Sol­berg sli­tes i alle ret­nin­ger

Aftenposten - - Forside - Tri­ne Ei­lert­sen Po­li­tisk re­dak­tør

Valg­sei­e­ren i 2013 var som en etter­leng­tet fest for de ikke-so­sia­lis­tis­ke par­ti­ene. 2018 er in­gen fest. Det min­ner mer om et nach­spiel med snei­per i tom­flas­ke­ne og en gjeng slit­ne og krangle­vor­ne gjes­ter.

Ut­gangs­punk­tet for stats­mi­nis­ter Er­na Sol­bergs for­hand­lin­ger om en fire­parti­re­gje­ring kun­ne knapt va­ert ver­re.

Mer har­mo­ni i 2013

Hvem vet, had­de de fire par­ti­ene gått sam­men i re­gje­ring den gan­gen, kun­ne de kan­skje fått opp­le­ve et par år med lyk­ke og en slags har­mo­ni.

Som i alle for­hold had­de de slitt på hver­and­re un­der­veis.

Men de had­de kan­skje holdt ut noen år og fått prøvd det­te sam­ar­bei­det mens det frem­de­les var god stem­ning.

Det er det ikke nå. Nå skal de fire gå sam­men av ren nød. Først var det Ven­st­res elen­di­ge valg­re­sul­tat og nød.

Ett år etter er det KrFs elen­di­ge valg­re­sul­tat og nød som skal fik­ses. KrF skal bare slut­te å opp­tre som en sprett­ball, ufor­ut­sig­bar, uten plan og ret­ning først.

Ny mile­pael for Sol­berg?

Er­na Sol­berg (H) er den som skal sam­le det­te la­get, dis­se fire uli­ke par­ti­ene.

Hun har byg­get opp en sterk auto­ri­tet i de fem åre­ne hun har sit­tet som stats­mi­nis­ter. Sam­ar­beids­par­ti­ene skry­ter alle av hen­ne. Hun skjøn­ner de uli­ke par­ti­enes be­hov, så til de gra­der, vil noen si. Hun kjø­rer ikke over noen.

Sol­berg kjø­rer en slags fri opp­dra­gel­se in­nen­for dif­fu­se ram­mer, men har klart å ba­lan­se­re fri­he­ten med frem­drift.

Når alle and­re for lengst har mis­tet tro­en, har hun tatt en run­de til. Og fått det til. Som med bud­sjet­tet i 2016.

El­ler med drøm­men om en fire­parti­re­gje­ring.

Den har va­ert av­skre­vet av så å si samt­li­ge som føl­ger norsk po­li­tikk.

Unn­tatt Er­na Sol­berg. Blir den noe av, er det enda en his­to­risk mile­pael for stats­mi­nis­te­ren.

KrF mang­ler le­del­se

Den­ne gan­gen spørs det om tål­mo­dig­het og raus­het er nok. Inn­led­nin­gen på det som kan bli re­gje­rings­for­hand­lin­ger, har va­ert bly­tung. Hal­ve KrF øns­ker ikke det­te sam­ar­bei­det.

Par­ti­et som i prak­sis har va­ert uten le­del­se etter 2. no­vem­ber, skal gå i for­hand­lin­ger i en si­tua­sjon der tre uli­ke frak­sjo­ner i par­ti­et sen­der tre uli­ke sig­na­ler.

Rop­stad-fløy­en skal for­hand­le. Hareide­fløy­en skal stem­me med de rødgrøn­ne mot Re­gje­rin­gen så len­ge det går. Ha­er­fø­re­ren for Grø­van-al­ter­na­ti­vet, Hans Fred­rik Grø­van, vur­der­te mis­til­lit mot Re­gje­rin­gen inn­til i midt­en av den­ne uken.

Her snak­ker vi knapt split­tel­se len­ger, men full kra­ke­le­ring.

Og Frp? Der er ikke sig­na­let tre­delt, men klart og ty­de­lig: Den­ne må­ten å na­er­me seg en for­hand­lings­part­ner på, fun­ge­rer ikke.

