Forhandler om at det skal gå mindre galt

Forhandlingene i Katowice handler om bremsing og demping av negative følger.

I1997 var jeg på Kyoto-toppmøtet. I den tidligere japanske hovedstaden ble den første noenlunde ambisiøse klimaavtalen inngått. Det skjedde mot et bakteppe av dystre advarsler: Verden hadde 15 år på seg for å snu utviklingen, mente noen.

Men allerede for 21 år siden var det såkalte togradersmålet i ferd med å bli urealistisk. Selv en ambisiøs avtale, som ble fulgt godt opp, ville innebaere en global temperaturøkning på 1,7 grader i innevaerende århundre, sammenlignet med førindustriell tid.

Kyotoprotokollen, som den ble hetende, er ikke så ambisiøs. Den ble dessuten først ratifisert av tilstrekkelig mange land i 2004 og trådte i kraft i 2005.

Skritt på veien

Den er likevel viktig, fordi industrilandene – minus USA, som raskt trakk seg – forpliktet seg til å kutte utslipp. Det var et nødvendig skritt på veien mot at såkalte utviklingsland (u-land) skulle komme etter.

En grunn til at det går tregt i klimapolitikken, er jo erkjennelsen av at kutt ikke monner stort uten at (nesten) alle er med. Hva enn for eksempel Frankrike og Norge måtte kutte, oppveies lett av at verdens to største land i folketall, Kina og India, bare kjører på. U-landene har vegret seg for å kutte, for de vil jo opp på i-landenes velstandsnivå.

Mye har skjedd siden 1997. Teknologiske endringer – som elbilens fremvekst – kommer på plussiden. Det samme gjør frivillige utslippskutt i byer, bedrifter og husholdninger. For sjette år på rad investeres det mer i fornybar enn i fossil energi.

Utslippene øker

Kina er blitt en økonomisk supermakt. En rekke andre av landene som før ble kalt u-land, er på vei opp, saerlig India. En del av dem har også begynt med konstruktiv klimapolitikk. Kina satser stort på solenergi.

Men forbruket av ikke-fornybar energi øker. Lyspunktene monner fortsatt lite, selv om det også bør nevnes at prisene på klimakvoter har økt det siste året. Det betyr at EUs system for handel med utslippskvoter omsider kan få effekt.

Kloden opplever stadig nye varmerekorder. Havnivået stiger. Isen ved Arktis smelter. Stadig mer ekstremvaer forteller sitt. Alt tyder på at verden er på vei mot en katastrofe. Alt tyder på at hovedårsaken er menneskelig aktivitet.

Paris-avtalen fra 2015 gjelder først fra 2020. Den innebaerer et sett av mål, men ingen forpliktelser. Selv om alle mål skulle innfris, inkludert landenes nasjonale mål, holder det ikke på langt naer til å begrense temperaturøkningen til 2 grader. USA har dessuten trukket seg fra også denne avtalen.

Liten grunn til optimisme

Klimaforhandlingene i polske Katowice denne uken handler om hvordan Parisavtalen skal praktiseres. Tilsynelatende blir det igjen endeløse møter, masse drama og til slutt lettet applaus for et gjennombrudd i skjaeringspunktet mellom «nesten noe og absolutt intet», for å låne et litteraert sitat.

Nøkternt sett er kloden er på vei mot en temperaturøkning på mer enn 3 grader i gjennomsnitt og langt mer i for eksempel Arktis. Dette skjer med mindre det plutselig kommer dramatiske teknologiske gjennombrudd eller svimlende politisk handlekraft.

Alt tyder på at verden er på vei mot en katastrofe. Alt tyder på at hovedårsaken er menneskelig aktivitet.

”

En FN-rapport fra oktober sier at utslippene må halveres de neste 12 årene for å komme ned i 1,5 graders temperaturøkning, noe som er helt urealistisk.

Politisk handlekraft er det minst grunn til å håpe på i en tid med Donald Trump og andre folk ved makten, som ikke tror klimaendringene finner sted, ikke tror de er menneskeskapte eller i alle fall ikke gidder å gjøre noe med dem.

Katastrofens størrelse

Dermed er det ikke sagt at det som skjer i Katowice, er uten betydning. I all sin sendrektighet har klimaprosessen bidratt til erkjennelse av problemet og dets omfang i nesten alle land. De fleste forstår at noe må skje.

Om togradersmålet ryker, kan samarbeidet i alle fall klare å bremse økningen, drive effektiv skadebegrensning og – ikke minst – hjelpe landene som blir hardest rammet. Verdensbanken lover kraftig økte tilskudd til slikt arbeid.

2,5 graders økning er bedre enn 3, 3 er bedre enn 4, 4 bedre enn 5. Katastrofer kommer i ulike størrelser.

Som en tysk kommentator skriver: Verden vil trolig vaere en annen ved slutten av dette århundret, uten korallrev, med isfritt Arktis om sommeren og langt høyere havnivå, men «kanskje har verden unngått noe enda verre».