Ulf St­ark la­ger gode barne­bø­ker av såre min­ner

Aftenposten - - Kultur - Ulf St­ark Mor­ten Olsen Hau­gen

et av to bi­mo­tiv. Hoved­sa­ken er at Fred er for­els­ket i El­sa i klas­sen, og at han om­si­der tør å snak­ke med hen­ne.

Den kor­te bo­ken er rea­lis­tisk med sans for krigs­ti­dens de­tal­jer anno 1944. Ma­ten, klaer­ne og jule­ga­ve­ne skild­res sans­bart og gjør det­te både til en barne­bok og en bok som pas­ser alle al­de­re. Pro­ble­me­ne med dår­lig råd, streng rek­tor og klas­sens bøl­le for­tel­les sak­lig og kon­kret, mens de gode løs­nin­ge­ne skild­res på en naiv måte som ba­lan­se­rer hår­fint mel­lom ro­man, er­ind­ring og fa­bel.

Der­for snak­ker El­sa og Fred di­rek­te til hver­and­re i en even­tyr­ak­tig form. Og alt er bare gle­de. «Min jule­gave til deg er et lomme­speil, sa hun. Når du tit­ter i det, ser du en jeg li­ker.» Like selv­sagt kom­mer far hjem til jul som en kja­er over­ras­kel­se. Det­te er en vak­ker jule­fa­bel som man bare må gi seg over og els­ke.

Dyr som spei­ler oss

De mer­ke­li­ge dy­re­ne i bil­led­bo­ken Dyr som in­gen så unn­tatt vi (2016) er ko­mis­ke fra star­ten av, på sam­me måte som In­ger Ha­ge­rups kro­ko­dil­ler i Kra­gerø. Snart går det imid­ler­tid opp for le­se­ren at de 27 dyre­ar­te­ne vi mø­ter i hvert sitt dikt, ba­erer på uli­ke va­ri­an­ter av sorg og ulyk­ke. Ofte hand­ler det om en­som­me dyr som ikke fin­ner sin plass.

Slik pre­sen­te­res Lil­le Hysj. «Lil­le Hysj er sky, / sky og trist og sår. / Skju­ler seg dypt i sin hule. / Der bor den i ly, / men en gang hvert år / kan man høre den tram­pe og ule.»

Mens Fam­le­ren gjør et for­søk: «Fam­le­ren ret­ter sine to an­ten­ner / mot kos­mos’ ukjen­te pla­ne­ter / og ro­per hva han he­ter. / For kan­skje fin­nes der, min sann, / noen som er li­ke­dan. ‘Hal­lo! Kan ikke vi bli ven­ner?’»

Sårt

Det er lite lys­ning i dis­se dik­te­ne. Og Lin­da Bonde­stams gol­de, for­vir­re­de land­skap bi­drar til å un­der­stre­ke en­som­he­ten. Fle­re ste­der skin­ner en varm med­fø­lel­se gjen­nom som un­der­tekst, men ho­ved­inn­tryk­ket er at det­te er for­tel­lin­ger om sår­bar­het.

Slik sett er det ikke mye her som inn­byr til ko­se­lig lese­stund ved legge­tid. Un­ge­ne vil an­ta­ge­lig først opp­le­ve bo­kens uni­vers som ab­surd. Kan­skje vil noen etter hvert leve seg inn i de en­som­me dy­re­nes liv. Og kan­skje vil med­fø­lel­sen og om­sor­gen vokse gjen­nom les­nin­gen.

Like sann­syn­lig er også det­te en all­al­ders­bok, hvor en­som­me fug­ler i alle ald­re kan fin­ne gjen­klang for sitt stem­nings­leie. En bok til trøst og egen­pleie, hvor un­der­teks­ten og inn­le­vel­sen gjør mer enn halve job­ben.

Høs­tens to hil­se­ner til nors­ke le­se­re fra den av­døde for­fat­te­ren gjen­spei­ler uli­ke stem­nin­ger. Det er litt ve­mod i beg­ge, men der­fra for­de­ler bø­ke­nes stem­ning seg til varm lyk­ke og øm em­pa­ti. Sam­men­fall i lit­te­ra­er te­ma­tikk har vidt for­skjel­li­ge år­sa­ker. Og om det stem­mer at vi be­fin­ner oss på en bølge­topp av bø­ker som pro­ble­ma­ti­se­rer svan­ger­skap og på­føl­gen­de fød­sel og hele små­barns­pe­rio­den, kan det gans­ke en­kelt skyl­des at man­ge for­fat­te­re er i fer­til al­der og na­tur­lig nok bru­ker egne opp­le­vel­ser som start­plan­ke, slik for­fat­te­re all­tid gjør – en­ten den skri­ver så­kalt vir­ke­lig­hets­lit­te­ra­tur el­ler ei.

Det sprin­gen­de punkt vil uan­sett va­ere hva som gjøres ut av det valg­te stoff­om­rå­det, ikke stoff­om­rå­det i seg selv.

Spør naboen, psy­ko­lo­gen, Gud

Mo­ni­ca Isakstu­en (41) skri­ver tett, de­talj­skarpt og inn­tren­gen­de om til­va­er­el­sen som tre­barns­mor, en jen­te fra et tid­li­ge­re for­hold på­plus­set gutte­tvil­lin­ger i det nå­va­eren­de.

Ka­rak­te­ris­tisk for form­gre­pe­ne i for­tel­lin­gen er det hen­ven­den­de, spør­ren­de pre­get. Ho­ved­per­sonen spør sam­bo­eren, hun spør and­re mød­re, hun spør psy­ko­lo­gen sin, hun spør ut i løse luf­ten, hun spør en­da­til Gud om gode råd og om hjelp, før hun sky­ves over kan­ten av hva hun kan kla­re.

Hun er fun­da­men­talt usik­ker på mors­rol­len, hun fø­ler seg kon­stant util­strek­ke­lig – at det å va­ere an­ker­fes­tet for barn med døgn­åpne om­sorgs­be­hov, er som å bli le­ven­de be­gra­vet. Det gis få for­kla­rings­nøk­ler til den mas­si­ve av­makts­fø­lel­sen. Det de­skrip­ti­ve do­mi­ne­rer i en se­rie eks­pres­si­ve si­tua­sjons­be­skri­vel­ser uten klart an­git­te og lett­vin­te ut­vik­lings­lin­jer.

Er redd for sin egen re­ak­sjon

To kjerne­set­nin­ger ram­mer inn ro­ma­nen: «Jeg er så redd for hen­de­ne mine», og «Hvor­dan els­ker man noen så de mer­ker det?». Hen­de­ne er, som tit­te­len spil­ler på, ste­det der sin­net og ra­se­ri­et lig­ger opp­sam­let. Den navn­løse jeg-for­tel­le­ren le­ver i evig red­sel for hva den fy­sis­ke re­ak­sjo­nen på det å ha det dag­li­ge an­sva­ret for kre­ven­de barn, kan kom­me til å re­sul­te­re i.

Hun som jo er så in­der­lig

Dyr som in­gen så unn­tatt vi

Ulf St­ark (1944–2017) fikk Nor­disk råds barne­bok­pris post­humt i fjor.

Rase

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.