– Beste­mor sa: «Slutt å gri­ne, han er snart fer­dig.»

Beste­fa­ren les­te høyt fra Bi­be­len. Så for­grep han seg på hen­ne i dob­belt­sen­gen. Beste­mo­ren lå ved si­den av og lot det skje. 43 år se­ne­re fikk «An­ne» Stor­tin­gets plas­ter på så­ret.

Aftenposten - - Forside - TEKST: LENE SKOGSTRØM [email protected]­ten­pos­ten.no ILLUSTRASJON: RAN­DI MATLAND ran­[email protected]­ten­pos­ten.no

«An­ne» ble mis­brukt av beste­fa­ren. 43 år se­ne­re fikk hun Stor­tin­gets plas­ter på så­ret. Opp­reis­nings­ord­nin­ge­ne er uover­sikt­li­ge.

På midt­en av 60-tal­let var «An­ne» på fle­re uker lan­ge fe­rie­be­søk hos beste­for­eld­re­ne i en mind­re by nord­på. Hun had­de gle­det seg til å bli med far­far ut og fiske. Om nat­ten sov hun på en di­van in­ne på de­res sove­rom.

40 år se­ne­re, i 2006, kas­ter hun opp mens hun skri­ver søk­na­den om rett­ferds­veder­lag. Det er bare et par år si­den hun be­gyn­te å hus­ke hva som skjed­de de som­re­ne hun var fire og fem.

I søk­na­den om rett­ferds­veder­lag skri­ver hun:

«Far­far kom inn til meg ale­ne mens jeg lå på di­va­nen. Han had­de lan­ge, hvi­te mak­koben­k­la­er og trøye på. Han tok ned buk­sen og sto og ona­ner­te ved fot­enden. Jeg trakk ryg­gen opp mot et vin­du bak meg, kjen­te trek­ken der­fra. Han tvang meg til å spri­ke med bena så han kun­ne se det nak­ne kjøn­net mitt un­der natt­kjo­len. Han sto også ved ho­det mitt, jeg vet at pe­ni­sen hans be­rør­te det høy­re kin­net mitt.

Jeg hus­ker ka­ving med hvi­te teksti­ler, at jeg prøv­de å få «det» vekk. Jeg vet ikke om jeg også måt­te ha pe­nis i mun­nen, men jeg tror det. I et av mine min­ner er det noe stort som fyl­ler hele mun­nen min. Jeg hus­ker opp­kast og at jeg gikk i svart, for­svant på en måte ned i sprek­ken mel­lom di­va­nen og veg­gen.»

«Jeg tvi­holdt på flet­ten til far­mor»

Beste­fa­ren had­de et ri­tu­al med å lese høyt fra Bi­be­len hver kveld. Hun hus­ker den mono­to­ne stem­men før han sluk­ket ly­set og la Bi­be­len på natt­bor­det.

I søk­na­den står det:

«Jeg ba far­mor om å få lig­ge foran hen­ne i dob­belt­sen­gen. Hun var sint og sne­r­ret at jeg måt­te lig­ge bak, mel­lom hen­ne og far­far. Jeg kan hus­ke pe­ni­sen til far­far mel­lom lå­re­ne, et be­stemt punkt like over knaer­ne mens jeg lå krum­met bak ryg­gen hen­nes. Jeg hus­ker be­ve­gel­se­ne til far­fars kropp, den sti­ve pe­ni­sen bak ryg­gen min, at han kom sta­dig na­er­me­re rumpe­sprek­ken. Jeg tvi­holdt på flet­ten til far­mor, gned på gummi­strik­ken med fing­re­ne.

Hun sa: «Slutt å gri­ne, han er snart fer­dig.»

Jeg prøv­de å krav­le over den sto­re ryg­gen hen­nes. Ble holdt bryskt til­ba­ke. Fan­get. Jeg gikk i svart også mens det­te fore­gikk, gled på en måte ned i sprek­ken mel­lom de to sen­ge­ne.»

Som jen­te ut­vik­let hun stra­te­gi­er for å for­tren­ge min­ne­ne. Hun ble en mes­ter i å skju­le. Tøy­de strik­ken, gjor­de alle til lags.

Ikke før hun var i 40-åre­ne og en na­er­stå­en­de for­tal­te om sek­su­el­le over­grep, hus­ket hun. Et rush av min­ner fra de to som­re­ne hos beste­for­eld­re­ne strøm­met på. Kval­men­de og over­vel­den­de.

Ble van­skjøt­tet

Hel­ler ikke hjem­me had­de An­ne el­ler de to yng­re søsk­ne­ne det bra. Slik be­skri­ver hun opp­veks­ten i søk­na­den:

Hun ble ikke tatt med til lege når hun var syk. Hun had­de blant an­net ast­ma og man­ge pla­ger i luft­vei­ene for­di hun ikke fikk be­hand­ling. Ur­in­veis­in­fek­sjo­ner også.

Hun ble ikke vas­ket el­ler stelt, la­er­te ikke å pus­se ten­ne­ne og fikk mye tann­råte. Håret måt­te klip­pes kort, det var fullt av knu­ter for­di in­gen børs­tet det.

