Maud Hurum

Etter å ha lest hennes mange velformede og velinformerte nekrologer over operaog teaterutøvere, har jeg ønsket sangeren Maud Elisabeth Hurum et meget langt liv. Både for hennes egen skyld, og for at vi som naermer oss utgangen, kanskje kunne få noen vakre ord til avskjed. Men nå er hun stille gått bort, ikke mer enn 79 år gammel.

Selv om jeg kjente henne godt, slår det meg – og sannsynligvis mange andre – at livet hennes var fullt av hemmeligheter. Hun antydet dem så vidt, før hun slo dem bort med en ganske saftig bemerkning. Et konsertopptak av Prochs koloraturvariasjoner har vist meg en ekstraordinaer, virtuos og fyldig sopran. Hun hadde et saerdeles vidtfavnende rollerepertoar, spent ut mellom tittelrollene i Lucia di Lammermoor og Carmen.

Denne stemmen hører nok til mysteriene rundt henne, men sikkert er det i hvert fall at hun levde og åndet for sangen, operaen og teateret. Hun favnet oss alle, både kjente og mindre kjente utøvere, med stor interesse, omsorg og varme. Jeg husker henne spesielt som kjaerlig eskorte for Eva Gustavson under åpningen av vårt nye operahus. Både store stjerner og mer vanlige slitere ble Mauds hjertevenner. Å møte henne på gaten var en opptur!

I fora som Operaklubben Arie var hun et høyt skattet medlem og en forgrunnsfigur. Like helhjertet levde hun for sin religion. Hun var et ivrig medlem i den russisk-ortodokse menighet. Jeg vet at hun på ingen måte fryktet døden, som nå har innhentet henne.

Maud har etterlatt seg et betydelig arbeid i boken om operaens historie i Norge, og hun fikk i levende live legendestatus i operamiljøet. Vi skylder henne stor takk.