Vi trenger ikke tilgivelse, vi trenger en bedre skole

Førsteamanuensis i pedagogikk Lasse Skogvold Isaksen hyller Oslo-skolen og Utdanningsdirektør Astrid Søgnen i Aftenposten. Han skriver at «de nye taperne i Oslo-skolen» er en ressurssterk foreldregruppe fra en utdanningsklasse med politisk makt. Han skriver at «Foreldreopprør i Oslo-skolen» kamuflerer sin kritikk med begreper som prestasjonspress og puggeskolen fordi vi er redde for «at egne barn skal falle utenfor i kunnskapssamfunnet».

Det er en oppsiktsvekkende beskrivelse en førsteamanuensis i pedagogikk gir av foreldre til barn som sliter i skolen. Vi er foreldre som har erfart de mange kritikkverdige konsekvensene av den strenge målstyringen av Osloskolen. Vi har kjempet ensomme kamper på barnas skole uten å bli hørt. Ingen av oss opplever å ha politisk makt, slik Skogvold hevder. Vi er foreldre til barn som ikke vil gå på skolen fordi de gruer seg til fredagstesten. Vi er foreldre til barn som brytes ned av skolens vurderingsformer fordi de ukentlig må sette symboler på egne prestasjoner. Vi er foreldre som oppdager at barnet i perioder ikke har musikk eller kunst og håndverk fordi skolen bruker timene til å øve til standardiserte prøver. Vi kritiserer et skolesystem som ensidig vektlegger laeringstrykk og målbare ferdigheter og som ikke ivaretar skolens brede samfunnsmandat.

Vi er blitt møtt med et opprop av 140 rektorer i Oslo-skolen som høylytt har tilbakevist våre barns skolevirkelighet. Politikere og Utdanningsetaten har møtt oss uten empati.

I religiøse termer avviser Skogvold kritikere av Oslo-skolen under overskriften «Søgnen, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør». Selvsagt vet vi hva vi gjør. Vi sier ifra når fellesskolen ikke er til alle barns beste. Det er både vår rett og vår plikt som foreldre å varsle når et skolesystem er ødeleggende for barns utvikling og selvbilde. Det er derfor vanskelig å forstå hva Skogvold mener når han omtaler engasjerte foreldre som de nye taperne i Oslo-skolen.