En an­nen vir­ke­lig­hets­lit­te­ra­tur

Vi tren­ger en rett­fer­dig lit­te­ra­tur der for­fat­te­re blir be­hand­let or­dent­lig, og der de selv mak­ter å opp­tre pro­fe­sjo­nelt.

Aftenposten - - Meninger - Finn Iun­ker for­fat­ter og sti­pen­diat ved Kunst­høg­sko­len i Oslo

Pri­vat­per­soner har i dag in­gen mu­lig­het til å ver­ne seg mot å få in­ti­me de­tal­jer of­fent­lig­gjort i en tekst mer­ket «ro­man». Visst­nok tar for­la­ge­ne, iføl­ge for­la­ge­ne, «sitt an­svar på det­te om­rå­det sva­ert al­vor­lig», som Kris­tenn Ei­nar­s­son for­mu­le­rer det i Af­ten­pos­ten 28. sep­tem­ber, men det er vans­ke­lig å fin­ne be­legg for på­stan­den. Hel­ler ikke for­fat­te­re el­ler kri­ti­ke­re vir­ker spe­si­elt in­ter­es­sert i pro­blem­stil­lin­gen.

Det er synd. Hvis vi ikke spør hvor­dan ro­ma­ner blir til, he­r­under hvor­dan for­fat­te­ren har opp­ført seg un­der­veis i skrive­pro­ses­sen, går vi glipp av en stør­re dis­ku­sjon som ikke minst for­fat­ter­ne selv vil­le ha va­ert tjent med. Stikk­ord: rett­fer­dig han­del. Ti­den er mo­den, for om «fair tra­de» tid­li­ge­re var et mar­gi­nalt fe­no­men, er ide­en i dag main­stre­am tanke­gods og en del av mo­der­ne for­bru­ker­kul­tur. Men hvis vi (for­fat­ter­ne) skal be­hand­les fair, kan vi ikke selv opp­tre sjo­felt. Vi har utvil­somt en lang vei å gå.

Mang­ler fag­li­ge for­ut­set­nin­ger

Litt for­enk­let kan vi si at da­gens for­fat­te­re, kri­ti­ke­re og for­lags­folk alle er re­krut­tert fra sam­me mil­jø, nem­lig lit­te­ra­tur­vi­ten­ska­pen på 1990-tal­let. Her fikk vi, kom­men­de lit­te­ra­ter, høre at det lit­te­ra­ere språ­ket er «ra­di­kalt for­skjel­lig» fra an­net språk, at det ikke fin­nes noen for­bin­del­se mel­lom or­de­ne og tin­ge­ne, og at det er teit å lese ro­ma­ner his­to­risk-bio­gra­fisk.

For­fat­te­re, kri­ti­ke­re og for­lags­folk har der­for in­gen fag­li­ge for­ut­set­nin­ger for å for­stå at skjønn­lit­te­ra­tur fak­tisk kan såre and­re men­nes­ker. I mot­set­ning til for­fat­ter­ne har dis­se per­sone­ne ikke selv søkt of­fent­lig­he­ten, og de kan vans­ke­lig for­sva­re seg uten å hav­ne midt i den. Ma­ri­an­ne Bang Han­sen skrev i ok­to­ber 2016 en kro­nikk i Af­ten­pos­ten om hvor­dan det opp­le­ves å bli «kid­nap­pet av en ro­man». Hel­ga Hjorth slo i fjor til­ba­ke med en mot­ro­man.

«Dår­lig les­ning»

For­fat­ter og for­lags­re­dak­tør Geir Gul­lik­sen sier til Mor­gen­bla­det 7. sep­tem­ber at det er naivt «å late som en ro­man er selv­bio­gra­fisk for­di du kan på­vi­se at ho­ved­per­sonen har sam­me sko som for­fat­te­ren, og der­med … det er dår­lig les­ning», for det gjør at vi «opp­fat­ter så lite av rom­met som ro­ma­nen ska­per».

Men det som Gul­lik­sen kal­ler «dår­lig les­ning», kan ikke for­stås iso­lert fra ge­ne­rel­le tren­der med en mer an­svar­lig for­bru­ker­kul­tur. Om vi tid­li­ge­re vur­der­te en gen­ser som fin el­ler stygg, vil vi i dag spør­re hvem som har sydd den og un­der hvil­ke ar­beids­for­hold. Om vi i dag spør om en au­tis­tisk sønn sy­nes det er greit å bli ut­le­vert av sin mor i en ro­man, be­tyr det ikke at vi luk­ker øyne­ne for hva ro­ma­nen for­sø­ker å for­tel­le oss. Vi opp­fat­ter ikke mind­re, men sna­re­re mer av «rom­met som ro­ma­nen ska­per».