Vil brem­se tulle­par­ti­ene

Frp har be­hov for å vise at det ikke lar seg dyt­te på av «tulle­par­ti­ene», som Mazyar Kes­hva­ri sa. Frps po­li­tikk blir van­net ut hver gang et nytt sen­trums­par­ti kom­mer inn. Er­na Sol­berg må sik­re at Frp ikke dyt­tes så hardt at det mis­ter lys­ten på re­gje­rings­li­vet.

Og kan­skje er den sis­te uken et ut­slag av at alle tren­ger å tøm­me seg før al­vo­ret set­ter inn. Det er en del av det å vite hvor man har hver­and­re. Men selv uten den­ne kon­flik­ten blir Er­na Sol­bergs jobb vans­ke­lig.

Hen­nes par­ti, Høy­re, god­tar van­lig­vis det al­ler mes­te fra sam­ar­beids­par­ti­ene, med ett unn­tak. Og det er med det­te unn­ta­ket at Er­na Sol­berg har be­dre­vet po­li­tisk selv­ska­ding de sis­te uke­ne.

Selv Høy­re-folk tvi­ler

Høy­re-fol­ke­ne står van­lig­vis støtt sam­men med stjer­na Er­na. In­gen stil­ler spørs­mål ved hen­nes dømme­kraft. Sol­bergs hånd­te­ring av Frp har skapt litt mum­ling, men ikke noe al­vor­lig. Hun har tross alt fått til ting som in­gen Høy­re-le­der før hen­ne har fått til.

Abort­sa­ken har, i hvert fall mid­ler­ti­dig, ska­det det bil­det. Da Sol­berg åp­net for å for­hand­le om abort­lo­ven, uten at hun klar­te å få frem hva hun egent­lig la i pot­ten, skjed­de det noe.

Di­si­pli­ner­te og høf­li­ge som Høy­re-fol­ke­ne er, har de ikke ropt og skre­ket. Unge Høy­re-le­der Sand­ra Bru­flot sto litt ale­ne i sin kri­tikk inn­til stats­råd Mo­ni­ca Mae­land be­stem­te seg for å mar­ke­re mot­stand. Men skuf­fel­sen var stor langt inn i Høy­re.

En sei­er som er vans­ke­lig å sel­ge

Ved å kas­te abort­lo­ven ut som et åte til KrF åp­net Sol­berg for å for­hand­le om en av de sa­ke­ne som har ut­løst størst en­ga­sje­ment i Høy­re i ny­ere tid. De­bat­ten på lands­mø­tet i 2013 om nett­opp pa­ra­graf 2C i abort­lo­ven mo­bi­li­ser­te både Høy­res kvin­ne­li­ge ane­gal­le­ri – med Kaci Kull­mann Fi­ve, Astrid Nøkle­bye Hei­berg og An­neli­se Hø­egh – og de yng­re høyre­kvin­ne­ne mot end­rin­ger.

Det er rart med det, men det smer­ter mind­re å for­hand­le bort en sak alle i par­ti­et er enig om, enn en sak der et fler­tall har vun­net en hef­tig in­tern kamp.

Abort­sa­ken har også svek­ket Sol­berg hos vel­ger­ne. Dag­bla­det pub­li­ser­te en må­ling den­ne uken som gir Høy­re et mar­kant fall. Det er vans­ke­lig å fin­ne en an­nen for­kla­ring enn abort­sa­ken.

Tran­ge ram­mer for enig­het

Er­na Sol­berg snak­ker selv om en ny re­gje­ring med for­be­hold. Det er ikke gitt at den blir noe av.

De øko­no­mis­ke ram­me­ne for å gjø­re alle til lags var vide i 2013. Nå er de tran­ge­re, og ver­re skal det bli. De po­li­tis­ke for­skjel­le­ne er mar­kan­te.

Er­na Sol­berg selv kan strek­ke seg inn i det ab­sur­de for å red­de Re­gje­rin­gen.

Hun er av­hen­gig av at fle­re gjør det hvis det­te skal bli noe av.

Og hol­de.

IL­LUSTRASJON: MAR­VIN HALLERAKER

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.