Barn lider unødig når munnhelsen ikke ivaretas
Tannhelsepersonell kan avdekke overgrep og omsorgssvikt. Men vi inkluderes ikke.
Hva har tilstander som kreft, leddgikt eller overgrep mot barn med barns munnhelse å gjøre?
Ingenting, vil mange hevde. Men det stemmer ikke, for dette er eksempler på sykdommer eller erfaringer som får store konsekvenser for barns munnhelse, og som i ytterste konsekvens kan resultere i død.
Til tross for at vi i Norge i dag har et system som gir barn rett til gratis tannbehandling frem til de er 18 år, finnes det et «hull» i systemet når barns munnhelse blir glemt, eller ikke tatt hensyn til når barn er under medisinsk behandling.
Det er som om sykdom og plager i munnhulen skulle skje utenfor kroppen.
Barn med kreft: smerter og spisevansker
Ved det odontologiske fakultet finnes omfattende forskning som viser at svaert mange sykdommer og andre traumatiserende erfaringer gir barn store plager i munnhulen som ikke blir behandlet. Konsekvensen er at disse barna påføres mye lidelse.
Barn som får kreft er et slikt eksempel. De aller fleste tenker at kvalme er den mest ubehagelige bivirkningen når man får cellegift. Vår forskning viser at plager i munnhulen faktisk er en av de vanligste bivirkningene ved cellegiftbehandling.
Munnhulen er svaert følsom. Kombinert med at det finnes millioner av bakterier der, utvikler det seg lett sår og sopp når cellegiften bryter immunforsvaret ned.
Disse plagene i munnhulen kan dermed bli svaert smertefulle.
De alvorlige bivirkningene gjør at det å spise blir vanskelig. Noen ganger blir plagene i munnhulen så omfattende at behandlingen må utsettes, reduseres eller sogar stoppes fordi barnet ikke får i seg nok naering. Det er da rett og slett snakk om en livstruende tilstand.
Andre bivirkninger blir tatt hånd om
Om barna får god nok hjelp til å håndtere smertene i munnhulen eller ikke, vil vaere svaert tilfeldig, fordi oppfølgning hos tannhelsepersonell er ikke systematisk satt inn i behandlingen av barnekreftpasienter. Hvor godt barns munnhelse blir fulgt opp mens de får kreftbehandling, vil da vaere avhengig av hvor du bor og hvem som tilfeldigvis er barnets tannlege.
En annen utfordring er at barna som overlever kreft, ofte opplever å få problemer med tennene både som barn og som voksne. Grunnene til det er at cellegift og stråling kan skade utviklingen av de permanente tennene.
Det er noe svaert urimelig i at du som voksen skal pådra deg store utgifter til tannlegen fordi du som barn ble rammet av kreft og overlevde, mens tilsvarende bivirkninger andre steder i kroppen ville blitt tatt hånd om innenfor det offentlige helsevesenet.
Ubehandlet kronisk sykdom
En annen pasientgruppe som lider av at munnhulen ikke blir adressert, er barn med leddgikt. Barneleddgikt er en kronisk smertefull sykdom som krever omfattende behandling.
Dessverre viser det seg at barn som får leddgikt i kjeveleddet, ofte ikke blir riktig diagnostisert, eller de blir møtt med mistenksomhet når de forteller at de har vondt. Det fører til mye unødig lidelse hos disse barna.
Små barn har ofte også vanskelig for å identifisere hvor de har vondt, noe som gjør det enda vanskeligere å oppdage artrose i kjeveleddet.
Vi vet at det å leve med smerter og funksjonsnedsettelse i kjeveleddet kan få store sosiale konsekvenser for barn og unge. Våre unge pasienter forteller at det å spise, smile eller til og med å snakke kan vaere så problematisk at de trekker seg unna sosiale aktiviteter med jevnaldrende.
Pasientene forteller også at det ofte har tatt lang tid å få stilt riktig diagnose, fordi spørsmål om kjeveleddet sjelden blir te-
matisert til den som utreder. Konsekvensen er at pasientene går ubehandlet med smertefull sykdom, altfor lenge.
Etterlysning: en helhetlig tilnaerming
Tannhelsepersonell er dem blant helsepersonell som hyppigst ser barn gjennom hele barndommen (3-18 år). Vi er derfor i en saerskilt stilling til å kunne avdekke overgrep og omsorgssvikt, et tema som er en integrert del av vår undervisning, og som vi jobber aktivt med.
Vi, som helsepersonell, skal til enhver tid tenke «barnets beste». Men vi savner en grunnleggende forståelse av at hele barnet må sees ved all form for medisinsk behandling, slik at vi kan behandle barnet på en helhetlig måte og tilpasse vår behandling til barnets unike situasjon.
For å ivareta barnets beste må man jobbe tverretatlig, og informasjon må formidles. Hvorfor blir ikke en epikrise automatisk også sendt til tannhelsetjenesten når barnet har vaert innlagt på sykehus eller har mottatt annen somatisk eller psykiatrisk behandling? Disse helseopplysningene må vi selv etterspørre.
Vi etterlyser helhetlig tenking fra våre helsemyndigheter når det gjelder medisinsk behandling av barn, slik at alle barn i Norge får den hjelpen de har krav på og vi unngår unødig lidelse.