Jeg er ga­mer­mam­ma. Kjef­ting og spille­ti­der fun­ger­te ikke. Så end­ret jeg stra­te­gi.

Vi for­eld­re har med and­re ord ikke fulgt med i ti­men

Aftenposten - - Forside - Ca­mil­la Lyn­ne Bak­keng , fag­le­der, Akan kom­pe­tanse­sen­ter

Min er­kjen­nel­se: Jeg er ga­mer­mam­ma. Og som de fles­te for­eld­re har jeg va­ert mest opp­tatt av å føl­ge de av­tal­te spille­ti­de­ne og kjef­te når de ikke blir over­holdt.

Men med kunn­skap har jeg blitt klo­ke­re. Og stra­te­gi­en er end­ret. Til gle­de for både meg selv, min sønn og res­ten av fa­mi­li­en.

For­eld­re har ikke fulgt med i ti­men

Jeg blir skik­ke­lig ir­ri­tert om noen skrur av TV-en midt i en film. El­ler drar bo­ken ut av hen­de­ne mine når jeg le­ser en god bok. Det tok lang tid før jeg skjøn­te at søn­nen min opp­lev­de det på ak­ku­rat sam­me måte når jeg kjef­tet og nes­ten luk­ket skjer­men på PC-en der­som han over­skred fast­satt spille­tid med noen mi­nut­ter. Da jeg la­er­te at det ikke er tids­bru­ken som skil­ler en pro­blem­spil­ler fra en li­den­ska­pe­lig spil­ler, våk­net jeg.

Det slo meg pl­ut­se­lig at jeg har va­ert på alle fot­ball­kam­per opp igjen­nom. Jeg har all­tid spurt om hvor­dan det har gått på fot­ball­tre­nin­gen. Jeg har løpt et­ter ham i ski­spo­ret. Men jeg had­de ald­ri spurt ham om hvor­dan det gikk i ga­min­gen. Og her er jeg ikke ale­ne.

I en un­der­sø­kel­se fra 2018 ut­ført av Me­die­til­sy­net, er det kun 18 pro­sent av bar­na som me­ner for­eld­re­ne er sva­ert el­ler gans­ke in­ter­es­sert i spill de har spilt, mens 71 pro­sent av bar­na me­ner at for­eld­re­ne er sva­ert el­ler gans­ke in­ter­es­sert i øv­ri­ge fri­tids­ak­ti­vi­te­ter. Vi for­eld­re har med and­re ord ikke fulgt med i ti­men.

Ny stra­te­gi

I fjor høst be­stem­te jeg meg der­for for å end­re stra­te­gi. Jeg vil­le slut­te med kjef­tin­gen og i ste­det for­sø­ke å for­stå.

Jeg be­gyn­te å til­brin­ge stun­der i so­fa­en med søn­nen min for å føl­ge fa­vo­ritt­la­get hans i VM i League of Le­gends. Han for­klar­te en­tu­si­as­tisk mens jeg var svim­mel av far­ger og over­sti­mu­ler­te ame­ri­kans­ke kom­men­ta­to­rer. Men jeg klam­ret meg fast til kaffe­kop­pen og kjen­te et­ter hvert på et ør­lite en­ga­sje­ment. En­de­lig for­sto jeg mer av hva farge­klum­pe­ne på skjer­men drev med. Og med data­bril­le­ne kom også fi­gu­re­ne til syne, og jeg for­sto de uli­ke rol­le­ne de fyl­te.

Før påske bruk­te gut­ten fle­re ti­mer på å fyl­le ut en søk­nad rik­tig for å opp­fyl­le kri­te­ri­ene for å bli mo­de­ra­tor i et Mi­necraft-team. Jeg har ald­ri sett ham skri­ve så lan­ge og ut­fyl­len­de svar i en enes­te lek­se. Han skin­te om kapp med påske­so­len den da­gen han fikk svar fra le­de­ren av team­et om at søk­na­den var inn­vil­get. Nye be­kjent­ska­per fra uli­ke de­ler av lan­det ble straks ga­ming­ven­ner, og han har byt­tet ut det øst­lands­ke ut­tryk­ket «hel­ve­te» med det mer nord­lands­ke «hel­si­ke».

In­ter­es­se, ikke nai­vi­tet

Selv om min øken­de for­stå­el­se be­tyr at jeg ser in­ter­es­sen og e-sporten med nye øyne, be­tyr ikke det­te fri flyt og in­gen gren­ser når det gjel­der spille­tid. Det hand­ler om å vise in­ter­es­se og for­stå­el­se for li­den­ska­pen hans. Og vi skal ikke va­ere nai­ve. For noen per­soner tar spil­lin­gen for mye fo­kus, og på­vir­ker hver­da­gen og re­la­sjo­ne­ne ne­ga­tivt.

Blir ga­min­gen en flukt fra and­re vans­ke­li­ge livs­si­tua­sjo­ner, skal vi også va­ere der for å fan­ge opp folk, både hjem­me og på ar­beids­plas­sen. Men for å få til det må vi ska­pe trygg­het, og vi må leg­ge grunn­la­get for kon­struk­tiv dia­log. Det grunn­la­get ska­pes først og fremst ved å møte men­nes­ker med in­ter­es­se og åpen­het.

Min hold­nings­end­ring over­for min sønn hand­ler om å ska­pe trygg­het, slik at han for­tel­ler meg hvis noe opp­le­ves vans­ke­lig. Det er sva­ert vik­tig at for­eld­re er til ste­de og snak­ker med bar­na om spil­lin­gen.

Tre fas­te ga­ming-reg­ler

Vi vet at ga­ming-ver­den er et sted der du kan bli eks­klu­dert om du ikke er god nok, ikke føl­ger med, el­ler øde­leg­ger for and­re. Det er mye ban­ning og di­rek­te tale, og det er gjer­ne in­gen vok­sen­kon­takt til å re­gu­le­re det. Da må vi som for­eld­re va­ere til ste­de. Bar­na må kun­ne ha den trygg­he­ten slik at man kan si ifra om det er noe.

Når jeg nå for­står mer av ga­ming­in­ter­es­sen hans kan jeg fan­ge opp end­rin­ger og vur­de­re om det må tas tak i. En for­døm­men­de hold­ning åp­ner ikke opp for hver­ken åpen­het, dia­log el­ler at noen ber om hjelp.

Den­ne dia­lo­gen har blant an­net ført til at vi sam­men har ut­vik­let føl­gen­de ga­ming­reg­ler:

1. Lek­ser og ak­ti­vi­te­ter først

2. Ald­ri PC, mo­bil, Ip­ad i sen­gen 3. Skru av ved av­talt tid

FOTO: ILLUSTRASJONSFOTO: SEZER66 / SHUTTERSTOCK / NTB SCANPIX

Da jeg la­er­te at hva som skil­ler en pro­blem­spil­ler fra en li­den­ska­pe­lig spil­ler, våk­net jeg, skri­ver ga­mer-mam­ma Ca­mil­la Lyn­ne Bak­keng.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.