Morals­ke frem­skritt

Merk for­res­ten at morals­ke frem­skritt ikke skjer ved å vise til for­ti­di­ge for­hold. For­fat­te­re har iføl­ge Gul­lik­sen «all­tid skre­vet tett opp til sitt eget liv», slik bok­an­mel­der og pro­fes­sor i lit­te­ra­tur­vi­ten­skap Erik Bjerck Ha­gen 28. sep­tem­ber 2016 frem­hol­der at «man­ge hol­der på på den­ne må­ten, og for­fat­te­re har gjort det til alle ti­der». Men vi kan ikke ska­pe en bed­re ver­den ved å si at dyr til alle ti­der er blitt be­hand­let dår­lig før slak­ting, at menn til alle ti­der har va­ert kone­mis­hand­le­re, el­ler at gutte­barn til alle ti­der har fått for­hud­en am­pu­tert. For­fat­te­re og kunst­ne­re har til alle ti­der levd fra hånd til munn. Spørs­må­let er hvor­dan de bør ha det fra nå av.

Vi tren­ger hel­ler ikke å se for oss at det verst ten­ke­li­ge nød­ven­dig­vis må skje. In­gen øns­ker en sen­sur av kunst, og jeg tror ikke et sett med ide­el­le reg­ler, etter mo­dell av Va­er var­som-pla­ka­ten, er vei­en å gå. Men alle – skjønt med unn­tak av samt­li­ge ak­tø­rer i bok­bran­sjen – for­står ver­di­en av å la folk få ha sine pri­vat­liv i fred, og for­fat­te­re, meg selv in­klu­dert, har utvil­somt mye å la­ere av jour­na­lis­tik­kens kon­ti­nu­er­li­ge vur­de­ring av hvor gren­se­ne går, i hvert en­kelt til­fel­le.

En mer rett­fer­dig kul­tur

Det er for­stem­men­de at for­fat­te­re ser be­grens­nin­ge­ne, men ikke mu­lig­he­te­ne som lig­ger i øns­ket om en mer rett­fer­dig lit­te­ra­tur. For­fat­te­re har ikke sa­er­lig til­tro til egne ev­ner når de kla­ger over hvor vans­ke­lig det vil­le bli hvis de skul­le be­gyn­ne

å ten­ke nytt. Fra et kunst­fag­lig syns­punkt er det mest ir­ri­te­ren­de med den lang­va­ri­ge de­bat­ten om vir­ke­lig­hets­lit­te­ra­tu­ren at skjønn­lit­te­ra­ere for­fat­te­re ikke ser det som en stolt og na­tur­lig skrive­tek­nisk ut­ford­ring å kla­re å ta vare på alle per­soner de har el­ler har hatt rundt seg når de vel­ger å be­skri­ve als­kens pin­li­ge de­tal­jer ved eget liv.

Like for­stem­men­de er det å se at nors­ke bø­ker i dag som re­gel er pro­du­sert med «pa­pir fra ba­ere­kraf­ti­ge kil­der», som det står i en til­fel­dig valgt bok fra Cap­pe­len Damm, og som også ga­ran­te­rer at pa­pir­bon­den i Bra­sil får et par øre eks­tra. Folk på tryk­ke­ri­et i Latvia får selv­sagt også an­sten­dig be­talt, i lik­het med bok­han­del­an­sat­te i Nor­ge, re­dak­tø­rer, for­leg­ge­re, bi­blio­te­ka­rer, an­sat­te i Norsk kul­tur­råd og Kul­tur­de­par­te­men­tet – alle dem som job­ber med norsk lit­te­ra­tur, unn­tatt for­fat­ter­ne.

Rett­fer­dig lønn for ar­beid

Hvis vi spør hvor­dan ro­ma­ner blir til og der­med ut­vi­der ide­en om rett­fer­dig han­del til også å gjel­de bok­bran­sjen, ser vi ikke bare for­fat­te­re med et full­sten­dig tanke­løst for­hold til and­re men­nes­kers pri­vat­liv – Olaug Nils­sen, som i Tung tids tale (2017) skild­rer hver­da­gen til sin au­tis­tis­ke sønn, er en av yt­terst få som åpen­bart har re­flek­tert over hva det in­ne­ba­erer å of­fent­lig­gjø­re de­tal­jer om en per­son som «ikke (kan) for­stå hva jeg har gjort», som hun sier til Af­ten­pos­ten 7. juli.

Vi ser nem­lig også en na­e­ring­skje­de der for­fat­te­ren er den enes­te som ikke får lønn for sitt ar­beid og der­med nor­malt hel­ler ikke bo­lig­lån el­ler so­sia­le ret­tig­he­ter ved syk­dom og ut­mat­tel­se, for ek­sem­pel som føl­ge av å ta seg av en sønn med stort plei­e­be­hov. Søn­nen vil­le om ikke an­net få en mer opp­lagt mor hvis hun had­de hatt mu­lig­het til av­spa­ser­ing og fem ukers fe­rie og alt det som van­li­ge ar­beids­ta­ge­re tar for gitt.

Vi tren­ger en rett­fer­dig lit­te­ra­tur der for­fat­te­re blir be­hand­let or­dent­lig og der de selv mak­ter å opp­tre pro­fe­sjo­nelt. Og er det ikke der­for vi skri­ver? For å ska­pe en bed­re ver­den?

FOTO: KRISTIN SVORTE

Alle – skjønt med unn­tak av samt­li­ge ak­tø­rer i bok­bran­sjen – for­står ver­di­en av å la folk få ha sitt pri­vat­liv i fred, skri­ver kro­nikk­for­fat­te­ren.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.