Mer blod, flere låter fra Dylan: Kjaerligheten er en ensom ting

More Blood More Tracks viser hvordan låtskriveren Bob Dylan rått og instinktivt formelig maler sangene sine, strøk for strøk, versjon for versjon.

Spiritland, London, juli 2018: Fra Londons fornemste lydanlegg strømmer en fjellbekk av vellyd. I kveld er vi et lite hemmelig brorog søsterskap, invitert av plateselskapet Sony til avdekkingen av neste volum fra skattkisten som utgjør Bob Dylans tilsynelatende utømmelige arkiv.

More Blood More Tracks – The Bootleg Series Vol. 14 slippes 2. november. For denne lytter kunne ikke nyheten vaert mer gledelig. Vi har kommet til «den hellige gral», vi inviteres med bak forhenget til innspillingene av albumet som, for mange, rager øverst på toppen av Dylans mange mesterverk: Blood on the Tracks.

Det er som om Dylan er i rommet. Lyden av destillert ensomhet, stemmen, kassegitaren og munnspillet omgir oss: «If you see her, say hello».

Historien om Blood on the Tracks er i seg selv en liten skapelsesberetning. I september 1974 dukker Dylan opp i klassiske Columbia Studios i New York, der både «Blowin’ in the Wind», «Mr. Tambourine Man» og «Like a Rolling Stone» er spilt inn. Han er fulladet med 12 sanger, der, for en gangs skyld, alt er klart allerede før han ankommer. Det har ikke alltid vaert slik.

Både tekstene og melodiene er klare, og Dylan vet hvordan han vil spille dem inn. Dette skal bli et akustisk basert album, han er utålmodig og vil ha det gjort.

Så godt vet han hva han vil ha, at han ikke er spesielt meddelsom overfor de forventningsfulle studiomusikerne. Dylan gyver løs i eget og skiftende tempo, i ukjent dur og moll, i ukjent stemming. Musikerne har sin fulle hyre med å takle rodeoen av en første innspillingsdag, mye med Dylan alene, noe med komp.

Spiller inn på nytt

Alle bes ikke tilbake, Dylan jobber videre kun med bass og keyboards. Steel-gitar-virtuosen Buddy Cage kommer innom en av dagene, og siste dagen ferdigstiller Dylan det hele kun med bassisten. Fire dager i studio, testpressing er klar i november, og plateselskapet gnir seg i hendene: Alt er duket for utgivelse til jul.

Alle som har lyttet eller medvirket, er klar over at noe stort er på gang. Dylan er ikke helt fornøyd. Han spiller testpressingen for sin bror, som foreslår å bruke musikere fra Minneapolis. Utgivelsen blir utsatt, og i løpet av tredje og sjette juledag blir fem av sangene spilt inn på nytt, med litt annen energi.

Alle disse fem blir med på albumet som er i butikken allerede 20. januar. Essayet på platecoveret er tydelig basert på testpressingen fra New York.

Det gis ingen informasjon om musikerne fra Minneapolis. Albumet topper snart Billboard-listen. Selv om Dylan har etterfulgt Blonde on Blonde i 1966 med fine album og sanger som «All Along the Watchtower», «Knockin’ on Heavens Door» og «Forever Young», vil de fleste vaere enige om dette er det nye, soleklare høydepunktet. So far, so good.

Den hellige gral

Hva skjedde så med de øvrige innspillingene fra New York? En hellig gral finnes, knapt uten at noen vet om den. Noen hadde hørt testpressingen. Noen av opptakene sirkulerte blant samlere. Musikerne fra New York tviholdt på tesen om at de hadde levert den «egentlige» Blood on the Tracks. Historier om magien fra New York ble overlevert som folkeeventyr.

Noen få alternative versjoner og to ekstra sanger er blitt utgitt offisielt, «Up to Me» i 1985, «Call Letter Blues» i 1991. Ryktene om fantastiske akustiske versjoner har fulgt albumet siden starten. Smakebitene har bekreftet og forsterket tesen om at Dylan aldri spiller samme sang på samme måte to ganger.

Denne kvelden i London får vi vite at vi har seks CD-er med komplette «New York Sessions» i vente, inkludert over 70 tidligere uutgitte spor. Det går et gisp av lykke gjennom salen. Den neste timen får vi bekreftet grunnlaget for gispet og for lykken.

More Blood, More Tracks er den 14. utgaven av «Bootleg Series», serien som startet i 1991 med arkivopptak fra studio og scene, alternative versjoner, uutgitte sanger og tidligere ikke utgitte liveopptak. Samtlige av utgivelsene har holdt et svaert høyt kunstnerisk nivå og vist oss stadig nye sider av artisten Dylan. Få av utgivelsene har likevel vaert mer etterlengtet enn denne.

Om kjaerligheten

Blood on the Tracks er mer enn noe albumet der Dylan holder kjaer-