Ulf Stark lager gode barnebøker av såre minner
et av to bimotiv. Hovedsaken er at Fred er forelsket i Elsa i klassen, og at han omsider tør å snakke med henne.
Den korte boken er realistisk med sans for krigstidens detaljer anno 1944. Maten, klaerne og julegavene skildres sansbart og gjør dette både til en barnebok og en bok som passer alle aldere. Problemene med dårlig råd, streng rektor og klassens bølle fortelles saklig og konkret, mens de gode løsningene skildres på en naiv måte som balanserer hårfint mellom roman, erindring og fabel.
Derfor snakker Elsa og Fred direkte til hverandre i en eventyraktig form. Og alt er bare glede. «Min julegave til deg er et lommespeil, sa hun. Når du titter i det, ser du en jeg liker.» Like selvsagt kommer far hjem til jul som en kjaer overraskelse. Dette er en vakker julefabel som man bare må gi seg over og elske.
Dyr som speiler oss
De merkelige dyrene i billedboken Dyr som ingen så unntatt vi (2016) er komiske fra starten av, på samme måte som Inger Hagerups krokodiller i Kragerø. Snart går det imidlertid opp for leseren at de 27 dyreartene vi møter i hvert sitt dikt, baerer på ulike varianter av sorg og ulykke. Ofte handler det om ensomme dyr som ikke finner sin plass.
Slik presenteres Lille Hysj. «Lille Hysj er sky, / sky og trist og sår. / Skjuler seg dypt i sin hule. / Der bor den i ly, / men en gang hvert år / kan man høre den trampe og ule.»
Mens Famleren gjør et forsøk: «Famleren retter sine to antenner / mot kosmos’ ukjente planeter / og roper hva han heter. / For kanskje finnes der, min sann, / noen som er likedan. ‘Hallo! Kan ikke vi bli venner?’»
Sårt
Det er lite lysning i disse diktene. Og Linda Bondestams golde, forvirrede landskap bidrar til å understreke ensomheten. Flere steder skinner en varm medfølelse gjennom som undertekst, men hovedinntrykket er at dette er fortellinger om sårbarhet.
Slik sett er det ikke mye her som innbyr til koselig lesestund ved leggetid. Ungene vil antagelig først oppleve bokens univers som absurd. Kanskje vil noen etter hvert leve seg inn i de ensomme dyrenes liv. Og kanskje vil medfølelsen og omsorgen vokse gjennom lesningen.
Like sannsynlig er også dette en allaldersbok, hvor ensomme fugler i alle aldre kan finne gjenklang for sitt stemningsleie. En bok til trøst og egenpleie, hvor underteksten og innlevelsen gjør mer enn halve jobben.
Høstens to hilsener til norske lesere fra den avdøde forfatteren gjenspeiler ulike stemninger. Det er litt vemod i begge, men derfra fordeler bøkenes stemning seg til varm lykke og øm empati. Sammenfall i litteraer tematikk har vidt forskjellige årsaker. Og om det stemmer at vi befinner oss på en bølgetopp av bøker som problematiserer svangerskap og påfølgende fødsel og hele småbarnsperioden, kan det ganske enkelt skyldes at mange forfattere er i fertil alder og naturlig nok bruker egne opplevelser som startplanke, slik forfattere alltid gjør – enten den skriver såkalt virkelighetslitteratur eller ei.
Det springende punkt vil uansett vaere hva som gjøres ut av det valgte stoffområdet, ikke stoffområdet i seg selv.
Spør naboen, psykologen, Gud
Monica Isakstuen (41) skriver tett, detaljskarpt og inntrengende om tilvaerelsen som trebarnsmor, en jente fra et tidligere forhold påplusset guttetvillinger i det nåvaerende.
Karakteristisk for formgrepene i fortellingen er det henvendende, spørrende preget. Hovedpersonen spør samboeren, hun spør andre mødre, hun spør psykologen sin, hun spør ut i løse luften, hun spør endatil Gud om gode råd og om hjelp, før hun skyves over kanten av hva hun kan klare.
Hun er fundamentalt usikker på morsrollen, hun føler seg konstant utilstrekkelig – at det å vaere ankerfestet for barn med døgnåpne omsorgsbehov, er som å bli levende begravet. Det gis få forklaringsnøkler til den massive avmaktsfølelsen. Det deskriptive dominerer i en serie ekspressive situasjonsbeskrivelser uten klart angitte og lettvinte utviklingslinjer.
Er redd for sin egen reaksjon
To kjernesetninger rammer inn romanen: «Jeg er så redd for hendene mine», og «Hvordan elsker man noen så de merker det?». Hendene er, som tittelen spiller på, stedet der sinnet og raseriet ligger oppsamlet. Den navnløse jeg-fortelleren lever i evig redsel for hva den fysiske reaksjonen på det å ha det daglige ansvaret for krevende barn, kan komme til å resultere i.
Hun som jo er så inderlig