Skri­ver ald­ri selv­bio­gra­fisk

– Jeg kun­ne ald­ri ut­le­vert mine na­er­mes­te, sier for­fat­ter Ma­ria Kjos Fonn.

Aftenposten - - Forside - Hei­di Borud Ma­ria T. Pettrém

Jeg le­ver med meg selv 24 ti­mer i døg­net, så det er en be­fri­el­se å skri­ve om and­re enn meg selv. Dess­uten øns­ker jeg ikke at fik­sjo­nen skal bli et per­son­lig hevn­pro­sjekt.

Det sier den brage­pris­no­mi­ner­te for­fat­te­ren Ma­ria Kjos Fonn som er ak­tu­ell med ro­ma­nen Kin­der­who­re.

På ny er det blitt de­batt om for­fat­te­res bruk av le­ven­de mo­del­ler og det å ut­le­ve­re fa­mi­lie, ven­ner og kjen­te i selv­bio­gra­fis­ke ro­ma­ner. De­bat­tens ut­gangs­punkt den­ne gang er To­mas Es­pe­dals roman Els­ken.

Ufri­het i det vir­ke­lig­hets­na­ere

Ma­ria Kjos Fonn er ikke ukjent med pro­ble­ma­tik­ken selv om hun ikke skri­ver selv­bio­gra­fisk:

– Jeg gjør all­tid etis­ke vur­de­rin­ger knyt­tet til gjen­kjen­ne­lig­het når jeg skri­ver. Jeg kun­ne ald­ri ut­le­vert mine na­er­mes­te, men jeg har ba­sert en­kel­te ka­rak­te­rer på pe­ri­fe­re per­soner jeg har møtt på min vei, sier Kjos Fonn.

– Hva har du gjort for å ano­ny­mi­se­re dis­se per­sone­ne?

– Vel­dig lite. Det­te er ikke per­soner i min om­gangs­krets, og det skal mye til for å opp­da­ge hvem det er. Det kan va­ere folk jeg har møtt på fest, men ikke vet hva he­ter, for­tel­ler Kjos Fonn.

Hun har vur­dert å skri­ve om vir­ke­li­ge hen­del­ser fra eget liv, men har kom­met frem til at det ikke lar seg gjø­re av hen­syn til de in­volver­te. Hun opp­le­ver dess­uten at det lig­ger en ufri­het i det å skri­ve vir­ke­lig­hets­na­er lit­te­ra­tur.

– Jeg tror ikke det nød­ven­dig­vis til­fø­rer lit­te­ra­tu­ren så mye, med en­kel­te unn­tak. Den selv­bio­gra­fis­ke lit­te­ra­tu­ren har ab­so­lutt en ver­di, men jeg ten­ker at man­ge kun­ne skre­vet like gode bø­ker om de var mer ano­ny­mi­ser­te og mind­re eks­pli­sit­te.

Fle­re for­fat­te­re Af­ten­pos­ten snak­ker med, kommenterer de etis­ke si­de­ne av det å skri­ve skjønn­lit­te­ra­tur mer åpent enn før.

– Jeg vet om en for­fat­ter som ble re­fu­sert i vår for­di for­la­get men­te ma­nu­set vil­le ska­de for­fat­te­ren. Du øde­leg­ger for deg selv ved å gi ut det­te, sa de. Da jeg fikk re­fe­rert det­te ma­nu­set, vir­ket det enormt kom­mer­si­elt fris­ten­de, jeg så at det vil­le skapt baluba, sier Jan Kja­er­stad.

Det­te var et stort norsk for­lag og en for­fat­ter som har fått mye opp­merk­som­het, frem­he­ver for­fat­te­ren.

– Det var mo­del­ler i ma­nu­set folk vil­le gnidd seg i hen­de­ne over. Man må ikke inn­bil­le seg at for­la­ge­ne ikke har rygg­rad nok til å stop­pe sli­ke bø­ker.

Måt­te end­re bi­set­nin­ger

For­fat­te­ren for­tel­ler at han som re­gel ikke ba­se­rer sine egne ro­man­ka­rak­te­rer på vir- ke­l­i­ge mo­del­ler, men inn­røm­mer at det har fris­tet ved et par an­led­nin­ger. Han er imid­ler­tid opp­tatt av å min­ne seg selv på at han som for­fat­ter mest sann­syn­lig vil va­ere glemt ras­ke­re enn han li­ker å ten­ke på.

– Et ut­sagn om at det var kunst­ne­risk nød­ven­dig for meg å såre et an­net men­nes­ke, vil der­for lyde pin­lig hult sett i etter­tid. Had­de jeg va­ert Shake­spea­re el­ler Dan­te, vil­le det kan­skje va­ert noe an­net, sier Kja­er­stad.

Kja­er­stad for­tel­ler at for­la­get ved en­kel­te an­led­nin­ger har pekt på bi­set­nin­ger i ma­nu­se­ne hans der per­soner har va­ert for gjen­kjen­ne­li­ge. Da har han strø­ket el­ler skre­vet om set­nin­ge­ne uten å blun­ke.

