Euroen har ikke skylden for Italias nedtur
Italias visestatsminister, Luigi Di Maio, har luftige visjoner for landets økonomi. Fra å vaere et håpløst tilfelle vil alle snart ønske å kopiere den italienske modellen. – Hvis oppskriften virker her, vil det bli sagt på europeisk nivå: Vi bør bruke Italias oppskrift i alle land, sa Di Maio nylig i et intervju med Financial Times.
«Oppskriften» Di Maio sikter til, er regjeringens plan om å øke pengebruken betydelig gjennom nye velferdsordninger og skattekutt. Dette skal skje til tross for at Italia allerede har en skyhøy statsgjeld. Målet er at det ekspansive budsjettet skal få fart på økonomien og dermed trygge statsfinansene.
Det er lov å håpe, men veldig sannsynlig virker det ikke. Italienske statsrenter har økt betydelig etter at populistregjeringen tok makten. Samtidig tyder ferske tall på at veksten har stoppet opp.
20 tapte år
Alle er enige om at noe er galt i italiensk økonomi. Siden 1999, året da euroen ble innført, har levestandarden stått på stedet hvil. Arbeidsledigheten er på naer 10 prosent, blant unge er den på 32 prosent.
Det er ikke vanskelig å skjønne at det gir vind i seilene for politikere som vil ta et oppgjør med etablerte partier, med Brussel og med euroen. Økonomiprofessoren Paolo Savona, landets europaminister, har tidligere omtalt euroen som et «tysk bur».
Euroen har utvilsomt ikke vaert en ubetinget suksess, spesielt ikke for landene i Sør-Europa, noe eurokrisen står igjen som det grelleste eksempelet på. Det er likevel altfor lettvint å gjøre fellesvalutaen til syndebukk.
For det første: Det er ikke sånn at økonomiene i Sør-Europa gikk som velsmurte maskiner da de hadde lire, pesetas og drakmer som valuta. Snarere var de preget av ubalanser, devalueringer og perioder med veldig høy inflasjon.
Det er heller ikke sånn at alle har mislykkes totalt etter at de fikk euro. Spanias levestandard har økt omtrent likte raskt som USA, Tyskland og Storbritannias etter 1999. Også Portugal har hatt god vekst de siste tre-fire årene.
Utfordringene står i kø
Mye taler for at Italias hovedproblemer er knyttet til innenrikspolitiske forhold. De vil ikke forsvinne dersom Italia kraesjer ut av euroen og igjen får sin egen valuta.
Landet har blant annet hatt en elendig utvikling i produktiviteten. Eksperter gir en lite innovativ bedriftskultur, med et stort innslag av familieeide selskaper, noe av skylden. I tillegg ligger landet langt bak når det gjelder digitalisering.
Alt er heller ikke som det bør vaere på utdanningsfeltet. Italia ligger naer bunnen i OECD målt ved andelen unge som har høyere utdanning (27 prosent). OECD-snittet er 45 prosent. På toppen av dette er hjerneflukten stor.
Landet scorer dessuten svakt på målinger av konkurransekraft og rammevilkår for naeringsliv. Italia er for eksempel bare nummer 51 på Verdensbankens Ease of Doing Business-indeks, bak land som Kina og Russland.
Et annet problem er at det ikke ble ryddet ordentlig etter finanskrisen. Italienske banker sitter fortsatt på en stor mengde misligholdte lån.
Reverserer pensjonsreform
Alt dette taler for store (og upopulaere) reformer à la dem president Emmanuel Macron gjennomfører i Frankrike, men den nye populistregjeringen virker lite interessert i det. I stedet legger de opp til å reversere en reform som hevet pensjonsalderen og til å øke budsjettunderskuddet.
Det er årsaken til at de nå ligger i åpen konflikt med Brussel. Alle EU-land har forpliktet seg til å jobbe for å få statsgjelden ned til under 60 prosent av bruttonasjonalprodukt (EU-snittet er i dag på 81 prosent). Italias gjeld utgjør imidlertid hele 131 prosent av BNP. Med regjeringens budsjettplaner vil ikke gjeldsbyrden bli redusert i det hele tatt fremover, ifølge EUs estimater.
Fallhøyden er betydelig: Italias økonomi er nesten ti ganger større enn den greske. ”
Stor økonomi – stor fallhøyde
EU-kommisjonen tok onsdag initiativ til å innlede en formell prosedyre mot Italia som følge av brudd på budsjettreglene. Men i Brussel hersker det uenighet om hvor klokt dette er. Italias regjering er foreløpig populaer og kan tjene på å vise at den står opp mot EU. Det er dessuten lite trolig at Brussel faktisk vil ilegge Italia bøter eller andre straffereaksjoner når alt kommer til alt.
Sannsynligvis er en kraftig markedsreaksjon, der renten på statsgjelden blir så høy at den ikke lenger er baerekraftig, det eneste som kan få regjeringen til å snu. Faren er at det kan bli starten på en større krise i Europa. Fallhøyden er betydelig: Italias økonomi er nesten ti ganger større enn den greske.
Foreløpig ser Italia ut til å hangle videre i samme spor som før, snarere enn å utløse en stor finanskrise. Kanskje er dette det beste Europa kan håpe på slik situasjonen er nå. Det er i alle fall lite som tyder på at noen vil bli fristet til å kopiere Italias økonomiske oppskrift med det første.