«Jeg vet hvordan du har det, jeg er også blind uten linser»

Ja vel, så ta på deg brillene, da!

«Jeg er også nesten blind uten linser eller briller, så jeg forstår så godt hvordan du har det. Men jeg hadde aldri greid å vaere blind hele tiden da, det går ikke. «

Det er vel som regel ment som en støttende kommentar, men den virker faktisk helt motsatt. Jeg blir både lei meg og provosert hver gang jeg får en slik kommentar.

Det er ikke ofte jeg blir lei meg på grunn av at jeg mister synet. Faktisk takler jeg det ganske bra, synes jeg, og det er jeg veldig stolt over. Egentlig har jeg veldig mye selvironi, og jeg pleier som regel å le når jeg gjør noe feil på grunn av synet. Men galgenhumor og ufarliggjøring er noe helt annet enn å bagatellisere noe som allerede er sårt.

Er du blind uten briller? Ja vel, så ta på deg brillene, da, du kan i det minste fikse problemet ditt, tenker jeg hver gang. Jeg tør så klart aldri å si noe høyt, det ville ikke vaert sosialt akseptert.

Du er ikke meg

Det er ikke alle som skjønner hva det innebaerer å ha en synshemming, og det er forståelig, men da er det heller ikke greit å late som. Det er vanskelig å vite hvordan jeg skal skrive om dette uten å fornaerme noen, eller å tråkke på noens taer. Likevel vet jeg at dette ikke er noe som bare plager meg, men sannsynligvis alle andre blinde eller svaksynte der ute. Selv om intensjonen er god, blir virkningen noe helt annet. Realiteten er nemlig at ingen har noen som helst mulighet til å forstå hvordan akkurat jeg har det. Vet du hvorfor? Du er ikke meg. Du har ikke mine øyne, ikke mine tanker eller mine følelser.

Selv om du ser dårlig uten briller, så lever du et helt normalt liv. Når du tar på deg brillene dine, kan du kjøre bil, lese bok, bevege deg fritt og se alt det du trenger for å vaere trygg når du går alene ute.

Ingenting å trakte etter

Når jeg tar på meg briller, skjer det ingenting. Briller fungerer ikke, stavene og tappene inni øyet mitt dør sakte, men sikkert fra meg. Jeg blir blind, uansett. Jeg kan ikke kjøre bil, jeg kan ikke lese bøker uten å få hodepine og vonde øyne, jeg kan ikke bevege meg fritt uten å vaere redd for å ødelegge noe, og jeg føler meg heller ikke trygg når jeg går alene ute. Forstår dere forskjellen?

Jeg bruker solbriller selv innimellom, og jeg kan se at det er irriterende å ha noe som sitter støpt på nesen til enhver tid, men handicappet er du ikke.

Jeg forstår heller ikke hvorfor det er så viktig å få frem at du er blind uten briller heller, det er ingenting å trakte etter.

Tro meg.

Et råd fra meg er heller å vaere glad for at problemet ditt kan fikses så lett som det kan. Hadde briller hjulpet meg, hadde jeg gladelig tatt meg de to sekundene ekstra om morgenen.

Et sammensatt problem

Svaksynt ligner ikke nødvendigvis på det du ser før du tar på linser om morgenen. Jeg ser ikke skurrete. Jeg har dårlig mørkesyn, kikkertsyn og lysømfintlighet for å nevne noe.

Andre har dobbeltsyn, dårlig kontrastsyn eller noe helt annet.

Å vaere svaksynt er ofte komplekst og sammensatt.

Så neste gang du møter en svaksynt person, tenk litt over hvordan du ordlegger deg. Det er stor forskjell på å si «Jeg kan ikke se for meg hvordan det er å vaere svaksynt, men jeg skjønner det er vanskelig», og «Shit, jeg er også skikkelig svaksynt uten briller, men hadde aldri orket å vaere det hele tiden.»

Vi har nemlig ikke noe valg, men det har du.

Innlegget ble først publisert på bloggen helenesordalen.blogg.no