Dårlig rettesnor for sannhet og fremskritt

I en kronikk i Aftenposten den 8. oktober hevdet Katja Sverdlilje at manglende forståelse av vitenskapelig konsensus er et demokratisk problem.

Det sentrale prinsipp i all naturvitenskap er imidlertid empirisk falsifisering. Det betyr at alle vitenskapelige hypoteser skal testes, for å se om de holder stand. Forskningen er antiautoritaer. Oppnås det resultater som står i strid med selv den mest etablerte hypotese, må den forkastes.

Forskningens gale svar

Verdens virkelig store forskere kom frem til ny erkjennelse fordi de brøt med konsensus. Konsensus står derfor i kontrast til den naturvitenskapelige metode. Den har intet med forskningen å gjøre, og hører utelukkende hjemme på politikkens arena. I forskningens verden handler det om å oppnå resultater som kan reproduseres. I dag sliter store deler av forskningen med nettopp dette: Sannsynligvis gir mer enn halvparten av forskningen gale svar. Nettopp derfor foregår det en debatt om menneskeskapte klimaendringer.

Påstanden om konsensus innen klimaforskningen indikerer en dynamikk forskningen ikke vil vaere bekjent av: Gruppetenkning. Den kjennetegnes ved at deltagerne skjermer seg fra alternative forklaringer, troen på at gruppen alltid har rett, at medlemmene påberoper seg høye etiske standarder, stereotypiske syn på opponentene, konformitet og selvsensur og forekomsten av tankevoktere. Dette innebaerer at det ikke lenger eksisterer noen pro og contra i den vitenskapelige diskurs. Slik vil kritisk forskning bli stående i «skammekroken» og får i liten grad forskningsmidler.

Trussel mot demokratiet

Dette er alvorlig. Professor Benn Folkvord har skrevet: «Retten – og plikten – til å vaere uenig med flertallet, er ett av de viktigste og mest fundamentale av alle vitenskapelige prinsipper.» Klimabevegelsens korstog mot klimaskeptikere er derfor en trussel mot akademisk ytringsfrihet og derfor også en trussel mot forskningen. Og jeg kan føye til: mot demokratiet.