Skriver om borgerkrig i Norge
Tharaniga Rajahs første roman handler om borgerkrig mellom samer og nordmenn. Vi anmelder boken hennes og fem andre debutantbøker.
Tharaniga Rajah, som er fra Moi i Rogaland med foreldre fra Sri Lanka, hadde aldri vaert i Finnmark. Likevel bestemte hun seg for at handlingen skulle foregå i Sameland (Sápmi) da hun skrev sin første roman.
En rekke reiser til Finnmark og tre og et halvt år etter at hun begynte, ble boken
Det er lenge til skumring lansert på Samlaget i slutten av oktober. 34-åringen kommer rett fra jobb som legesekretaer på Ullevål sykehus til intervjuet en kald novemberdag i Oslo. Rajah, som har drømt om å bli forfatter siden hun var barn, jobber deltid og bor i kollektiv for å få tid og råd til å skrive bok. Selv om hun elsker å skrive, har det vaert tungt å jobbe med denne boken.
– Jeg har grått mye, sier hun. – Samtidig er det de følelsene som har båret boken.
Det er til dels vond lesning. Mange blir drept i den harde borgerkrigen mellom nordmenn og samer. Rajah vokste selv opp i Norge mens det var borgerkrig i foreldrenes hjemland Sri Lanka.
Mener samene utsettes for rasisme – Foreldrene mine er tamiler og har opplevd mye rasisme. De reiste ut før krigen begynte. Bestemoren min ble igjen, og huset hennes ble okkupert og eiendommen belagt med landminer. Jeg hadde nok ikke kommet på tanken å lage en krigsroman om jeg ikke hadde vokst opp med en borgerkrig i ryggen.
Rajah mener samene på flere måter er utsatt for rasisme i Norge i dag.
– Hvis du går ut i Hammerfest i samekofte, kan du bli banket opp. Staten driver også med en slags byråkratisk kolonialisme gjennom reindriftsloven. At staten regulerer reindriften, gjør at reineierens besetning regelmessig må tvangsslaktes. Tvangsslaktingen berører spesielt unge reineiere, mens staten samtidig gir konsesjon til utenlandsk gruvedrift på vidda, noe som ikke kommer de som bor der, til gode.
– Men er ikke reinslakting nødvendig for at bestanden ikke skal bli for stor og mange rein må sulte?
– Man må jo til en viss grad slakte rein, men hvis ikke reineierne kommer til enighet om hvor mange rein hver enkelt eier skal slakte, må alle slakte like mange. Det
– Jeg setter pris på de norske verdiene. Det tenker jeg ofte på.
er stor forskjell på om du eier 800 rein og 125, hvis du må slakte 75 av dem. Da blir de som har små besetninger, som regel de unge, rammet. Det går ut over livsgrunnlaget.
Tharaniga Rajah tar en slurk av den varme teen. Hun smiler mye denne ettermiddagen tross sitt noe alvorlige tema. Det er jo stort endelig å få gitt ut sin første bok, og hun har allerede fått de første anmeldelsene som har vaert gode. Etter at hun kom inn på Aschehougs forfatterskole i 2013, ble det virkelig fart på skrivingen, forteller Rajah.
– Du skriver nynorsk, er det målformen der du kommer fra?
– Nei, det er faktisk bokmål. Men dialekten jeg snakker, er naer nynorsk. Da jeg i 2011 begynte å skrive på nynorsk, fikk jeg en ekstra nerve, plutselig var jeg i det riktige rommet.
– Jeg har begynt å reise til Oman
Hun er allerede i gang med sin nye bok,
sier hun, og vil ikke røpe så mye om den, annet enn at hun flytter seg fra Norge til Den arabiske halvøya denne gangen.
– Jeg har begynt å reise til Oman, jeg dro dit i juli. Det var varmt, en varme som var mye verre enn den verste kulden i Finnmark. Jeg forsto tradisjonen med store klaer og tildekkede hoder, faktisk. Det er nok ikke bare religiøse grunner til at klesdrakten er slik den er.
Rajah selv er en like lite praktiserende hindu som mange nordmenn er kristne, forteller hun smilende.
– Men altså, jeg spiser ikke kjøtt på fredager, og jeg går i tempel de gangene jeg er i London, der store deler av familien min bor.
34-åringen trives i Oslo og er takknemlig for å bo i Norge.
– Jeg setter pris på de norske verdiene. Det tenker jeg ofte på. Selv om jeg har vokst opp med tamilske foreldre, er jeg nok ganske norsk.