Lysverksportene er ikke farlige!

Det er med undring jeg ser at Herman Willis oppfordrer til å fjerne de gamle smijernsportene på Solli plass fordi de minner om nazistenes hakekors.

Vi er alle enige om at portene ikke har noen verdens ting med nazistene å gjøre. Spørsmålet blir da om det som kan minne om noe ubehagelig, skal fjernes? Er portene «guilty by association»? Om vi bestemmer oss for at de er det – hva tjener vi på det?

Dersom portene fjernes, får man muligheten til å spasere over Solli plass uten å måtte ta stilling til krigens symbolikk. For noen kan det vaere et gode.

Men hva mister vi?

Jeg går over Solli plass daglig, og svaert ofte ser jeg folk som står og ser opp på portene, ned på smarttelefonen og opp på portene igjen. Disse portene er en kuriositet i bybildet, de blir lagt merke til. De gjør oss opprørte, de får oss til å undres, stille spørsmål, google og laere noe nytt.

Alle har laert på skolen at nazistene stjal både hakekorset, hodeskallelogoen, SS-runene og vikingsymbolikken fra andre. Men å få det demonstrert så fysisk og direkte som her, å få nazistenes kulturtyveri avkledd foran øynene sine, er en ganske unik opplevelse. Smijernsportene er intet mindre enn en «levende» historisk kilde. Og slike fjerner man ikke.

Tvert imot, vi må ta vare på dem vi har. Gravsteinen fra 1700-tallet som stikker ut av veggen på Fredensborgveien 12, middelalderrelieffet som er murt inn på vestsiden av Domkirketårnet og den naermest usynlige, flere ganger overmalte Blue Master-reklamen over Majorstua stasjon er alle tilfeldige kuriositeter man kan legge merke til i Oslo, om man har øynene med seg, som hver for seg forteller en større historie.

Ubehagelig, men ikke skadelig

Men den viktigste av alle disse raritetene er portene på Solli plass. De forteller nemlig noe mye mer enn bare Oslo-historie. De demonstrerer – så man kan kjenne det langt inn i nervesystemet – hvordan symboler og ideologisk tilsnikelse fungerer.

Denne instinktive reaksjonen på hakekorset er sunn. Men la det ikke stoppe der! Å oppfatte disse portene som en – om enn passiv – proponent for diktatur, blir håpløst endimensjonalt. De sjokkerer, de får oss til å tenke, bli nysgjerrige og oppsøke ny informasjon. Kan det vaere ubehagelig? Selvsagt. Men er det skadelig? Tvert imot!

Likevel er det nok til syvende og sist ikke mine eller Willis’ følelser og resonnementer som avgjør dette. Det er, når den tid kommer, Stordalens omdømmeanalytikere. Forhåpentligvis blir det Byantikvaren som får siste ord.