Etterlyser kontrollspørsmål
I går skrev Aftenposten om en kvinne som opplever seg utlevert i Tomas Espedals nyeste roman Elsken.
Hun mener forlaget burde tatt ekstra runder med boken før publisering. Både fordi hun mener hun er gjenkjennbar, og fordi hun anklages for falsk vitneforklaring, noe som er straffbart i Norge.
Helene Uri, selv forfatter på Gyldendal forlag, etterlyser et klarere skille mellom forlagsetikk og forfatteretikk.
– Det er to forskjellige ting, og det synes jeg ikke Aftenposten klargjør, sier hun.
– Kan ikke fotfølge
Et forlag skal stille spørsmål til sine forfattere dersom de har en følelse av at innhold i bøker kan vaere problematisk overfor virkelige personer, mener hun. Men når det er gjort, kan ikke forlagene gjøre annet enn å stole på forfatterne om at handlingen er fiksjon.
– Etter debatten om virkelighetslitteratur de siste årene, mener jeg forlaget ville ha sviktet forfatterne og de eventuelle litteraere ofrene dersom de ikke hadde stilt spørsmål til forfatter. Men når spørsmålene er stilt, så kan ikke forlaget gjøre mer, sier Uri.
Da må det vaere helt opp til den enkelte forfatters etikk, moral og kunstsyn hva forfatteren faktisk gjør, mener hun.
– Et forlag kan ikke fotfølge forfatterne sine. Da er forlagssensur snublende naer, og det ønsker ingen.
– Virker ikke
Anine Kierulf er fagdirektør ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter og ekspert på ytringsfrihet. Basert på Aftenpostens sak, mener hun forlaget kunne gjort mer for å anonymisere kvinnen.
– For meg som ikke kjenner til noe av dette fra før, er det helt umulig å skjønne at boken handler om en reell person. Men dersom det er mulig for en viss krets å kjenne igjen vedkommende, er det en anonymisering som ikke virker tilstrekkelig fra forfatter og forlagets side, sier hun.
Til dette svarer Kari Marstein at det uten mer kunnskap er umulig å skjønne at boken handler om en reell person.
– I tilfeller der skjønnlitteraturen ser ut til å naerme seg virkeligheten, er vi ekstra påpasselige. Vi snakker med forfatteren om det, og forsikrer oss om at vedkommende er seg sitt ansvar bevisst. Disse samtalene med Espedal har i dette tilfellet ikke gitt oss noen grunn til å mistenke at passasjen ikke var fiksjon. Til syvende og sist er vi avhengige av et tillitsforhold til forfatteren. Vi må stole på forfatterne våre, skriver Marstein i en e-post.
– Har ikke frikort
– Ytringsfriheten står sterkt, den kunstneriske tidvis enda sterkere. Men det er ikke slik at andres rettigheter nulles ut av kunsten. Bøker har ikke frikort til lovstridige personvernkrenkelser bare fordi man kaller dem romaner, sier Kierulf.
Hun mener det er to typer ytringsbegrensninger som kan vaere aktuelle i denne saken: forbud mot å utlevere andres private opplysninger, som seksuelle preferanser og psykiske lidelser, og aerekrenkelse, dersom forfatterens påstand om falske vitneforklaringer ikke har faktiske holdepunkter.
– Bevissthetsnivået om hvilke juridiske grenser som gjelder også i romaner, kunne med fordel styrkes både hos en del forfattere og forlag, sier Kierulf.
«Blind bransje»
Advokat Jon Wessel-Aas mener bokbransjen har et slør over øynene i saker som gjelder personvern i romaner.
– Enhver roman vil kunne ha historier som passer med én eller flere mennesker i verden sitt liv. De fleste romaner handler jo om menneskelig erfaring. Men problemet oppstår når handlingen blir så åpenbart biografisk at personer er gjenkjennelige selv om forfatter bytter om på navn, sier han.
Han mener deler av bokbransjen blir blind for sine egne sjangerbetegnelser.
– Mitt inntrykk at både forfattere og til dels forlagene forventer at omverdenen skal akseptere bøker som fiksjon når de først har definert en utgivelse som roman.
– Ikke lett å lukte lunten
Men romaner kan ikke stemples ut av jusens verden, ifølge WesselAas. Han mener det ikke går an å dekke seg bak fiksjonssjangeren hvis det likevel fremstår som åpenbart at det man skriver om er virkelige personers liv.
– Det er ikke alltid like lett for forlag å lukte lunten uten å kjenne forfatterens eget liv. Forlagene burde derfor stille noen kontrollspørsmål, saerlig i tilfeller der selvbiografi eller biografi blandes inn, sier han. Les også Gyldendal-redaktør Kari Marsteins debattinnlegg Side 35