Men hun kom ikke fra et res­surs­fat­tig hjem. Hun og søsk­ne­ne voks­te opp med mid­del­klasse­for­eld­re som lev­de i sus og dus når de had­de pen­ger. For­eld­re­ne fes­tet og drakk sam­men med ven­ne­ne helt til kjøle­ska­pet var tomt, mens vin­dus­kon­vo­lut­te­ne med ube­tal­te regninger ho­pet seg opp.

Fa­ren had­de ikke fast jobb, men opp­drag for et fir­ma med dis­trikts­kon­to­rer over hele lan­det. De flyt­tet sta­dig. An­ne gikk på åt­te for­skjel­li­ge sko­ler og bod­de i alt 15 ste­der i opp­veks­ten, man­ge av dem på «fine» adres­ser. Søsk­ne­ne ble mye over­latt til seg selv og måt­te pas­se på hver­and­re.

Kre­ves «klar sann­syn­lig­hets­over­vekt»

«Jeg sø­ker om mak­si­malt be­løp. Det me­ner jeg å ha for­tjent», skri­ver An­ne i søk­na­den om rett­ferds­veder­lag.

Rett­ferds­veder­lags­ord­nin­gen er Stor­tin­gets egen kom­pen­sa­sjons­ord­ning for dem som har kom­met sa­er­lig uhel­dig ut i møte med det of­fent­li­ge sam­men­lig­net med and­re på sam­me tid.

Den er ment å va­ere en sis­te ut­vei for å kun­ne få en øko­no­misk kom­pen­sa­sjon, og gjel­der også ofre for straff­ba­re hand­lin­ger som ble be­gått før 1975.

I fjor inne­holdt 32 av i alt 380 be­hand­le­de sa­ker i Rett­ferds­veder­lags­ord­nin­gen be­skri­vel­ser av fy­sis­ke og/el­ler sek­su­el­le over­grep før 1975. Det ble inn­vil­get veder­lag i 10 av dis­se sa­ke­ne, mens 22 ble av­slått.

For å få er­stat­ning for fy­sis­ke og sek­su­el­le over­grep kre­ves det klar sann­syn­lig­hets­over­vekt for at over­grep har fun­net sted. Det­te be­vis­kra­vet er stren­ge­re enn for al­min­ne­lig er­stat­nings­rett, men ikke så strengt som for dom­fel­lel­se i en straffe­sak.

Føl­te seg svik­tet

– Be­slut­nin­gen om å frem­me den­ne søk­na­den var vik­tig for meg for å ta min egen his­to­rie på al­vor, sier An­ne, som i dag er 57 år gam­mel.

Etter at hun had­de be­skre­vet hva som skjed­de på beste­for­eld­re­nes sove­rom, vil­le saks­be­hand­le­ren ha en mer ut­fyl­len­de er­k­la­e­ring om sel­ve over­gre­pe­ne. An­ne gjor­de så godt hun kun­ne, men er­kjen­ner at fle­re av min­ne­ne var dif­fu­se og del­vis vis­ket bort.

Det har end­ret seg etter hvert.

– Jeg had­de en pe­rio­de hvor jeg var redd for at det var fals­ke min­ner, som kom fra min fro­di­ge fan­ta­si. Nå vet jeg hva som er sant, og jeg tå­ler og kan ba­ere sann­he­ten uten å gå i styk­ker, for­tel­ler hun.

Begge beste­for­eld­re­ne var døde da hun skrev søk­na­den. El­lers vil­le de blitt til­skre­vet som «part i sa­ken» og gitt an­led­ning til å ut­ta­le seg. For­eld­re­ne er også døde. Mo­ren døde da hun var i ten­åre­ne, fa­ren for seks år si­den.

– Det var en let­tel­se. Vi had­de en vans­ke­lig re­la­sjon li­vet ut. Jeg føl­te meg svik­tet, sier hun.

– Far var selv dypt ska­det av sin opp­vekst, men hos ham kom ska­de­ne til ut­trykk på en an­nen måte enn hos meg.

Bak fa­sa­den

Utad frem­står 57-årin­gen som vel­lyk­ket og res­surs­sterk. Hun har so­lid aka­de­misk ut­dan­nel­se, et langt og ak­tivt yr­kes­liv og gode re­la­sjo­ner til mann, barn og barne­barn. Men hun har også hatt helse­pro­ble­mer og psy­kis­ke sen­ska­der.

An­ne har hatt pa­nikk­angst­an­fall, fo­bi­er, tvangs­tan­ker og søvn­pro­ble­mer. Hun har gått i in­di­vi­dual­te­ra­pi i til sam­men 17 år og har fle­re opp­hold på Mo­dum Bad bak seg. Dess­uten lang­va­ri­ge syk­mel­din­ger for so­ma­tisk syk­dom, som hun me­ner har sam­men­heng med over­gre­pe­ne.

«Jeg tvi­holdt på flet­ten til far­mor, gned på gummi­strik­ken med fing­re­ne. Hun

sa: «Slutt å gri­ne, han er snart fer­dig.»

AN­NE

Først da hun var godt vok­sen kom et rush av min­ner fra de to som­re­ne hos beste­for­eld­re­ne. An­ne er gitt et fik­tivt navn og en­kel­te av opp­lys­nin­ge­ne i sa­ken er end­ret for å be­skyt­tehen­nes ano­ny­mi­tet.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.