For­fat­te­ren tror pro­ble­ma­tik­ken spei­ler en tid sterkt pre­get av be­ho­vet for å bli sett.

– Be­kjen­nel­ses­ro­ma­nen og vitne­lit­te­ra­tu­ren har gode kår. Det er en nar­sis­sis­tisk

type lit­te­ra­tur som ofte tråk­ker over i det etisk be­ten­ke­li­ge ved at man drar med seg and­re men­nes­ker. Det er kan­skje en re­fleks av hele sel­fiekul­tu­ren.

Jus og mo­ral

Den sam­funns­en­ga­sjer­te for­fat­te­ren Tor­geir Re­bolle­do Pe­der­sen sier at også han som poet har sam­ta­ler med sin redaktør på for­la­get Ok­to­ber om ano­ny­mi­se­ring av mo­del­ler.

– Krav til år­vå­ken­he­ten bør stil­les til både for­fat­ter og for­lag. Men når alt kom­mer til alt, er det vel for­la­get som sit­ter med det ju­ri­dis­ke an­sva­ret her, mens det mo­rals­ke an­sva­ret på­hvi­ler for­fat­te­ren. Det kan imid­ler­tid ikke all­tid va­ere så lett for en redaktør å unn­gå å va­ere ser­vil over­for en kjent og pri­set ro­man­for­fat­ter, ikke minst hvis han be­fat­ter seg med et mu­lig mar­keds­a­pel­le­ren­de tema, sier Pe­der­sen. Han har ikke lest To­mas Es­pe­dals bok

Els­ken og øns­ker ikke å ut­ta­le seg om den. – Men rent ge­ne­relt vil jeg si at hvis en for­fat­ter øns­ker å for­sva­re seg mot en vold­tekts­an­kla­ge, er det kan­skje en dår­lig idé å gjø­re det i en roman ved en­si­dig å an­gri­pe et dår­lig ano­ny­mi­sert of­fer. Sa­er­lig hvis forsva­ret mang­ler lit­te­ra­ere kva­li­te­ter i form av et slags tvi­syn, som kan­skje også inn­be­fat­ter et kri­tisk blikk på seg selv og hen­del­sen. Et blikk som der­med også kan gå i for­fat­te­rens dis­fa­vør, sier Pe­der­sen.

– Det er kan­skje der­for jeg støt­ter for­fat­te­ren Vig­dis Hjorth i de­bat­ten om Arv og

mil­jø. Den fik­sjo­na­li­ser­te kvin­nen i den­ne ro­ma­nen stil­ler spørs­mål som brin­ger tvil og tvi­syn til torgs på et lit­te­ra­ert sva­ert gri­pen­de og vel­lyk­ket vis. For her stil­ler nett­opp den lit­te­ra­ere ho­ved­per­sonen ikke bare sin mu­li­ge over­gri­per i et dår­lig lys, men på sett og vis også seg selv, sier Pe­der­sen.

An­na Fiske om det selv­bio­gra­fis­ke

For­fat­te­ren og teg­ne­ren An­na Fiske skri­ver selv­bio­gra­fisk og sier hun godt kan ut­le­ve­re seg selv.

– Vi er jo bare men­nes­ker, alle sam­men. Når jeg bru­ker meg selv og er mest aer­lig og åpen om hva jeg har opp­levd, fø­ler jeg også at jeg tref­fer flest le­se­re. Jeg leg­ger ikke skjul på at jeg skri­ver selv­bio­gra­fisk, men er vel­dig var­som med å ut­le­ve­re and­re som er i min naer­het. Jeg be­skyt­ter dem, sier Fiske, som i år en no­mi­nert til Brage­pri­sen for ung­doms­ro­ma­nen El­ven.

Noen gan­ger har hun va­ert usik­ker på om noe har va­ert for gjen­kjen­ne­lig, og da har hun drop­pet det.

– Da har jeg for­and­ret på per­sonen el­ler for ek­sem­pel gjort om to per­soner til én.

For­fat­ter Jan Kja­er­stad sier at han som re­gel ikke ba­se­rer sine egne ro­man­ka­rak­te­rer på vir­ke­li­ge mo­del­ler, men inn­røm­mer at det har fris­tet.

Poe­ten Tor­geir Re­bolle­do Pe­der­sen me­ner det ju­ri­dis­ke an­sva­ret må tas av for­la­ge­ne, mens det mo­rals­ke an­sva­ret på­hvi­ler for­fat­ter­ne.

– Når jeg bru­ker meg selv og er mest aer­lig og åpen om hva jeg har opp­levd, fø­ler jeg også at jeg tref­fer flest le­se­re, sier An­na Fiske.

For­fat­te­ren Ma­ria Kjos Fonn skri­ver ikke selv­bio­gra­fisk. – Jeg gjør all­tid etis­ke vur­de­rin­ger knyt­tet til gjen­kjen­ne­lig­het når jeg skri­ver, sier hun.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.