Robyn tilbake etter åtte år: Pop preget av hjertesorg og død
Ut kom et album som gjør at dronningen av dansbar hjertesorg nå hylles som det største svenske popikonet.
Det å la seg synke ned i dette, bruke tid og så komme seg ut igjen, var spennende også. Litt som et eventyr.
Robyn
En julidag for tre år siden danser Robyn i et kjellerrom i Stockholm, alene. Gulvet er rosa, den ene veggen er et stort speil. Hun har danset slik mange ganger, time etter time.
Bakerst i rommet står DJ-utstyr og en gammel synthesizer av typen Casio, og helt tilfeldig trykker hun ned to knapper samtidig. Ut kommer en tung blanding av rytmer og bass som setter seg i kroppen. Det er dette hun har danset etter.
Øyeblikket av magi blir starten på låten «Honey» og det som nå er blitt til albumet med samme navn. Robyns comeback, åtte år siden sist.
En hektisk tilbakekomst
Nå sitter Robyn – eller Robin Miriam Carlsson – sammenkrøllet i en lenestol i det hvite naborommet i den samme kjelleren. I sitt eget «headquarter» i bydelen Liljeholmen, der hun bor, der alt starter og alt blir bestemt.
– «Honey» er en utrolig viktig låt for albumet og for meg. Jeg visste at jeg ville lage ny musikk, men det var vanskelig å finne motivasjon. Det var i det rommet og med den låten at jeg forsto hva jeg holdt på med. Der jeg kjente at det var gøy å lage musikk igjen, der jeg følte meg inspirert og glad, sier Robyn.
39-åringen er kledd i blå sportstights og grå hettegenser og er knapt sminket. Den siste uken har hun sluppet albumet, gjort intervjuer og spilt sin første konsert på tre år. Robyn sier at det har vaert hektisk, og at hun har fått for lite søvn, men at alt er «lugnt» nå, hun «mår bra».
Slik har det ikke vaert i alle de åtte årene mellom forgjengeren Body Talk (2010) og
Honey (2018).
– Jeg vet ikke om albumet ble helt slik jeg først tenkte, men jeg nådde frem til en beskrivelse av visse følelser og stemninger som jeg ville sette fingeren på, sier Robyn.
Sterkt påvirket av vennens død
Hun har snakket om dette i et par intervjuer allerede, blant annet med The New York Times. Om hvordan hun havnet i et dypt mørke etter at turneen med Body Talk var over, samtidig som det ble slutt med kjaeresten Max Vitali. I tillegg døde hennes musikalske partner Christian Falk av kreft i 2014.
Tre-fire år med psykoterapi flere ganger i uken hjalp henne opp, og de sterke opplevelsene er blitt til Honeys åpningslåt «Missing U». En ny klassiker fra dronningen av dansbar hjertesorg. Musikalsk leken, men tekstmessig fylt av sorg og savn.
– Det er enkelte ting det rett og slett ikke finnes noe bra med. At Christian ble syk og døde så brått – jeg ser ingenting bra der. Men man kan laere av det, sier Robyn.
Hun strekker seg over bordet etter koppen med te, som for lengst er tom.
– «Missing U» handler om den fysiske opplevelsen av et tap. Helt konkret, hvordan det faktisk kjennes. Når man opplever sorg på denne måten, om et menneske dør eller man går gjennom et brudd, så kan det vaere ganske psykedelisk og endre ens perspektiv på hva som er viktig i livet.
Robyn bruker tid når hun snakker, som om hun sikrer seg at ordene blir riktige.
– Det var veldig skremmende, men på en måte også frigjørende. Det å møte frykten og kunnskapen om hvor sensitivt livet er, hvor lett noe kan forsvinne, ens egen forgjengelighet. Det å la seg synke ned i dette, bruke tid og så komme seg ut igjen, var spennende også. Litt som et eventyr.
– Fordi du laerer noe underveis?
– Ja, virkelig. Man forstår ting om seg selv som ikke er mulig på en annen måte, men også noe om andre. Har man følt seg veldig dårlig, kan man forstå – eller kanskje aller helst forstå at det ikke alltid går an å forstå – hvordan andre mennesker føler det. Det er viktig, sier Robyn.
Det største svenske popikonet
Der hun sitter i sin egen kjellerhule, er det ikke lett å kjenne igjen popstjernen Robyn slik hun oftest fremstår. Hun som selger ut konsertarenaer og er DJ på de feteste festene på Ibiza. Popikonet med en status
som stadig øker, 21 år etter det brå gjennombruddet med låten «Show Me Love» i 1997. Når The Guardian lister opp artister som har hentet inspirasjon fra henne, er
alle med. Som Rihanna, Taylor Swift, Ariana Grande og Lorde.
I et popland som har fostret ABBA, Roxette, Ace of Base og Max Martin, skriver svenske anmeldere nå at Robyn er den største. «Drottningen av skandinavisk pop, originalet som alla andra måste följa eller överträffa», som det sto i Aftonbladet etter hennes konsert i Stockholm forrige lørdag. Robyn ser nesten litt brydd ut.
– Jeg får bare takke, og det ville bli «konstigt» i mitt hode om jeg begynner å mene noe om dette. Men jeg er glad og takknemlig for at folk fortsatt er interessert og forstår det jeg gjør. Det er virkelig en lykke.
Hun har også kjent på at åtte år borte er lang tid, selv om hun har vaert med på flere musikalske prosjekter i mellomtiden, blant annet en EP med Röyksopp. Fansen har mast og mast etter ny musikk, saerlig i sosiale medier gjennom «kampanjen» #releasehoneydammit.
– Man kan ikke ta noen ting for gitt, og jeg er litt forundret over at folk har ventet. I starten var det ganske stressende, for de sluttet jo aldri å mase. He, he. Men da jeg endelig hadde musikk ferdig, var det fantastisk å ha denne støtten, og alle spørsmålene om når albumet skulle komme, ble bare søtt, sier Robyn.Fredag gikk Honey rett til topps på de svenske albumlistene.
«Honey» er et typisk album
At ingen av de ni låtene på platen er inne topp 20 på landets singleliste, er ikke så rart som man skulle tro. Honey er et typisk
album, ingen samling av hitlåter. Velkjent, men også annerledes.
Dette var helt bevisst. Jobben startet lyttende til gamle klubblåter i Robyns rosa rom. Hun kaller det en «fordypning i dansemusikken» hun har spilt inn med andre artister.
– Jeg tok det veldig rolig og utsatte ikke meg selv for så mange andre inntrykk. Dette albumet startet med musikken, ikke tekstene, og det var nytt. Jeg ville finne en slags rytme, dette «groovet» som jeg forsøker å beskrive. Å lage musikk er som å starte opp en motor som langsomt blir varm, og da må jeg holde på en stund før det kjennes naturlig, sier Robyn.
Hun danset mange runder. Først alene, så sammen med sin faste musikalske partner Klas Åhlund, så i et studio i Paris med engelske Joseph Mount fra bandet Metronomy. Folk hun kjenner og stoler på.
– Jeg får angst når ting ikke føles riktig. Det er derfor jeg samarbeider med få folk og har mitt eget plateselskap. Det må finnes et lag av aerlighet og kvalitet i alt jeg gjør, sier Robyn.