Jeg er ikke farlig. Den eneste som tar skade av lidelsen min, er meg.
Vi trenger mer informasjon og åpenhet om psykose.
Jeg er en 18 år gammel jente, og jeg er akkurat som deg. Eller kanskje ikke helt lik, for noen ting skiller oss, men jeg er i bunn og grunn nokså lik deg. Bare at jeg sliter med psykosesymptomer. Jeg er ikke farlig, og jeg er i hvert fall ikke en trussel mot deg. Den eneste som tar skade av lidelsen min, er meg selv. Jeg kommer ikke til å ta livet av deg eller skade deg mens jeg er i en psykosetilstand. Du trenger med andre ord ikke å vaere redd.
Når jeg er syk, da er jeg syk
Men du kan vaere redd for meg og hva jeg vil gjøre mot meg selv, for stemmene kan vaere ganske sinte og vonde og si at jeg skal skade meg så mye som mulig. Sånn sett er vi kanskje litt forskjellige, men samtidig er vi så like. For jeg er også ungdom i den mest sårbare fasen i livet. Jeg forelsker meg også litt for hardt. Jeg danser også i regnet, samtidig som jeg også koser meg litt for mye på fest. Jeg ler minst like godt av og med vennene mine.
Men når jeg er syk, da er jeg syk. Du vil ikke alltid se det på meg, bortsett fra når jeg må dra fra familie og vennemiddager og løper gråtende ut av klasserommet. Eller når jeg ligger under et teppe i gangen på skolen fordi jeg ikke orker alle inntrykkene rundt meg. Det sykeste jeg har vaert til nå, har jeg vaert hjemme eller på psykiatrisk institusjon.
Han vil meg forferdelig vondt
Du har altså ikke sett hvordan jeg slår meg selv i hodet for å få vekk stemmene, eller når jeg dunker i veggene mens pleierne holder armene mine nede. Ei heller har du sett meg sitte gråtkvalt i hjørnet av sengen min, presset opp mot veggen mens jeg sitter og venter på lyder fra den slemme mannen. For han vil meg forferdelig vondt. «Det er ingen her», «det er bare i hodet ditt», og «det skal nok bli bedre», er noe jeg ofte får høre, men det er dessverre til ingen hjelp. For når jeg har det vondt, da gråter jeg, og da er det ikke bare jeg som gråter, da gråter til og med mamma og pappa.
Jeg er ingen trussel
I de periodene jeg sårt trenger mennesker å kjenne meg igjen i og finne støtte hos, har jeg så godt som ingen. Det er lite informasjon om psykose i mediene. Når informasjon om psykose faktisk kommer ut, er det ofte gjennom avisoverskrifter hvor mordere omtales som psykotiske eller gjennom fagpersoner som forteller fakta om diagnosen. Det er viktig at det kommer ordentlig informasjon, men misforstå meg rett. Jeg trenger noen som har vaert gjennom det samme, og som kan gi meg råd og håp om at det faktisk blir bedre.
Jeg opplever ofte at jeg er alene om problemene mine. Det føles ikke som om noen av de rundt meg forstår. De forstår ikke når jeg løper ut av huset midt på natten barbeint kun iført nattkjole og teppe i et desperat forsøk for å gjemme meg fra den slemme mannen. Eller når jeg må lukke gardinene, og låse alle dørene for å vaere trygg. Jeg føler meg alene i en stor og skummel verden. En verden jeg har forstått jeg er alene om, og som andre ikke oppfatter på samme måte.