Jakten på det perfekte kan fort bli kjedelig
kan magien noen ganger kveles på veien.
Friksjonsløs avstand
De fleste pianister som når et visst nivå, vil komme til å gå løs på Chopins ballader. De fire notorisk vanskelige stykkene er spekket med romantiske melodier, svaere harmoniske bølger og imponerende høytempopassasjer.
Det er rett og slett dette vi har pianoer til, kan man føle.
For en pianist som Leif Ove Andsnes er de tekniske utfordringene forholdsvis enkle – kanskje med unntak av den polyfone nummer fire. Det låter alltid riktig og mangler ikke på liv, heller ikke i de tre nokturnene som fungerer som pusterom mellom bravurnumrene. Her er emosjonelle eksplosjoner, varme kjaerlighetserklaeringer og blikkstille vann.
Likevel er det som om stykkene fremføres med en viss avstand. Tolkningene har få overraskelser og lite friksjon. I mylderet av innspillinger som finnes kommer denne ut som forholdsvis uinteressant.
For perfekt
Det høres ut som smålig kritikk. For perfekt, liksom, er det mulig?
Ja. Noe av det spennende med Chopins ballader (og musikk generelt) er følelsen av risiko. Hva skjer i det dramatiske forløpet? Kommer pianisten i mål? Her vet vi fra første tone, dessverre, at dette kommer til å gå helt bra.
Fylde og eleganse
Ting er mindre sikkert hos Vilde Frang, både i uttrykk og musikkvalg. På hennes nyeste plate møter Bartóks første fiolinkonsert Enescus strykeoktett. Bartóks konsert er en ungdommelig og hjertelig kjaerlighetserklaering, spilt med Frangs klare signaturklang. Sammen med Orchestre Philharmonique de Radio France leverer hun en gjennomsiktig og lett tolkning som er givende, uten helt å bli uforglemmelig.
Mer minneverdig er derimot ungarske George Enescus fyldige oktett – som hun også fremførte ved åpningen av årets Oslo Kammermusikkfestival. Den iørefallende melodien binder de fire satsene sammen, og rik orkestrering gjør at den forholdsvis lille gruppen på åtte musikere kan veksle mellom å høres ut som et stort orkester og et lite kammerensemble.
Elegant kammermusisering fargelegger de mangfoldige tematiske ideene til Enescu og gjør det klart hvorfor verket anses som et av høydepunktene for oktettbesetningen – sammen med blant andre Mendelssohns opus 20 og Sjostakovitsj’ Preludium og scherzo.
Med faerre forventninger knyttet til både Bartóks fiolinkonsert og Enescus oktett enn til de gjennomspilte Chopin-balladene, er det ikke rart at Frang har mye større frihet til å overraske. Men når alt kommer til alt handler plateinnspillinger av klassisk musikk om én ting: Vil du høre den igjen?
Bare én av disse to blir liggende i mine spillelister.