Kan vi forlange mer enn seier?
Fotballfolk lar seg lett begeistre. Derfor var «fantastisk» det ordet som ble brukt mest på Ullevaal lørdag.
er gjerne mest opptatt av det siste, men vi som skal se på, legger vekt på overtak, sjanser og mål.
Som man ser det
Da er det vanskeligere å forstå de jublende kommentarer, trener Lagerbäcks begeistring, spillernes egne beskrivelser av kampen eller de rekordstore overskriftene. Men dette har ikke bare noe å gjøre med hva man krever og ser, men også hvor man ser det fra.
De som var på Ullevaal og kom naermere hendelsene, hadde nok en god opplevelse. De som så på TV, hadde nok større problemer med å engasjere seg. Det må ha vaert flere enn Kjetil Rekdal som syntes dette var blodfattig.
Jo, Norge gjorde det nødvendige mot en middels motstander. Da er det i hvert fall gledelig at Norge fikk avgjørelsen på kampens desiderte prestasjon. Selnaes traff teknisk perfekt fra en vanskeligere posisjon.
Og viktigere: Der Sander Berge foreløpig har etablert seg som en ganske intetsigende ballflytter på landslaget, sto erstatter Selnaes frem med andre ambisjoner. Da han skjønte at dette var en kamp han skulle styre, sørget han for at Norge fikk løftet spillet i andre omgang og vant fortjent.
Uansett kamp vil ferdigheter og spilleforståelse alltid bety noe i en fotballkamp.
Det er slik sjanser og mål skapes. I bunnen ligger organisasjonen og jobbingen, men det er den gode teknikk og den raske tanke som avgjør jevne kamper – i tillegg til flaks, som alltid spiller en rolle.
Hva måler vi etter?
Her kan det vaere artig å hente frem Nils Arne Eggen igjen. Da han overtok Moss og Rosenborg for tre tiår siden, insisterte han på at kvalitet i fotball, den skal måles i sjanser og mål. Dette kom som et befriende sukk etter en periode der svenskestilen hadde erobret skandinavisk fotball. Fire backer og fire midtbanefolk lå på stripe defensivt, mens pasningene ble spilt konsekvent opp langs sidelinjene til spissene. Effektivt, men ikke utviklende.
Vi kom fort tilbake dit. Vi kan hoppe til Carew-epoken.
I noen kamper så det parodisk ut. Forsvaret sendte lange baller opp til John Carew, som tok duellen, selv måtte vinne annenballen og selv sette av gårde mot motstanderens mål.
Det ligner til forveksling den rollen Joshua King har nå.
Igjen – dette er vårt nivå, og det er alltid fint å vinne. Men Lars Lagerbäck har nå holdt på så lenge at repertoaret bør utvides. Vi så mot Bulgaria at dette angrepsspillet ikke ga noe som helst.
Det ga ikke så mye mot Slovenia heller. Det laget som bare skaper et par gode sjanser i løpet av en kamp, er sårbart. Det skal så lite til.
Det hjelper heller ikke å justere opp sjansestatistikken. Folk ser det de ser. Og mot Bulgaria tirsdag kveld vil vi pirres mer.
– Vi kan ikke gjøre annet enn å vinne kamper, sier lagkaptein Stefan Johansen. Det er vanskelig å protestere, siden fotball alltid vil vaere et spørsmål om hvilket lag som vinner.
Men jo, hvis laget skal utvikles til et høyere nivå, er det mulig å gjøre mer. Spør nederlenderne, som har hatt noen vanskelige år, om det ikke betydde noe for utvikling og selvtillit å slå Tyskland 3–0 lørdag i stedet for å vinne 1–0 på et lykketreff.