Studenter må tåle å føle seg krenket

Iforrige uke ble det kjent at 44 studenter fra NTNU har skrevet et opprop til ledelsen på institutt for sosialt arbeid. Flere av dem opplever seg personlig krenket av førsteamanuensis Øyvind Eikrems uttalelser til nettstedet Resett.

Disse kom rett etter et dobbeltdrap i Trondheim, som en ung afghaner nå er tiltalt for. Han hevdet blant annet at slike hendelser var en forventet følge av dagens innvandringspolitikk, og at å komme fra stammekulturer i det midtre Asia vil prege hvordan man responderer på konflikter og uenighet.

Studentene mener uttalelsene «bygger opp under fordommer og holdninger som ikke er forenlige med sosialt arbeid – og rasisme» og ber instituttet ta opp saken med Eikrem for å «hindre studentenes mistrivsel».

NTNU har gått med på å behandle dette oppropet konfidensielt og også forsøkt å få Eikrem til å la vaere å uttale seg om oppropet i offentlig debatt. «Studentene kan oppleve en uheldig psykisk belastning ved at deres sak eksponeres i media», sier dekan Marit Reitan til Khrono.

Eikrems uttalelser fremstår generaliserende, og flere kolleger reagerte. Det er helt legitimt, selv om det er en vesensforskjell mellom å vaere «på kollisjonskurs med fagkunnskapen på feltet» og ha feil holdninger. Kritikken fra kollega Berit Berg handlet om begge deler.

Å få utfordret sine standpunkter og verdensbilder kan oppleves både utrygt og ubehagelig, men bør like fullt vaere en helt sentral del av studentlivet

”

Eikrem ble så kalt inn på teppet fordi han «skadet instituttets omdømme». Senere i november kom nok en innkallelse, denne gang med bakgrunn i studentoppropet. Begge deler var uheldig, noe NTNU langt på vei har erkjent.

Det er sunt og riktig at studenter tar til motmaele overfor sine forelesere når de mener at de tar feil, men utgangspunktet kan ikke vaere studentenes følelser.

Kontroversielle uttalelser bør imøtegås med argumenter og rasjonell debatt, ikke konfidensielle opprop med krav til ledelsen om å «hindre mistrivsel».

Saken er interessant også fordi man kan ane tendenser til en importert ytringskultur fra amerikansk universitetsdebatt. Logikken bak oppropet ligner tanken om at universiteter som såkalte «safe spaces», der enhver skal kunne vaere trygg på å ikke støte på trakassering eller ubehag.

Problemet er bare at dette raskt går på akkord med helt sentrale verdier i akademia som ytringsfrihet, sannhetssøken og meningsbrytning. Ingen skal tåle å bli trakassert, men medieuttalelser om aktuelle samfunnsforhold er ikke trakassering. Om studenter føler seg krenket av slikt, må de tåle det.

Å få utfordret sine standpunkter og verdensbilder kan oppleves både utrygt og ubehagelig, men bør like fullt vaere en helt sentral del av studentlivet.