Fred, kjaerlighet og uhemmet dans med Fatoumata Diawara

og noen saftige soloer som drivkraft. Oppbygninger og forløsninger kommer på rekke og rad.

Rytmeseksjonen gjør en storartet jobb med å bringe frem dynamikken i komposisjonene. Det er få som står stille under seansen, og jeg har sjelden sett et norsk publikum danse så uhemmet. Sånt er kult.

Musikalsk vekkelsesmøte

Med «Kokoro» begir bandet seg ut i det dypere lydbildet. Låten representerer en afrikansk vaeremåte, ifølge Diawara, som også understreker at vi alle er like, samtidig som vi må godta forskjeller. Hun kommer med slike filosofiske introduksjoner til flere av låtene og blir møtt av entusiastiske tilrop. Det er som å vaere på et vekkelsesmøte med «peace and love» som mantra, uten at det blir kleint eller virker påtatt.

Det er en avvaepnende naerhet i scenepersonligheten hennes, drevet av et tilsynelatende utømmelig energilager. Publikumskontakten er slående. Temaer som rasisme og kvinners kamp i musikkbransjen setter låtene i en større sammenheng, mens hun danser rundt og leker med vokalen.

Det synges på språket bambara uten at budskapet går tapt. Musikk er tross alt et universalt språk. Avmålte fraseringer og vektlegging av enkeltlinjer gjør at stemmen blir en naturlig del av lydbildet. Det lyder fantastisk.

Ekstatisk avslutning

Mot konsertens slutt får vi godbiter som «Sowa», med allsang og enda mer dans. Ville soloer viser musikernes talent, uten at det noen gang føles oppstykket.

Når lokalet fylles med kjaerlighet og svettelukt etter musikernes eksodus, bringer en runde med trampeklapp og jubel gjengen tilbake for et ekstranummer av en annen verden.

Det hele ender med dansende publikummere på scenen i en ekstatisk seanse som gir bakoversveis selv til en småkynisk anmelder.

«Vi burde åpne grensene og dele!» lyder det fra scenen. Det er vanskelig å vaere uenig. I morgen tidlig har folk kanskje rotet seg tilbake inn i systemet, men de har i hvert fall fått et minne for livet.