Har økonomene laert av finanskrisen?
Det er ti år siden verdensøkonomien vaklet på kanten av stupet. I statusoppgjøret for hva vi har laert, kritiseres samfunnsøkonomene for ikke å ha forhindret eller forutsett krisen. Er kritikken berettiget?
Delvis. Rollen gjeld spiller, var ikke tilstrekkelig forstått. Og før finanskrisen var økonomifaget preget av overdimensjonert tiltro og selvsikkerhet. Tiltroen viste seg i tilnavnet til USAs sentralbanksjef Alan Greenspan, «Maestro», altså dirigenten. Nobelprisvinner Robert Lucas sa i en tale i 2003 at «det sentrale problem med å unngå kraftige økonomiske nedgangstider er – for alle praktiske formål – blitt løst».
I dag har tiltro og selvsikkerhet mer kledelige størrelser.
En bukett av antagelser
Faget skal ikke bebreides altfor hardt for ikke å ha spådd finanskrisens dato. De faerreste fag har så presise verktøy. En lege kan ikke undersøke en 30-åring og gi presise prediksjoner for dødsdatoen. En ingeniør kan ikke undersøke en bro og angi dagen den vil bryte sammen. Men de kan si at pasienten har høyt blodtrykk, og at broen har strukturelle svakheter. Dette er en type diagnoser som økonomer kjenner seg igjen i, og i forkant av finanskrisen pekte flere på urovekkende høy kredittvekst.
Det er imidlertid noe selvgratulerende over å forsvare faget med at analysene var passe presise. Husk forfatter Upton Sinclairs ord om at det er vanskelig å få en mann til å forstå noe hvis inntekten hans avhenger av at han ikke forstår det. Mange økonomers karriere og selvoppfattelse står og faller på en bukett av antagelser om menneskelig adferd. Det finnes dogmatiske økonomer som ikke vil skifte mening når verden endrer seg. Forskere kan overdrive antagelser, sjargong og matematikk i små, spesialiserte problemstillinger, mens de store sammenhengene blir smilt av.
Skjørhet i systemet
Imidlertid er det gode tendenser. Det finnes unge økonomer som ønsker å laere av fysikere og informatikere når de modellerer knekkpunkter og skredfenomener. Det er økonomer som lytter til psykologer og sosiologer når de forsøker å forstå betydningen av omgivelser og begrenset informasjon. Samtidig skal økonomifaget krediteres for ofte å stille det ubehagelige spørsmålet: Hvordan vet du egentlig det du sier du vet?
Om 100 år vil trolig økonomifaget bruke simuleringer i stedet for deriveringer. De vil ha laboratorier og eksperimenter i stedet for sekundaere kilder og datagraving. Inntil da har økonomer laert at selv om gjeld ser ut som et nullsumspill – at Olas gjeld og Pers fordring på 1 million oppveier hverandre – vil realressurser stå ledige mens sorteringen av hvem som skylder hva, pågår.
Da står vi igjen med å si noe sånt om dagens verdensøkonomi: Meget lav rente meget lenge skaper skjulte skjevheter. Med en euro innført av politiske grunner, et Russland som saboterer og et Kina med en uoversiktlig cocktail av kommando og marked, så finnes det skjørhet i systemet. Legg til en president i USA uten selvkontroll og ulmende handelskrig – og det ser … litt guffent ut. Men noen dato får du ikke.