På vei ned, fort
fremstilles her som en medvirkende årsak til at «Jeg» har bestemt seg for at han snart vil dø. Og dermed er vi tilbake i velkjente Espedal-spor.
Forblir en middels sentrallyriker
Det avgjørende med denne typen litteraere påfunn er selvsagt ikke primaert hvor troverdig det er at en relativt frisk og velfungerende mann på 56 skulle ville gjøre slutt på livet, men derimot hva forfatteren får ut av det rent litteraert.
I så måte ligner dette med å skulle dø om ett år et innfall som eksempelvis Peter Handke kunne fått en hel del ut av da han ennå befant seg på høyden av sin skaperkraft. Men Handke har alltid vaert skarpere og langt mer observant enn Espedal og har i tillegg et språk som kommer til på steder som nok for bestandig vil vaere stengt for mannen fra Skytterveien.
For selv i sine naturskildringer forblir Espedal en middels sentrallyriker.
Mye snakk om døden
Hovedpersonen er angivelig forfatter, men har han egentlig noe åndsliv? Finnes det noe han virkelig interesserer seg for eller er opptatt av å undersøke? Hvorfor bruker han da så mye tid og plass på beskrivelser av ytre staffasje og likegyldigheter?
Kort sagt: Er alt dette snakket om døden noe annet og mer enn en positur som inntas for å prøve å fremstå som interessant for seg selv? Etter hvert som boken tar form, fremstår denne «Jeg» nemlig mer og mer som en mann som lever ut kunstnermyten ved hjelp av rekvisitter, altså utenfra og inn, en av disse som blant annet er håpløst fanget i alkoholisme, men selvsagt likevel mener seg å vaere fri og skapende på overskridende vis.
Er glimtvis bra
Og kun glimtvis makter Espedal å skrive avsnitt som virkelig duger. Sånn som dette:
«Lørdag skulle de gå den siste etappen, fra Versailles til Paris. Det ble også den vakreste strekningen: Byen ligger der som et sovende dyr, man ser den ikke, men merker dens naervaer; et spesielt lys over himmelen, en fjern summing, og brått, på en høyde, ser man, bak skogen og all den naturen man baerer med seg i øynene etter en ukes vandring: Man ser byen. Man ser byen som noe urovekkende og vakkert i det fjerne. Man ser byen som noe farlig og vilt, som en annen form for natur; den brutale.»
Elsken er som nevnt skrevet som en tredjepersonsfortelling. Til tross for at den inneholder bortimot samtlige av de elementene som dominerer Espedals mer uttalt selvbiografiske bøker, byr det ikke på problemer å skulle lese den i henhold til forfatterens ønsker.
Men drøyt to tredjedeler uti boken dukker det plutselig opp noe pussig. Det begynner med en allusjon til Kafkas Prosessen: «Og noen må ha ført falskt vitnesbyrd mot Jeg, for en morgen ble han oppringt av politiet uten å ha gjort noe galt.» Hovedpersonen innkalles til avhør i det som viser seg å vaere en voldtektssak. Han tropper opp på politistasjonen og får høre anklagen. Det er som et slag:
Et slag mot hele Jegs vesen, mot hele hans person, mot hele hans liv og livsførsel, mot hans anstendighet og moral, mot det innerste i hans følsomhet og sårbarhet:
«Jeg var ikke og kunne aldri bli en overgriper. En voldtektsmann. Det var ikke mulig. [ ...] Men Jeg var en elsker. Han hadde ingen skitne tilbøyeligheter og hadde ikke utført noe overgrep. Han hadde el-