Solberg slites i alle retninger
Valgseieren i 2013 var som en etterlengtet fest for de ikke-sosialistiske partiene. 2018 er ingen fest. Det minner mer om et nachspiel med sneiper i tomflaskene og en gjeng slitne og kranglevorne gjester.
Utgangspunktet for statsminister Erna Solbergs forhandlinger om en firepartiregjering kunne knapt vaert verre.
Mer harmoni i 2013
Hvem vet, hadde de fire partiene gått sammen i regjering den gangen, kunne de kanskje fått oppleve et par år med lykke og en slags harmoni.
Som i alle forhold hadde de slitt på hverandre underveis.
Men de hadde kanskje holdt ut noen år og fått prøvd dette samarbeidet mens det fremdeles var god stemning.
Det er det ikke nå. Nå skal de fire gå sammen av ren nød. Først var det Venstres elendige valgresultat og nød.
Ett år etter er det KrFs elendige valgresultat og nød som skal fikses. KrF skal bare slutte å opptre som en sprettball, uforutsigbar, uten plan og retning først.
Ny milepael for Solberg?
Erna Solberg (H) er den som skal samle dette laget, disse fire ulike partiene.
Hun har bygget opp en sterk autoritet i de fem årene hun har sittet som statsminister. Samarbeidspartiene skryter alle av henne. Hun skjønner de ulike partienes behov, så til de grader, vil noen si. Hun kjører ikke over noen.
Solberg kjører en slags fri oppdragelse innenfor diffuse rammer, men har klart å balansere friheten med fremdrift.
Når alle andre for lengst har mistet troen, har hun tatt en runde til. Og fått det til. Som med budsjettet i 2016.
Eller med drømmen om en firepartiregjering.
Den har vaert avskrevet av så å si samtlige som følger norsk politikk.
Unntatt Erna Solberg. Blir den noe av, er det enda en historisk milepael for statsministeren.
KrF mangler ledelse
Denne gangen spørs det om tålmodighet og raushet er nok. Innledningen på det som kan bli regjeringsforhandlinger, har vaert blytung. Halve KrF ønsker ikke dette samarbeidet.
Partiet som i praksis har vaert uten ledelse etter 2. november, skal gå i forhandlinger i en situasjon der tre ulike fraksjoner i partiet sender tre ulike signaler.
Ropstad-fløyen skal forhandle. Hareidefløyen skal stemme med de rødgrønne mot Regjeringen så lenge det går. Haerføreren for Grøvan-alternativet, Hans Fredrik Grøvan, vurderte mistillit mot Regjeringen inntil i midten av denne uken.
Her snakker vi knapt splittelse lenger, men full krakelering.
Og Frp? Der er ikke signalet tredelt, men klart og tydelig: Denne måten å naerme seg en forhandlingspartner på, fungerer ikke.
Vil bremse tullepartiene
Frp har behov for å vise at det ikke lar seg dytte på av «tullepartiene», som Mazyar Keshvari sa. Frps politikk blir vannet ut hver gang et nytt sentrumsparti kommer inn. Erna Solberg må sikre at Frp ikke dyttes så hardt at det mister lysten på regjeringslivet.
Og kanskje er den siste uken et utslag av at alle trenger å tømme seg før alvoret setter inn. Det er en del av det å vite hvor man har hverandre. Men selv uten denne konflikten blir Erna Solbergs jobb vanskelig.
Hennes parti, Høyre, godtar vanligvis det aller meste fra samarbeidspartiene, med ett unntak. Og det er med dette unntaket at Erna Solberg har bedrevet politisk selvskading de siste ukene.
Selv Høyre-folk tviler
Høyre-folkene står vanligvis støtt sammen med stjerna Erna. Ingen stiller spørsmål ved hennes dømmekraft. Solbergs håndtering av Frp har skapt litt mumling, men ikke noe alvorlig. Hun har tross alt fått til ting som ingen Høyre-leder før henne har fått til.
Abortsaken har, i hvert fall midlertidig, skadet det bildet. Da Solberg åpnet for å forhandle om abortloven, uten at hun klarte å få frem hva hun egentlig la i potten, skjedde det noe.
Disiplinerte og høflige som Høyre-folkene er, har de ikke ropt og skreket. Unge Høyre-leder Sandra Bruflot sto litt alene i sin kritikk inntil statsråd Monica Maeland bestemte seg for å markere motstand. Men skuffelsen var stor langt inn i Høyre.
En seier som er vanskelig å selge
Ved å kaste abortloven ut som et åte til KrF åpnet Solberg for å forhandle om en av de sakene som har utløst størst engasjement i Høyre i nyere tid. Debatten på landsmøtet i 2013 om nettopp paragraf 2C i abortloven mobiliserte både Høyres kvinnelige anegalleri – med Kaci Kullmann Five, Astrid Nøklebye Heiberg og Annelise Høegh – og de yngre høyrekvinnene mot endringer.
Det er rart med det, men det smerter mindre å forhandle bort en sak alle i partiet er enig om, enn en sak der et flertall har vunnet en heftig intern kamp.
Abortsaken har også svekket Solberg hos velgerne. Dagbladet publiserte en måling denne uken som gir Høyre et markant fall. Det er vanskelig å finne en annen forklaring enn abortsaken.
Trange rammer for enighet
Erna Solberg snakker selv om en ny regjering med forbehold. Det er ikke gitt at den blir noe av.
De økonomiske rammene for å gjøre alle til lags var vide i 2013. Nå er de trangere, og verre skal det bli. De politiske forskjellene er markante.
Erna Solberg selv kan strekke seg inn i det absurde for å redde Regjeringen.
Hun er avhengig av at flere gjør det hvis dette skal bli noe av.
Og holde.