Det grenseløse Europa i ferd med å dø
Migranter samles i masseleirer mens gjerdene igjen reiser seg midt i Europa. Her er de stengte grensene nesten ingen snakker om.
I det stille innføres grensekontroller og nye grensegjerder midt i Europa. Masseleirer bak piggtråd og minimal kontakt med omverdenen er Tysklands nye velkomst til migranter.
– Her er det ikke noe håp. Bare et venterom før deportasjonen, sier Marvis Gabriel (27).
Han kom fra Nigeria med flyktningstrømmen i 2015, full av håp og forventning om et bedre liv i Europa. I Tyskland ble han møtt med flagg og velkommen-rop. Nå bor han sammen med 1400 andre migranter i en tidligere amerikansk militaerleir i Bayern, isolert og bak høye piggtrådgjerder. Flere land vurderer det samme.
Ideen er enkel: Migrantene skal holdes i leirene fra de setter første fot på europeisk jord og til de forlater landet de har ankommet. Asylprosess og returprosess skal skje samme sted.
Dette skjer samtidig som det åpne og grenseløse Europa er i ferd med å dø. Midt i Europa reiser det seg nå nye grensegjerder. Stadig flere EUland har gjeninnført grensekontroller. Nye politistyrker opprettes for å sikre interne grenser.
Venter på avgjørelsen
Pressen har ingen adgang til disse leirene. Men Aftenposten kommer inn som gjester hos Marvis Gabriel. Inne i leiren patruljerer vakter. De skal sørge for ro og orden blant migrantene, dernest passe på at ingen bilder blir tatt.
– Men på rommet mitt har de ikke adgang. Vi kan gjøre intervjuet der, foreslår Marvin.
Kvelden før forsvant en venn. Marvis viser oss den tomme sengen. Det eneste som står igjen, er et par bade- sko. Han skulle deporteres, men rømte.
I hver leilighet bor 10–15 mennesker. Soverommene er utstyrt med køyesenger. Det er ikke lov å låse dørene. Det eneste privatlivet Marvis har, er et stort teppe som henger ned og skjuler sengen. «Stuen» består av et spisebord og stoler. Ingenting annet.
På kjøkkenet er kjøleskapet og komfyren fjernet. Migrantene får ikke lov å lage sin egen mat. Tre ganger om dagen går det et tog gjennom leiren. Da er det felles bespisning i den gamle militaermessen.
«Folk blir gaerne her»
Fra stuevinduet ser vi rett ut på en brannskadet brakke. Brannen skjedde helgen før. Det er ikke første gang det brenner.
– Det var en marokkaner som klikket. Folk blir gaerne her. Det går nesten ikke en dag uten at politi eller helsepersonell må komme. Det er slåsskamper, vold og syke mennesker.
Marvis forteller at leiren stort sett er organisert etter nasjonalitet. Det er egne familieblokker.
Men dagene blir lange. Barna får ikke gå på skole. Frivillige kommer og gir noen timer undervisning på ettermiddagen. De voksne får ikke søke eller ta jobber.
– Hele poenget er å isolere
– Det nye med disse «ankersentrene» er at man slår sammen asylprosessen og returprosessen. Migrantene forblir i leiren til asylsøknad er godkjent eller avslått. Er den avslått, må man fortsatt vaere i leiren inntil man blir returnert.
Det sier Florian Trauner, professor og forsker ved Institute for European Studiesved universitetet i Brussel. Han er spesialist på EUs asyl- og immigrasjonspolitikk.
– Dette begrenser migrantenes mulighet til å laere språket eller finne en jobb. De skal ta minst mulig kontakt med samfunnet. Dette er samme prinsipp som i Australia. Man setter migrantene på en øde øy uten mulighet til å integreres i samfunnet. Fra et menneskerettighetssynspunkt er dette helt forferdelig, sier Trauner.
– Dette er ikke Australia, men mange av prinsippene er de samme, legger han til.