Dyrket seg selv som offer for krigen

DET ER IKKE HELT FRITT for komikk når finansminister Siv Jensen nå vil nedsette et utvalg for å se på sukkeravgiften på nytt. Ingen har vaert argere motstander av slike avgifter enn partiet hun leder, og aldri har de økt mer enn i hennes periode som finansminister.

Å nedsette et utvalg nå, snart et år etter at avgiftsøkningen ble innført, er som å lukke stalldøren, sånn for sikkerhets skyld, etter at hesten har stukket til skogs.

Det er ikke ønsket om å utrede konsekvensene av avgiftsøkningen som er komisk, det er timingen. Det logiske ville åpenbart vaert å nedsette et utvalg før en eventuell avgiftsøkning. Hadde Jensen gjort det, ville den kanskje aldri blitt noe av.

For nå, etter et snaut år, kan vi begynne å se konsekvensene.

AVGIFTSØKNINGEN har truffet skjevt. For eksempel har avgiften på sukkerfri drikke økt med rundt 50 prosent. Og som Jensen selv påpekte i finanstalen, virker det lite logisk at marsipangriser er avgiftsbelagt, mens marsipanpølser ikke er det. Grensehandelen har økt. EFTAs overvåkingsorgan, ESA, har mottatt en klage på avgiften, som i verste fall kan ende med at bedriftene som i god tro ikke betaler avgifter, kan måtte punge ut, fordi fritak fra en økonomisk byrde i EØS-avtalen også regnes som statsstøtte.

Forventningene til økte inntekter ser heller ikke ut til å bli innfridd. I august 2017 var 62 prosent av de budsjetterte avgiftsinntektene på sjokolade og sukkervarer hentet inn. I august i år var bare 52 prosent hentet inn.

DET MEST KRITIKKVERDIGE er likevel mangelen på forutsigbarhet for naeringslivet. Avgiftsøkningen på sjokolade og sukkervarer var på 83 prosent – på fem ukers varsel. En trenger ikke et utvalg for å komme frem til at det innebaerer en risiko for tap i verdiskaping, sysselsetting og skatteinntekter. At naeringslivets rammebetingelser skal endres så tilfeldig og uforutsigbart under en Høyre/Frp-regjering, som har løftet nettopp disse verdiene frem i sin regjeringserklaering, det er nesten ikke til å tro.

En direkte konsekvens av denne uforutsigbarheten er at NHO mat og drikke, som organiserer 1600 bedrifter, har trukket seg ut av det fruktbare og verdifulle samarbeidet med myndighetene om å redusere sukkerinntaket i befolkningen. Dette er et samarbeid som har en reell effekt på folkehelsen, mens den økte sukkeravgiften må ses på som en fiskalavgift med en høyst usikker folkehelsegevinst.

AT AVGIFTSØKNINGEN REVERSERES for sjokolade og sukkervarer, er prisverdig, og det er å håpe at Jensens utvalg vil reversere avgiftsøkningen for alkoholfri drikke også.

Det finnes andre grep en kan ta for å få til salt på maten.

Det er ikke ønsket om å utrede konsekvensene av avgiftsøkningen som er komisk, det er timingen