Prognoser bommer stadig vekk

Norges Bank setter opp renten, men landets økonomieksperter beroliger folket med at den ikke vil nå gamle destruktive høyder. Men hva kan de si med sikkerhet? Ingenting, dessverre.

Det er boligene det står om.

For få uker siden satte Norges Bank satte opp styringsrenten til 0,75 prosent. Det var første gang på syv år at renten øker. Når rentene stiger, blir det dyrere å låne penger. Mer komplisert er det ikke.

Stiger rentenivået markant, så kommer mange låntagere i skvis. De vil ikke ha råd til å sitte med boligene sine. De vil da selge og så vil boligprisene ramle sammen.

Sist det skjedde i stort omfang i Norge, var i perioden 1987 til 1992. I løpet av disse årene var boliglånsrenten oppe på rundt 15 prosent, og mange betalte enda høyere rente. Men så høy kan den vel ikke bli igjen?

Nei, sier sjeføkonomene og analytikerne i bankene. Som Aftenpostens kommentator Øystein K. Langberg skrev nylig: «Rentene skal opp, men ikke tilbake til gamle høyder», og konkluderer med at en rente på noe rundt 4 prosent vil vaere det «nye normalnivået».

Langberg er på linje med de fleste. Norges Bank ser for seg at boliglån som i dag i snitt har en rente på 2,5 prosent, om tre år vil ha en rente på 4 prosent. Og det er det samme som DNB Markets anslår.

Innlysende?

Sjeføkonomer, sjefanalytikere, og økonomikommentatorer bruker ofte begrepet «analyse» om det som ikke er annet enn å trekke slutningen på et ytterst karrige utvalg variabler. Les for eksempel setningen: «Økonomien går godt, arbeidsløsheten faller, oljeprisene stiger og boligbyggingen er i balanse, derfor er det liten grunn til å frykte et krakk i boligmarkedet».

Dette er jo innlysende enkelt og greit, men likevel så vet vi at kommentatorer, analytikere og sjeføkonomer ofte tar feil.

I 2014 lå oljeprisen stabilt over 100 dollar fatet. Landet har flere oljeanalytikere, men hvem av dem trodde at oljeprisene ville falle til under 40 dollar bare 18 måneder frem i tid?

Eller hvem var det som i 1980 antok at Norges Banks styringsrente ville ligge på 9,5 prosent i 1992, noe som ga en boliglånsrente på 15 prosent? Eller hvem spådde at norske boligpriser ville falle nesten 40 prosent fra 1987 til 1992?

Svaret er ingen.

Så hvorfor skal de ha rett denne gangen? Fordi valutaene flyter fritt og sentralbankene rundt omkring stort sett er selvstendige? Jo, det stemmer, men det mye som går under radaren også.

Det ingen ser

Samfunnsøkonomien har matematiske modeller som tallfester en rekke variabler, men selvsagt ikke alle. Dessuten tallfester de ofte feil variabler, og utelater viktige. Disse modellene er brukbare til mye og treffer ofte godt, men de bommer også. Det er fordi de er reduksjonistiske. Nå anerkjenner samfunnsøkonomien som fag denne mangelen. Problemet ligger ikke der, men heller at fagets selvrefleksjon ikke følger med ut i mediene.

Det skjer ikke minst når fortellingen om fremtiden skal formuleres.

For en bank ville det vaere vanskelig å vaere representert av en sjeføkonom som spredte krisestemning. En bank lever ikke bare av at folk har tillit til banken, folk må også ha tillit til økonomien.

Det betyr ikke at de som uttaler seg med stor sikkerhet om rentenivået to år frem i tid, bevisst underslår andre perspektiver de måtte sitte på. Men kanskje har de ubevisst inntatt en virkelighetsforståelse som er preget av mer optimisme enn det er gode grunner til.

Får oss til å reflektere

Det største problemet er likevel at prognoser ikke er annet enn lineaere fremskrivninger av dagen i dag. Hvis man ser tilbake på historien, er det bruddene, like mye som vedvarende sammenheng, som får oss til å reflektere.

I 1996 hadde Kodak to tredjedeler av det globale markedet for film og foto og ble rangert som verdens femte mest verdifulle merkevare. 16 år senere var selskapet historie. Hvem forutså det?

Brudd kan oppstå fordi samfunn blir utsatt for ulike former for sjokk. En krig, et jordskjelv, omlegging av politiske regime hos sentrale stater, fremveksten av nye forretningsmodeller, nye teknologier, nye forbruksmønstre etc.

Brudd kan også oppstå fordi ting endrer seg raskt, men naermest lydløst.

Krakkenes årstid

Det er noe nesten parodisk i at prognoser om en fremtid ingen av oss har mulighet for å kjenne, fremlegges som om de ikke er innrammet av usikkerhet. For hva slags analyse er et som legger 4 prosent til grunn? Er det en analyse som kan overleve et par eksterne sjokk, som allerede har innarbeidet alle umulige og umulige hendelser?

For egen del legger jeg bare til at høsten er krakkenes årstid. Det store krakket på Wall Street i 1929 nådde sitt høydepunkt tirsdag 29. oktober 1929 (Black Tuesday). I 1987 gikk bunnen ut av aksjemarkeder rundt omkring på hele kloden 19. oktober. Finanskrisen i 2008 startet med at Lehman Brothers kollapset 15. september 2007.

Hvis man er overtroisk, trekker man seg ut av et oppblåst aksjemarked når de kalde høstvindene kommer. Hvis man derimot tror på norske samfunnsøkonomers prognosearbeid, blir man sittende.