Jeg trodde ytringsrommet i Norge var trangt. Det var før jeg møtte den svenske korrekthetspisken. Medierevisjonen
Kjaere norske redaktører: La oss aldri bli som Sverige!
Forrige helg holdt jeg foredrag på Segerstedsseminaret i Göteborg. En arena der skrivende og tenkende mennesker fra begge sider av Kjølen inviteres inn for å diskutere demokrati, ytringsfrihet og presset begge deler er utsatt for.
Jeg hadde hørt ryktene om kulturforskjeller på forhånd og var spent på hvordan mine refleksjoner om minoritetenes makt og vilje til å innskrenke samtalerommet ville bli tatt imot. Men da jeg satt på toget på vei hjem, tenkte jeg at avgrunn er en bedre beskrivelse enn kulturforskjeller. En konklusjon som føltes enda mer riktig etter at jeg hadde lest redaktør Bjørn Werners oppsummering av seminaret i Göteborgs-Posten.
«Blåbrun konsensus»
«En blåbrun konsensus», var karakteristikken Werner satte på hele den norske delegasjonen, som i parentes bemerket besto av folk fra Redaktørforeningen, Presseforbundet, Klassekampen, Dagbladet, Adresseavisen og Dagens Naeringsliv, for å nevne flesteparten. Kjetil
Wiedswang fra DN har allerede reagert på den karakteristikken. Men Werner lar seg altså gjennomryste av alle spørsmålene nordmennene stiller om Sverigedemokraternas vekst, om populismens problem, om svenske tabuer og trange samtaler, og så slår han fast at Sverige er det landet som håndterer utfordringene best.
Segerstedsseminaret er ikke et hvilket som helst debattmøte. Det hviler tungt på Torgny Segerstedts kamp for ytringsfrihet, demokrati og motstand mot nazisme. Men ytringsfrihet er som kjent mest behagelig når den kommer i form av festtaler og ikke som åpen og utfordrende diskusjon.
Sverige bør vaere gjenstand for norske medieforskeres interesse fremover, med et saerlig fokus på hva sanksjonering og påtatt vranglesning av meningsmotstandere kan føre til. Ikke bare fordi det er interessant å forstå hva slags trykkoker Sverigedemokraterna er blitt til i, men mest for å jobbe beinhardt for at noe lignende ikke skal skje her hjemme.
Omsorg for debattens betingelser
For viljen til sanksjon finner vi her også, noe debattene om både #noplatforming og #metoo-mennenes plass i samtalerommet er et eksempel på. Men der de restriktive kreftene møter motstand og konfrontasjon i Norge, vinner de pressen og hele kongeriket i Sverige.
Aftonbladets eks-kommentator Fredrik Virtanen måtte eksempelvis til Norge for å få gi ut boken om egne #metoo-erfaringer. Han har hele tiden hevdet at han er blitt utsatt for falske anklager, men allikevel vil ingen svenske forlag ta i materialet. Virtanen avvises også av alle svenske mediehus, og det mer enn antydes at det ligger frykt for sanksjoner bak denne avvisningen.
«Den bräckliga demokratin» var tittelen på årets Segerstedtsseminar. Det var i sannhet en treffende overskrift. For uten en interessert samtale, en vilje til å lytte og en omsorg for debattens betingelser, går demokratiet i stykker.
Medierevisjonen er en fast spalte for mediekritikk. Gerhardsen er teaterkritiker og frilansjournalist. Har jobbet med journalistikk siden midt på 90-tallet.