Babygråt og intens spenning
blitzer og ingen slipper unna mistanke.
Har den bitre ekskonen klikket? Hva med Alistairs overbaerende eks-svigermor, hvorfor har hun bilen full av graveredskaper? Har Joanna omsider mistet grepet etter månedsvis uten søvn? Og klippen Alistair, som til daglig jobber med å få problemer til å fordufte, er ikke han vel kalkulerende i møtet med pressen?
The Cry lyser dystert drama fra første scene, og starten er perfekt klippet for maksimal ubehagelig effekt. Handlingen hopper mellom Alistair og Joannas første flørtende møte, tidenes vanskeligste flytur med baby, det mislykkede møtet Joanne har med en livsnytende venninne uten barn og i sentrum for det hele, Noahs gråt og forsvinning.
Brennevin til en baby
Oppsettet gir en umiddelbar effekt, men er også i overkant. Mens The Cry forsøker å vaere et sobert drama like mye som psykothriller, akselererer den tidvis for fort. Vi skjønner at Joanna sliter som nybakt mor, men når flypassasjerer ber henne få lukket smella på babyen eller fyre i Noah noe Scotch, annullerer det også ut den antydende stemningen som preget The Cry den første halvtimen.
Serien er derimot på sitt beste mot slutten av hver episode, når nitid plotkonstruksjon kulminerer i krappe svinger. Både episode to og tre sender kjeven måpende til gulvet på mest spennende vis.
Fra flørtende skjeggebass
I en serieverden av gode kvinneroller er det interessant at Alistair utvikler seg til den mest tredimensjonale rollefiguren. Utviklingen hans fra flørtende skjeggebass til glatt fikser som er vant til å få viljen sin, er nydelig beskrevet i ord og handlinger og gjør det veldig troverdig at han til slutt fremstår som en fyr som plukker kvinner og mennesker han tror han kan kontrollere.
Joanna har også potensial og spilles med den mest nennsomme thrillerintensitet av Jenna Coleman. Men portrettet svikter noe da manusforfatterne må ty til teite drømmesekvenser for å forklare henne.
Spenningsnivået
Mens seriegrossisten Netflix ofte forsøker å kjede oss i hjel med for lange sesonger, fortsetter BBC her sin fine tradisjon for tette miniserier. Kommende Bodyguard (som dog skal gå på Netflix) løper over målstreken med seks episoder, mens The Cry klarer seg med fire episoder.
Dét høyner spenningsnivået betraktelig og gir seeren også et lite håp om lys i mørket. Det er grenser for hvor mange episoder med barnegråt man klarer å se på i spenningens navn.