Et tidsvitne svarer Michelet

Jeg glemmer aldri øyeblikket da jeg forsto at det jeg holdt på med, innebar dødsstraff. Jeg var 19 år gammel og hadde siden begynnelsen av oktober 1942 daglig hørt på BBC-sendingen fra London på familiens illegale radioapparat – mens jeg var sengeliggende hjemme med lungehinnebetennelse. Formålet med radiolyttingen var å videreformidle informasjon til min eldre bror Olav Dyvik som hver dag kom for å høre nyheter fra London. Han opererte i den indre kretsen til Milorg-sjefen på Sørlandet, Major Arne Laudal, noe jeg på det tidspunkt ikke visste.

Det var den 12. oktober 1942, og jeg hørte på radioen at Hitlers personlige stedfortreder i Norge, Reichskommissar der Besetzten Norwegischen Gebiete, Josef Terboven, nettopp hadde utstedt forordning om dødsstraff for radiobesittelse, spredning av nyheter fra London, våpenbesittelse, samt flyktninghjelp. For å vanskeliggjøre flukt til Sverige hadde Terboven, som rapporterte direkte til Hitler, allerede 15. juni 1940 opprettet en grensesone mot Sverige der man måtte ha grenseboerbevis eller passerseddel for å kunne ferdes.

Dødsstraff for flyktningtransport

Alle i den norske motstandsbevegelsen, både på militaer og sivil side, var selvfølgelig klar over at det de drev med var forbundet med stor fare. Etter Terbovens forordning av 12. oktober 1942 innebar det dødsstraff for alle som engasjerte seg i transport av flyktninger.

Marte Michelet utelater denne realiteten når hun i sin bok kritiserer Hjemmefronten og tillegger dem moralsk ansvar for at ikke alle norske jøder ble brakt til sikkerhet i Sverige.

Insinuerende boktittel

Boktittelen er i seg selv insinuerende: Hva visste Hjemmefronten? Holocaust i Norge: varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet.I

boken tar Michelet seg så den frihet å omdefinere begrepet "Hjemmefronten" ved å utelate Milorg og kun innbefatte Sivorg, slik hun selv skriver i sitt innlegg i Aftenposten 14. november 2018.

Dette er et feilslått forsøk på å omdefinere hva Hjemmefronten var. Faktum er at Hjemmefronten er ensbetydende med helheten av alle grupperingene i den norske motstandsbevegelsen i Norge, inklusive den militaere del Milorg, og den sivile del, Sivorg.

I tillegg til Hjemmefronten fantes også Utefronten, som omfattet den norske eksilregjeringen i London, ulike norske våpengrener samt handelsflåten. Kong Haakon utgjorde et viktig samlende symbol for både Utefront og Hjemmefront.

Støttet jødene redaksjonelt

Min egen familie var aktivt med i Hjemmefronten (både Milorg og Sivorg). Som eier av avisen Grømstadposten i Grimstad støttet familien jødene redaksjonelt helt fra Hitlers maktovertagelse i 1933, først ved min mor Dina Dyvik som redaktør og senere ved min bror Olav Dyvik som overtok redaktøransvaret i 1934, og som sammen med min far aktivt støttet jødenes sak.

Den nazityske okkupasjonen av Norge var spesielt brutal sammenlignet med for eksempel Danmark. Terbovens maktutøvelse innebar at han med et pennestrøk kunne innføre dødsstraff for ulike forhold, og det innebar stor fare for alle nordmenn som på ulike måter opponerte mot regimet. Bare det å gå med synlig binders i jakkeomslaget var nok til å bli arrestert under gaterazzia for å bli brakt til Grini.

Vi ble sendt til konsentrasjonsleirer

For å belyse faren ved å hjelpe en flyktning, vil jeg fremheve de dramatiske følgene av redningsaksjonen som min familie i vesentlig grad bidro til i desember 1942. Løytnant Thore Tau, Milorgs sjef for Arendalsregionen (Risør-Lillesand) var arrestert, men klarte å flykte under transporten til Gestapos hovedkvarter i Kristiansand.

Ved min familie og andres hjelp ble han reddet over til Sverige. Denne redningsaksjonen under Gestapos opprulling av Milorg på Sørlandet medførte at fire av mine brødre, en kusine og jeg ble arrestert i januar 1943. Etter forhør ved Gestapos hovedkvarter på Sørlandet, Statsarkivet i Kristiansand, ble vi sendt til Grini og deretter videre til tyske konsentrasjonsleirer. Oddvar Dyvik ble sendt som Nacht und Nebel-fange til Natzweiler, der han døde 25. juni 1944. Min kusine Astrid Dalseid var NN-fange i Ravensbrück, mens Alv, Einar og jeg kom til Sachsenhausen og overlevde, mot alle odds. Astrid døde på Vardåsen sanatorium 1. mars 1947.

Redningsaksjon ville gitt tapte liv

Min bror Olav, en av Milorglederne i Grimstad og XU-leder underlagt britiske SOE (Special Operations Executive), ble også arrestert i januar 1943. Han ble grovt torturert, fikk dødsdom og ble henrettet i Trandumskogen sammen med sjefen for Milorg på Sørlandet den 9. mai 1944. Mens de satt på Fallskjermen på Grini med dødsdom, ble de tilbudt å bli reddet av Milorg under den forestående transporten til retterstedet på Trandum. De takket nei for å unngå represaliene dette ville medført for uskyldige kvinner og menn.

Jeg vil påstå at en storstilt redningsaksjon av jødene i Norge høsten 1942 – på grunn av den farlige situasjonen som vi befant oss i og som Hjemmefrontens ledelse var fullstendig klar over – ville medført utallige videre tapte liv. Dette saerlig med tanke på den forbudte grensesonen mot Sverige sammenholdt med den da nylig kunngjorte forordningen om dødsstraff for å hjelpe flyktninger.

Michelets bok er injurierende!

I alt 44.000 norske kvinner og menn satt i tysk fangenskap under krigen. Gitt lidelsene mine familiemedlemmer måtte utstå i tyske konsentrasjonsleirer og den psykiske påkjenningen dette innebar for dem hjemme som levde med usikkerhet og frykt for at det verste kunne skje, deler jeg de mange jødiske familienes fortvilelse over hva krigen medførte av tap, smerte, sorg og savn. Vi har alle den dypeste empati med jødene for deres skjebne som var forårsaket av nazistenes rasehat som endte med det forbryterske holocaust.

Jeg er en av få gjenlevende tidsvitner som på kropp og sjel har opplevd hva det kostet å motarbeide Hitlers terrorregime. Michelets bok bygger på antagelser fremfor fakta og mangler forståelsen for og innsikt i hvor komplisert og farlig det var å operere i det okkuperte Norge. Med mine erfaringer fra de faktiske forholdene som den gang rådet, vil jeg på egne vegne og på vegne av hele Hjemmefronten avvise de påstander Michelet har fremsatt i sin bok. Både tittel og innhold er uberettigede og injurierende.

Jeg vil påstå at en storstilt redningsaksjon av jødene i Norge høsten 1942 ville ha medført utallige videre tapte liv.

Tidligere banksjef Kaare Dyvik (95) er styremedlem i Redaktør Olav Dyvik og stud. philol. Oddvar Dyviks Minnefond, tidligere konsentrasjonsleirfange i Sachsenhausen og Neuengamme og innehaver av Regjeringens minnemedalje for innsats under andre verdenskrig.