Så lenge det er håp, er det liv
Nila (Catharina Vu) er en glad jente, full av fantasi og drøm, og leker og forteller eventyr under en varmere sol enn den i drømmelandet Norden. Men der er det fred og alle er snille …
Krigen splintrer leken og familien. Nilas far blir slept bort, mens mor (den alltid velsyngende Kim Fairchild) sender Nila og bestefar (Lasse Kolsrud) ut på havet i en liten båt uten saerlig annen bagasje enn håpet om å overleve.
De fisker opp en halvdruknet gutt, Yasin (Emil Rodrigo Jørgensen), som i møtet med krigens brutalitet har mistet evnen til både drøm og fantasi. Sammen legger de tre ut på den store reisen over havet, mot Norden og friheten, med Nilas utopiske drømmer som ledestjerne.
Fantasi og livsvilje
Da bestefar dør av utmattelse, er det Nilas’ fantasi og livsvilje som fører henne og Yasin gjennom alle strabasene videre. De får hjelp av fire vinder: Den hallingdansene nordavinden, den brasilianske sønnavinden, den kinesiske østavinden og den amerikansk-indianske vestavinden.
Vindene får lett karakteriserende musikkfølge, mens musikken for øvrig er lydmalerisk med lite stedspreget atmosfaere. Hele veien er Belinda Brazas koreografi tydelig medfortellende, og saer- lig selve havet får mange suggererende former fra rolige bølgeslag til vill storm.
Fantasiens blå blomst
Båtflyktninger og døden på havet virker kanskje ikke umiddelbart som ønsketema for barneteater, men gjennom usedvanlig vakker og spennende scenografi, kostymer og lys blir dette en visuelt eventyrlig og fantasieggende historie.
Det som møter øyet går langt utover selve den skjematiske fortellingen.
Den utspilles i tablåer uten mye overganger, men med en herlig undervannsscene som høydepunkt. Mor, strålende som glassmanet, kaller Nila opp fra den farlige søvnen på bunnen og fra Morganas tenner.
Stå opp mot det onde!
En diger tank omformes for Nilas indre øye til den fryktelige, blodtørstige og hypnotiserende dragen Morgana (Gjertrud Jynge i praktslag, men med så mye dragetenner at det går litt ut over diksjonen i sangene). Hun omskaper seg hele tiden til nye gjenkjennelig onde skikkelser, men, skal det vise seg, hun tåler ikke motstand.
Når Nila står opp mot henne, blir hun furten og grinete og går sin vei. Hvis det er noen laerdom her, må det vaere at mareritt (og ondskap) er noe det nytter å kjempe mot, både i fantasien og i realiteten. Det er en god laerdom.
Bortsett fra en opprivende krigsscene i begynnelsen, er det ikke veldig skummelt, men det anbefales å forberede barna på mye støy – bomber og skudd og svartkledde (IS-) soldater med maskingevaer. Min medbrakte nesten 6-åring holdt seg for ørene til å begynne med, men ville øyeblikkelig se forestillingen om igjen da den var over.