En annen virkelighetslitteratur
Vi trenger en rettferdig litteratur der forfattere blir behandlet ordentlig, og der de selv makter å opptre profesjonelt.
Privatpersoner har i dag ingen mulighet til å verne seg mot å få intime detaljer offentliggjort i en tekst merket «roman». Visstnok tar forlagene, ifølge forlagene, «sitt ansvar på dette området svaert alvorlig», som Kristenn Einarsson formulerer det i Aftenposten 28. september, men det er vanskelig å finne belegg for påstanden. Heller ikke forfattere eller kritikere virker spesielt interessert i problemstillingen.
Det er synd. Hvis vi ikke spør hvordan romaner blir til, herunder hvordan forfatteren har oppført seg underveis i skriveprosessen, går vi glipp av en større diskusjon som ikke minst forfatterne selv ville ha vaert tjent med. Stikkord: rettferdig handel. Tiden er moden, for om «fair trade» tidligere var et marginalt fenomen, er ideen i dag mainstream tankegods og en del av moderne forbrukerkultur. Men hvis vi (forfatterne) skal behandles fair, kan vi ikke selv opptre sjofelt. Vi har utvilsomt en lang vei å gå.
Mangler faglige forutsetninger
Litt forenklet kan vi si at dagens forfattere, kritikere og forlagsfolk alle er rekruttert fra samme miljø, nemlig litteraturvitenskapen på 1990-tallet. Her fikk vi, kommende litterater, høre at det litteraere språket er «radikalt forskjellig» fra annet språk, at det ikke finnes noen forbindelse mellom ordene og tingene, og at det er teit å lese romaner historisk-biografisk.
Forfattere, kritikere og forlagsfolk har derfor ingen faglige forutsetninger for å forstå at skjønnlitteratur faktisk kan såre andre mennesker. I motsetning til forfatterne har disse personene ikke selv søkt offentligheten, og de kan vanskelig forsvare seg uten å havne midt i den. Marianne Bang Hansen skrev i oktober 2016 en kronikk i Aftenposten om hvordan det oppleves å bli «kidnappet av en roman». Helga Hjorth slo i fjor tilbake med en motroman.
«Dårlig lesning»
Forfatter og forlagsredaktør Geir Gulliksen sier til Morgenbladet 7. september at det er naivt «å late som en roman er selvbiografisk fordi du kan påvise at hovedpersonen har samme sko som forfatteren, og dermed … det er dårlig lesning», for det gjør at vi «oppfatter så lite av rommet som romanen skaper».
Men det som Gulliksen kaller «dårlig lesning», kan ikke forstås isolert fra generelle trender med en mer ansvarlig forbrukerkultur. Om vi tidligere vurderte en genser som fin eller stygg, vil vi i dag spørre hvem som har sydd den og under hvilke arbeidsforhold. Om vi i dag spør om en autistisk sønn synes det er greit å bli utlevert av sin mor i en roman, betyr det ikke at vi lukker øynene for hva romanen forsøker å fortelle oss. Vi oppfatter ikke mindre, men snarere mer av «rommet som romanen skaper».
Moralske fremskritt
Merk forresten at moralske fremskritt ikke skjer ved å vise til fortidige forhold. Forfattere har ifølge Gulliksen «alltid skrevet tett opp til sitt eget liv», slik bokanmelder og professor i litteraturvitenskap Erik Bjerck Hagen 28. september 2016 fremholder at «mange holder på på denne måten, og forfattere har gjort det til alle tider». Men vi kan ikke skape en bedre verden ved å si at dyr til alle tider er blitt behandlet dårlig før slakting, at menn til alle tider har vaert konemishandlere, eller at guttebarn til alle tider har fått forhuden amputert. Forfattere og kunstnere har til alle tider levd fra hånd til munn. Spørsmålet er hvordan de bør ha det fra nå av.
Vi trenger heller ikke å se for oss at det verst tenkelige nødvendigvis må skje. Ingen ønsker en sensur av kunst, og jeg tror ikke et sett med ideelle regler, etter modell av Vaer varsom-plakaten, er veien å gå. Men alle – skjønt med unntak av samtlige aktører i bokbransjen – forstår verdien av å la folk få ha sine privatliv i fred, og forfattere, meg selv inkludert, har utvilsomt mye å laere av journalistikkens kontinuerlige vurdering av hvor grensene går, i hvert enkelt tilfelle.
En mer rettferdig kultur
Det er forstemmende at forfattere ser begrensningene, men ikke mulighetene som ligger i ønsket om en mer rettferdig litteratur. Forfattere har ikke saerlig tiltro til egne evner når de klager over hvor vanskelig det ville bli hvis de skulle begynne
å tenke nytt. Fra et kunstfaglig synspunkt er det mest irriterende med den langvarige debatten om virkelighetslitteraturen at skjønnlitteraere forfattere ikke ser det som en stolt og naturlig skriveteknisk utfordring å klare å ta vare på alle personer de har eller har hatt rundt seg når de velger å beskrive alskens pinlige detaljer ved eget liv.
Like forstemmende er det å se at norske bøker i dag som regel er produsert med «papir fra baerekraftige kilder», som det står i en tilfeldig valgt bok fra Cappelen Damm, og som også garanterer at papirbonden i Brasil får et par øre ekstra. Folk på trykkeriet i Latvia får selvsagt også anstendig betalt, i likhet med bokhandelansatte i Norge, redaktører, forleggere, bibliotekarer, ansatte i Norsk kulturråd og Kulturdepartementet – alle dem som jobber med norsk litteratur, unntatt forfatterne.
Rettferdig lønn for arbeid
Hvis vi spør hvordan romaner blir til og dermed utvider ideen om rettferdig handel til også å gjelde bokbransjen, ser vi ikke bare forfattere med et fullstendig tankeløst forhold til andre menneskers privatliv – Olaug Nilssen, som i Tung tids tale (2017) skildrer hverdagen til sin autistiske sønn, er en av ytterst få som åpenbart har reflektert over hva det innebaerer å offentliggjøre detaljer om en person som «ikke (kan) forstå hva jeg har gjort», som hun sier til Aftenposten 7. juli.
Vi ser nemlig også en naeringskjede der forfatteren er den eneste som ikke får lønn for sitt arbeid og dermed normalt heller ikke boliglån eller sosiale rettigheter ved sykdom og utmattelse, for eksempel som følge av å ta seg av en sønn med stort pleiebehov. Sønnen ville om ikke annet få en mer opplagt mor hvis hun hadde hatt mulighet til avspasering og fem ukers ferie og alt det som vanlige arbeidstagere tar for gitt.
Vi trenger en rettferdig litteratur der forfattere blir behandlet ordentlig og der de selv makter å opptre profesjonelt. Og er det ikke derfor vi skriver? For å skape en bedre verden?