Anstendighetens gjeter
Knut Arild Hareide kastet en håndgranat inn i et uforberedt parti med talen og boken sin. På slagmarken ligger de i partiet som frykter å bli tildelt merkelappen «uanstendig».
Fredag kveld dukket Knut Arild Hareide opp som gjest i Senkveld på TV2. Der fikk han en koselig prat om retningsvalget med de to programlederne. Der var det ingen motstemmer, ingen som var uenige. Partilederen, som for tiden har klippekort til alle landets medieflater, drev internvalgkamp.
I den idylliske versjonen av dette, den som Hareide liker å snakke om, er dette en illustrasjon på at KrF har en åpen og flott debatt om retningsvalg, der alle får si hva de mener.
Problemet er at det ikke oppleves slik i hele partiet. Både debatten og prosessen styrer partiet mot splittelse etter landsmøtet 2. november. Det er det flere grunner til.
Milde som lam
Den tilsynelatende harmonien kan bety at sidevalget er så åpenbart at de fleste KrF-erne bare puster lettet ut, nikker og tenker «endelig!». Det kan bety at de som tviler, bare trenger en runde med Knut Arild Hareide før de blir overbevist: Det kunne ikke bli annerledes. Vi er jo opptatt av verdier. Vi er anstendige. Og anstendigheten lever best på venstresiden, noe alle innser når de bare får tenkt seg om.
Men slik er det ikke. Hareide kastet en håndgranat inn i et uforberedt parti med talen og boken sin. Frustrasjonen er der til tross for at Hareide sier «anstendig debatt» i annenhver setning. Eller kanskje nettopp på grunn av det. Hareide går til kamp for anstendigheten. Det er ikke lett å utfordre det. Men stillheten skyldes mer enn det.
Hareide på soloferd
De som ikke forstår at Hareide overrasket partiet med talen 28. september, forstår ikke KrF. Partiet er reelt delt i spørsmålet.
I dagens KrF mener to av tre i den landsmøtevalgte partiledelsen av partiet bør forhandle med Erna Solberg først. Flertallet i stortingsgruppen mener det samme. Lederen i ungdomspartiet, Martine Tønnessen, vil snakke med Solberg, noe hun fikk landsmøtet med seg på. Tidligere parlamentarisk leder Hans Olav Syversen, en dreven forhandler, mener KrF snevrer inn forhandlingsrommet sitt hvis partiet allerede nå sier at det skal i regjering med Ap og Sp, med SVs støtte. De tre andre får svaert sterke forhandlingskort, for KrF har ingen andre veier å gå.
De aller fleste av disse sier rett ut at de ble overrasket over Hareides tydelighet. Ikke bare det, mange av dem var overrasket over retningen også. Nestlederne visste ikke hva Hareide skulle si før få dager før talen. Det tyder på at han ikke egentlig har brukt dem som sparringpartnere, og det blir lagt merke til. For hvem har han da diskutert partiets viktigste beslutning på mange år med?
Ubrukelig vedtak
KrF har en sterk konsensuskultur, nesten kvelende sterk. Den bidro til at partiet gikk inn i valgkampen 2017 uten et avklart forhold til Solbergs regjering. Landsmøtevedtaket var ubrukelig. Hareide fremsto som en megler, ikke som en leder. Det var enklere enn å ta den egentlige debatten, den partiet nå blir bedt om å ta på fem uker, for åpent kamera.
Få i KrF er komfortable med å utfordre partilederen, med å vise frem kløften i partiet. De er trent i å finne frem til kompromisser som de så stiller seg bak, uansett hvor ulne de er. Hareide har en sterk posisjon i partiet, og ingen ønsker en lederkrise. Det gir ham en tyngde som automatisk vipper mange i partiet over på hans side. Det, kombinert med at han høres av flest, oftest, med mest rådgiverhjelp, gjør at Solberg-fløyen stedvis har resignert. I tillegg har det en pris å utfordre lederen, selv om sanksjonene ikke kommer fra Hareide selv.
Nestleder Kjell Ingolf Ropstad, som for øvrig også skal sy sammen et alternativt budsjett de neste ukene, trenger ikke lete lenge i kommentarfeltet før anklagene kommer mot ham og andre på blått lag: De dolker sjefen i ryggen, de omfavner høyrepopulismen, de svikter når det gjelder.
Hareides retorikk om kampen for anstendigheten virker: Siden han kjemper for det gode, må de andre nødvendigvis kjempe for ... noe annet. Ingen trenger å si hva. Mens debatten mellom de «anstendige» og «uanstendige» før foregikk mellom KrF og Frp, foregår den nå inni partiet.
Overser gjennomslag
Hareide forsterker det hver gang han ytrer seg, senest i sitt svar til Ropstads innlegg i VG fredag. Hareide anklager Ropstad for å glemme Frp og avstanden til dem i sin argumentasjon og ramser opp alle forskjellene mellom Frp og KrF. Men han, partilederen, glemmer å nevne at Frp har tapt så å si alle sakene han nevner, ikke minst på grunn av KrF.
Hareide skiller mellom verdier og politisk gjennomslag, og da blir anstendighetsargumentet stående igjen som avgjørende: for eller mot anstendighet?
Opp med hånden!
Hareide kan vinne den håndsopprekningen 2. november.
Men han vinner ikke et samlet parti.
Knut Arild Hareide kan vinne håndsopprekningen 2. november. Men han vinner ikke et samlet KrF.