Jeg er blitt Nations League-supporter
Den utskjelte Nations League viser seg å bety noe. Til og med for de store stjernene.
I kveld spiller Norge sin fjerde kamp i fotballturneringen Nations League.
Jürgen Klopp, Liverpools karismatiske manager, stemplet forrige uke turneringen som «den mest meningsløse turneringen noensinne».
Det er lite overraskende og bør ikke fremstå som en fasit. Konflikten mellom klubber og landslag, og saerlig mellom klubbtrenere og landslagstrenere, er ikke ny. Klubbene betaler spillernes lønninger. Trenerne er resultatansvarlige og får i verste fall sparken om de ikke vinner et tilstrekkelig antall kamper. Sånn sett er det lett å forstå at klubbtrenerne ønsker minst mulig belastning på sine spillere den tiden de er med landslag.
Bruker sine beste spillere
Har Klopp et poeng?
Ja.
Og nei.
Ja, fordi enkelte landslagssjefer nå ikke vil bytte like mange spillere som han ville gjort hvis det handlet om treningskamper i stedet for Nations League. Ta England som eksempel. På under en uke har de møtt Kroatia og Spania i kamp om å vinne sin gruppe. For Gareth Southgate gjelder nøyaktig det samme som for Klopp – han trenger å vinne kamper. Til det trenger han sine beste spillere.
Nei, fordi Klopp og andres spillere uansett hadde vaert borte fra klubblagene på det som kalles «internasjonale datoer». Og landslagssjefene ville fortsatt blitt vurdert etter resultatene også i disse kampene. Dermed ville de vaert nesten like fristet til å bruke sine beste spillere.
Lars Lagerbäck er et godt eksempel. Han har funnet sin stamme av spillere. Han vet han i løpet av et år har et veldig begrenset antall dager til å øve samhandling, og ville uansett trolig tenkt å spille med samme stamme i laget om det hadde vaert treningskamper. Slik tenker nesten garantert et flertall av landslagssjefene.
Kamper som betyr noe
Nations League endrer egentlig bare én ting: Den har erstattet treningskamper med kamper som betyr noe. Det har gjort at undertegnede, og trolig mange med meg, er blitt Nations League-supportere.
Min skepsis var todelt. Det ene gikk på at konseptet var så kronglete og uoversiktlig at de faerreste ville forstå hva det handlet om. Sånn er det ikke. Det er egentlig så enkelt som at det er fire ulike turneringer på fire nivåer. De som til slutt vinner etter et gruppespill og cupspill, er sikret en plass i EM i 2020.
Det andre handlet om hvorvidt dette ville bety noe for lagene og spillerne, eller om kampene ville bli spilt naermest under «frivillig tvang». Få ting er mindre sjarmerende enn stjerner som viser med all tydelighet at de helst ønsker å vaere et helt annet sted. Den følelsen er blitt helt borte hos meg. Det skyldes noen vakre fotballopplevelser denne helgen.
Overtidsmålet
Da Italias Cristiano Biraghi headet inn seiersmålet borte mot Polen på overtid, og sikret fortsatt status i den øverste divisjonen i turneringen, ble han overfalt av et kobbel spillere og støtteapparat. Blant de mest euforiske var Giorgio Chiellini og Leonardo Bonucci, to lett aldrende herrer som har opplevd stort sett alt med klubb og landslag.
Det lyste lykke i hele laget på grunn av en scoring som knapt hadde gitt et håndtrykk om det handlet om en treningskamp.
Kvelden før så jeg Manuel Neuer og
Toni Kroos rusle ut av Johan Cruyff arena med bøyde hoder etter å ha blitt ydmyket av Nederland. På tribunen omfavnet de oransjekledte tilskuere hverandre, mektig stolte over et lag som for første gang siden 2002 hadde beseiret tyskerne – og gjort det i en tellende kamp.
Prøveomgang eller konkurranse
Spør hvem som helst av de største stjernene og gi dem to alternativer: Vil du i landslagspausen helst spiller treningskamp, eller en kamp der det betyr noe å vinne? Svarene blir trolig det samme som hvis du spør en skihopper om han mener det er mest stas med prøveomgang eller konkurranse. Spillerne elsker å opptre av flere grunner. Den kanskje viktigste er fordi de er konkurransemennesker og vil vinne når noe ligger i potten.
Publikum ønsker trolig det samme. Etter hvert. Arrangørene må bare finne balanse mellom tilbud og etterspørsel. Spør Norges Fotballforbund om akkurat det – etter publikumssvikt i første hjemmekamp og publikumssuksess i neste.
Som alt annet tar det tid å venne seg til nye ting. Tanken om at Nations League kanskje er Norges beste mulighet til å komme til et sluttspill, må få lov å feste seg i folks bevissthet. Nå slipper landslaget nemlig de «brysomme» motstanderne i puljene de havner i før den normale kvalifiseringen.
Hvis billettprisene settes på riktig nivå og fotballen er attraktiv nok, kommer folk.
Gidder ikke møte Norge
Noen innvender at en treningskamp mot England eller Spania hadde vaert mer stas enn Nations League mot Bulgaria. Problemet er bare at England eller Spania uansett ikke ville spilt mot oss. De møtte oss på 1990-tallet fordi laget var godt nok. Den rettigheten må vi selv jobbe oss til. Veien dit går gjennom å komme til sluttspill.
Det vakreste argumentet for suksessen gjemmes likevel til slutt. Det handler om nasjoner som i all sin tid har levd i fotballens skygge, fjernt fra et streif av sol. Nå kan noen av dem plutselig få opplevelser hele nasjonen kan dele i tiår fremover. For svulstig? Spør folk på Gibraltar.
Hvis du var blant dem som opplevde at øya med 29.000 innbyggere på heroisk vis slet seg til sensasjonelle 1–0 borte mot Armenia – eller bare har sett noen bilder av ekstasen etter kampen – og ikke blir berørt av det, har du et fotballhjerte hugget i stein.
Da kan du heller glede deg til neste treningslandskamp mot Finland foran 1357 tilskuere – og et resultat ingen husker uken etter.