Ba­by­gråt og in­tens spen­ning

Aftenposten - - Kultur -

blit­zer og in­gen slip­per unna mis­tan­ke.

Har den bit­re eks­ko­nen klik­ket? Hva med Alistairs over­ba­eren­de eks-svi­ger­mor, hvor­for har hun bi­len full av grave­red­ska­per? Har Jo­an­na om­si­der mis­tet gre­pet etter må­neds­vis uten søvn? Og klip­pen Alistair, som til dag­lig job­ber med å få pro­ble­mer til å for­duf­te, er ikke han vel kal­ku­le­ren­de i mø­tet med pres­sen?

The Cry ly­ser dys­tert dra­ma fra førs­te sce­ne, og star­ten er per­fekt klip­pet for mak­si­mal ube­ha­ge­lig ef­fekt. Hand­lin­gen hop­per mel­lom Alistair og Jo­an­nas førs­te flør­ten­de møte, ti­de­nes vans­ke­ligs­te fly­tur med baby, det mis­lyk­ke­de mø­tet Jo­an­ne har med en livs­ny­ten­de venn­in­ne uten barn og i sen­trum for det hele, Noahs gråt og for­svin­ning.

Brenne­vin til en baby

Opp­set­tet gir en umid­del­bar ef­fekt, men er også i over­kant. Mens The Cry for­sø­ker å va­ere et so­bert dra­ma like mye som psyko­thril­ler, ak­se­le­re­rer den tid­vis for fort. Vi skjøn­ner at Jo­an­na sli­ter som ny­bakt mor, men når fly­pas­sa­sje­rer ber hen­ne få luk­ket smel­la på baby­en el­ler fyre i Noah noe Scotch, an­nul­le­rer det også ut den an­ty­den­de stem­nin­gen som pre­get The Cry den førs­te halv­ti­men.

Se­ri­en er der­imot på sitt bes­te mot slut­ten av hver epi­so­de, når ni­tid plot­kon­struk­sjon kul­mi­ne­rer i krap­pe svin­ger. Både epi­so­de to og tre sen­der kje­ven må­pen­de til gul­vet på mest spen­nen­de vis.

Fra flør­ten­de skjegge­bass

I en se­rie­ver­den av gode kvinne­rol­ler er det in­ter­es­sant at Alistair ut­vik­ler seg til den mest tre­di­men­sjo­na­le rolle­fi­gu­ren. Ut­vik­lin­gen hans fra flør­ten­de skjegge­bass til glatt fik­ser som er vant til å få vil­jen sin, er ny­de­lig be­skre­vet i ord og hand­lin­ger og gjør det vel­dig tro­ver­dig at han til slutt frem­står som en fyr som pluk­ker kvin­ner og men­nes­ker han tror han kan kon­trol­le­re.

Jo­an­na har også po­ten­si­al og spil­les med den mest nenn­som­me thril­ler­in­ten­si­tet av Jen­na Cole­man. Men por­tret­tet svik­ter noe da ma­nus­for­fat­ter­ne må ty til tei­te drømme­se­kven­ser for å for­kla­re hen­ne.

Spen­nings­ni­vå­et

Mens se­rie­gros­sis­ten Net­flix ofte for­sø­ker å kje­de oss i hjel med for lan­ge se­son­ger, fort­set­ter BBC her sin fine tra­di­sjon for tet­te mi­ni­se­ri­er. Kom­men­de Bo­dy­guard (som dog skal gå på Net­flix) lø­per over mål­stre­ken med seks epi­so­der, mens The Cry kla­rer seg med fire epi­so­der.

Dét høy­ner spen­nings­ni­vå­et be­trak­te­lig og gir se­er­en også et lite håp om lys i mør­ket. Det er gren­ser for hvor man­ge epi­so­der med barne­gråt man kla­rer å se på i spen­nin­gens navn.

FOTO: BBC/C MO­RE

Hvem har tatt Jo­an­nas barn? Ba­by­grå­ten rin­ger frem­de­les i øre­ne hen­nes.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.