TV-serien du ikke bør se alene
med et lite skap. Vi tok med lommelykten, krabbet inn i skapet, og så leste vi spøkelseshistorier til vi ble vettskremte.
Grøsseren som får nakkehårene til å reise seg og du famler etter hånden til kjaeresten, er sjelden. Det skal mye mer enn et par bøeffekter og ekle monstre til for å fremkalle ekte uhygge. Den snikende følelsen av at det er noe som skjuler seg i mørket, at du ser noe som ikke burde vaere der, er det få som greier å fremkalle. Spøkelseshistorier er min akilleshael. Er de godt fortalt, kan de, selv i voksen alder, skremme meg.
Jeg så The Haunting of Hill House sammen med min mann. Det er jeg glad for. Denne serien bør du ikke se alene en mørk høstkveld. Det er ikke fordi den har mange bø-effekter som får deg til å skvette – selv om de som er der fikk meg til å hyle høyt – men fordi blandingen av det overnaturlige og den psykologiske skrekken er potent og rystende.
Men, la oss starte med begynnelsen.
Dype traumer
I 1959 ga Shirley Jackson ut romanen The Haunting of Hill House. En gotiskinspirert spøkelseshistorie om et gammelt hus og en doktor som søker etter svar på om spøkelser finnes eller ei.
Historien er filmet to ganger under tittelen The Haunting. I 1963 regisserte Robert Weir en psykologisk thriller, som er et godt eksempel på hvordan du lager en skummel film. I 1999 laget Jan de Bont en overlesset effektfilm som er mer latterlig enn skummel.
Netflix’ nye serie henter inspirasjon fra Jacksons roman, men med unntak av noen av navnene er det en helt annen historie serieskaper Mike Flanagan serverer.
Det skulle bare mangle. Ti episoder med ren grøss og gru kunne blitt vel intenst selv for den mest ihuga skrekkfantast. Nei, det Flanagan gjør, er å fortelle en historie om en familie som ikke har maktet å bearbeide sine egne dype traumer.
Mike Flanagan starter historien med fem voksne søsken. Alle takler traumene fra tiden de bodde i Hill House forskjellig.
Den eldste, Steven, benekter at noe mystisk har skjedd. Theo har stengt av følelsene sine, Shirley jobber som begravelsesagent og tilbringer dagene blant de døde. De to yngste, tvillingene Nell og Luke, sliter mest med de mørke minnene.
Beretningen som følger fortelles i tilbakeblikk. Sakte nøstes hendelsene opp og kulminerer med natten familien flykter fra huset. Hva skjedde egentlig da de bodde i Hill House? Er det et spøkelseshus, eller dreier det seg om dype traumer med røtter i en mor med mentale problemer?
Ensemblespill av beste merke
Noen vil kanskje mene at serien utvikler seg sakte, men etableringen av karakterene i både fortid og nåtid er essensiell for at den krypende uhyggen skal bli mest mulig effektiv.
Og uhyggelig blir det. Veldig uhyggelig.
Produksjonsdesignen er eksepsjonelt atmosfaerisk. Huset, som spiller en av hovedrollene, er vakkert, stemningsfullt, mystisk og skremmende på samme tid. Interiøret er rødt og svart med et dryss av hvitt. Det står i skarp kontrast til de nøytrale fargene som brukes i nåtidssekvensene.
Mike Flanagan har hatt regien på alle episodene slik at den kunstneriske helheten beholdes. Overgangene mellom fortid og nåtid er elegant og klippingen sømløs. En dør åpnes i nåtiden, og i neste sekvens er man i fortiden – som et spøkelse.
Samtlige av skuespillerne – både de yngre og eldre utgavene – er med på å gi historien dybde og ikke minst en menneskelig side. Det blir urettferdig å trekke frem en, for dette er ensemblespill av beste merke.
Originalt grep
Oppklaringen har ofte en tendens til å ødelegge for mange overnaturlige historier. Flanagan haler også i land finalen nettopp fordi han aldri overforklarer, men overlater tolkningen til publikum. For hva er et spøkelse foruten et minne om kjaerlighet, raseri, frykt, dårlig samvittighet og tilgivelse?
Serien er heller ikke redd for å berøre tunge og vanskelige temaer som selvmord, mental sykdom og avhengighet. Å utforske minner og familietraumer gjennom å bruke skrekkfilmens klassiske sjangergrep har vaert gjort tidligere, men sjelden så godt som her.
The Haunting of Hill House er original, spennende, intens, annerledes og utrolig skremmende. Serien kan lett ta nattesøvnen fra deg. Er du lettskremt? Ikke se den alene.