Det jeg håper terapeuten vet
Jeg er sterk og selvstendig, men da jeg ble syk, var jeg ingenting. Jeg ville bare dø.
Jeg er pasienten. Det vil si: jeg var. Ikke din pasient, men en annens, en med like vakker sjel som deg. Jeg er en av dem du sykler forbi om morgenen, en av maskene som skjuler sår som gror. Og jeg forstår hva du mener.
Som alltid er det noen som vet bedre. I ethvert kommentarfelt som omhandler psykisk helse, også denne gangen, er det noen som mener psykologen er uten verdi. Det er trist å se. Psykologen reddet faktisk livet mitt. Sånn helt på ordentlig. Jeg er sterk og selvstendig, men da jeg ble syk, var jeg ingenting. Jeg ville bare dø.
Tillit er et vanskelig valg
I jobben min er jeg nesten som deg. Den sterke, trygge, den som håndterer andres kriser. Men på ditt kontor blir jeg en annen. Du vil vite mine innerste tanker, se mine mørkeste sider, men du vet ikke engang hvem jeg er. Du kjenner meg ikke, kan ikke se meg i perspektiv. Det å legge det såreste av meg selv på bordet foran en annen person, en fremmed, forsterker følelsen jeg allerede har av å vaere et dårlig menneske. Det skremmer meg.
Så jeg stoler ikke på deg. Jeg ser ikke hvorfor du vil hjelpe meg, det er andre som fortjener det mer. Og når du innser det, er jeg redd du vil bli borte. Så jeg provoserer deg, tester grensene dine, gir deg den dårligste versjonen av meg selv, slik at du vil mislike meg nok til å bevise at jeg har rett. Men du er der fortsatt. Du slipper ikke taket. Du venter til jeg er klar.
Med tiden åpner jeg meg. Jeg lar det vonde slippe til, deler det med deg og finner følelser som lenge har vaert fortrengt. Jeg gråter hos deg. Men når jeg går fra kontoret ditt, og du henter neste pasient, så er ikke min prosess over. Det jeg har åpnet, kan jeg ikke lukke inn igjen. Og selv om du bryr deg, så er du ikke der. Vår relasjon går etter klokken, slik må det vaere, men vit at det er vanskelig for meg. Du har gitt meg verktøyene, men det er jeg som må gjøre den tyngste jobben.
Så jeg trenger forutsigbarhet, for av og til er det krevende nok å bare holde meg flytende til neste gang. Når du ved timens slutt forteller at du blir borte i flere uker, så slutter jeg å puste. Gi meg en mulighet til å holde igjen litt før. Aksepter at jeg er redd. Da gir du meg samtidig en mulighet til å åpne mer de andre gangene, når jeg er trygg på at du er der og tar meg imot. For jeg vet at du passer på meg om du kan.
En dag slutter jeg å vaere pasient
Det var hele tiden meningen. Du har gitt meg et liv verd å leve, og jeg kan aldri få takket deg nok, men nå må vi gå hver vår vei. Jeg vet at jeg betyr noe, du betyr noe du også, men vi er fortsatt fremmede. For vår relasjon er kanskje ekte, men den er likevel laget av glass. Når du ser meg, vil det alltid vaere pasienten du ser, men jeg er så mye mer enn det.
Jeg skulle gjerne delt også det fantastiske med deg. Det er en sorg at det ikke går, for du fortjener å se hvor bra alt er blitt. Men du må gå videre til neste pasient, og jeg må leve livet mitt. Jeg vil likevel alltid vaere glad i deg, på mitt vis.
Det å legge det såreste av meg selv på bordet foran en annen person, en fremmed, forsterker følelsen jeg allerede har av å vaere et dårlig menneske. Det skremmer meg.