Forlagets forsvar av Jørgensens bok er tøvete og uredelig
Det går an å forstå at kommunikasjonssjef i Panta forlag, Kristoffer Gaarder Dannevig, forsvarer utgivelsen Bare en natt til av bloggeren Anniken Jørgensen, kalt Annijor. Det er tross alt jobben hans. Det er derimot ikke så lett å se med forståelse på måten han gjør det på, for det han påstår, er ikke bare tøvete, men rent ut sagt uredelig.
Ifølge Dannevig er «vokterne av hierarkiet» provosert over at en ung og til og med kvinnelig blogger «røsker» i sjangerne. De har ikke skjønt at skillet mellom roman og sakprosa er «utdatert»:
For dagens ungdom er skillet mellom fiksjon og biografi «absurd». Påstanden er oppsiktsvekkende og åpenbart feil. Selve verdien for Jørgensens lesere ligger nettopp i at det som står i Bare en natt til, er hentet rett fra livet til bloggeren Annijor. Dette er Panta forlag selvfølgelig fullt klar over når de utgir boken som selvbiografi.
Ingen «sensur»
Bare en natt til ble fort oppfattet som kontroversiell og skandaløs, skriver Dannevig, og den «ble til og med forsøkt stoppet i norsk rett». Men det var ikke en forarget «kulturell elite» som tok boken til retten, men en av personene som er omtalt i den og som følte seg utlevert. Forlaget gikk med på å fjerne passasjer i fremtidige opplag, så han kan ha hatt en god sak.
Det er uansett rent sludder å hevde, slik Dannevig gjør, at Jørgensen «unngikk sensur».
Jørgensen gjør ikke noe annet enn Vigdis Hjorth og Karl Ove Knausgård har gjort i årevis, påstår Dannevig videre. Enig eller ikke enig: Det er uansett tilfelle at Hjorth og Knausgård heller ikke har unngått kritikk. Det at bøkene er romaner, har på ingen måte beskyttet dem fra omfattende diskusjoner om de etiske dilemmaene i det å bruke «modeller fra virkeligheten».
Hjorth og Knausgård dreier seg om litteraer kvalitet
Debattene rundt Hjorth og Knausgård har imidlertid vaert viktige fordi de også har dreid seg om kvalitet. Det er ikke slik at litteraer kvalitet automatisk forsvarer bruk av levende modeller. Men disse to forfatterne har formet romanene sine slik at de blir noe mer og større enn en ren en-til-en-fortelling fra forfatternes liv. Det er denne verdien som veies opp mot det etiske problematiske i å skrive om levende mennesker, i diskusjonene som fremdeles pågår.
De gode bøkene er ikke bare selvstendige estetiske verk, de gir oss også måter å tenke på. De åpner et erkjennelsesrom, viser oss tilvaerelsen fra andre sider, utfordrer vårt forhold til virkeligheten. Slik gir de oss muligheten til å reflektere over hva det vil si å vaere menneske. Litteraer kvalitet er vanskelig å definere, men diskusjonene om kvalitet er helt avgjørende.
Hva som gjør noen bøker bedre enn andre, er noe vi som jobber i forlag, diskuterer hver dag. Vår oppgave er, blant annet, å bidra til at norske forfattere får både den motstanden og støtten de trenger for å skape den litteraturen som fremdeles angår mer eller mindre alle nordmenn. Det er viktig at lesere, kritikere og offentlighet tar del i denne store samtalen. Og nei, den «utelukkende positive» omtalen Bare en natt til skal ha fått på sosiale medier, utgjør ikke noe avgjørende argument i det ordskiftet.
Blåser argumenter ut av proporsjoner
Og la meg imøtegå ytterligere en av Dannevigs insinuasjoner, nemlig at Jørgensen ikke blir tatt på alvor fordi hun er en ung kvinne. I norsk samtidslitteratur er unge, bevisste og utfordrende kvinnelige forfattere svaert tydelig til stede, og de møtes med seriøs interesse og kritikk. Så også om man går til bloggsfaeren: Sophie Elises utgivelser på Cappelen Damm er for eksempel møtt med alvor av kritikerne. Men alvor betyr ikke at de bare skal møtes med applaus, det kan også innebaere kritikk. For øvrig: Siden det er sant som Dannevig anfører, at bloggerne er en økonomisk og publisistisk maktfaktor, er det desto større grunn til å møte det bloggeren Annijor skriver, med kvalifisert alvor.
Men om vi virkelig skal ta Dannevigs innlegg på alvor, ja, der er jeg i tvil. Jeg kan ikke tro han for alvor mener at skillet mellom fiksjon og sakprosa er utdatert. Jeg tror ikke han mener at det er Anniken Jørgensens anliggende å utfordre sjangerne (at hun «røsker» i dem) og heller ikke at han mener at Jørgensens bok holdt på å bli gjenstand for «sensur». Jeg forstår ikke hvorfor han må blåse argumentene sine sånn helt ut av proporsjoner.
Panta forlag har utgitt noe som skaper mengder av oppmerksomhet og «lange køer av unge mennesker som vil sikre seg en signert bok». Bare en natt til kan hende ikke er et litteraert mesterverk.
Det trenger den heller ikke å vaere. Det er likevel fint at ungdom finner underholdning, gjenkjennelse og kanskje til og med erkjennelse i en papirbok. Det burde Dannevig og Panta kunne si seg tilfreds med.