Vintermeditasjon
Noen drar til varmere strøk for å koble av. Vi dro til mørket og kulden i Øvre Dividal nasjonalpark.
Kuldeterapi. Mørketidsspa. Nordnorsk yoga. Kall det hva du vil. Én ting er sikkert: Få ting gjør deg så til stede i øyeblikket som dagens siste lille dotur en beinkald desembernatt i Indre Troms. I hvert fall når du tilbringer den i dypet av Dividalen. I skogen under fjell og stjerner. Uten mobildekning eller andre lyder enn din egen hutrende pust i lett snøfokk og noen tyvetalls effektive minusgrader.
STORE KONTRASTER. Hjemme var det julemarkeder og shopping. Vi var her, i et av de mørkeste og mest bortgjemte kuldehølene vi kunne finne.
ØVRE DIVIDAL NASJONALPARK
[Vernet ødemark]
770 kvadratkilometer stor del av Målselv kommune i Troms. Består av skogs- og fjellområder. Vernet på grunn av variert og til dels urørt landskap, deriblant urskogpreget skog, vidde, våtmarksområder og arealer av geologisk interesse. Rikt planteliv og et forholdsvis rikt dyreliv. I nasjonalparken er det registrert mer enn 150 planter og dyr som står på den norske rødlisten over truede og sårbare arter. Alle de fire store rovdyrene har tilhold eller er innom nasjonalparken, og området er saerlig kjent for stor jervebestand.
kilde: store norske leksikon
– Kaldt? lo Thomas da jeg igjen pakket meg ned i soveposen på den andre siden av bålet, så tett på flammene som det var mulig å komme uten å ta fyr. Jeg nikket febrilsk på hodet.
– Gruer meg til jeg også skal opp, sa han. Fra koppen i hånden hans drev damp mot den mørke himmelen.
500 ÅR. Over oss ruvet en furu. En kjempe av et tre, men ikke blant de største i denne skogen. Her, innenfor Øvre Dividal nasjonalpark, sto traer som var inntil 500 år gamle. De hadde stått her siden 1500-tallet. Vokst traust og stødig siden sånn cirka da Columbus gjenoppdaget Amerika. De hadde ikke dårlig tid. Vi hadde ikke dårlig tid, for å si det forsiktig.
Kvelden før hadde vi startet fra der bilveien sluttet nederst i Dividalen. Vi hadde tatt sekkene på ryggen, spent skiene under føttene og subbet to kilometer inn til en åpen, liten tømmerkoie ved elven.
Vi burde ha gått forbi og lenger. Dagene i Indre Troms i desember er korte. Veldig korte. Man bør utnytte hvert blaff av lys. Men vi var allerede litt hustrige. Og i koia var det ovn, bjørkeved og sengebrisker. Så vi tok natten der. Sov som steiner mens vind og snø slo gjennom sprekker i veggene og mus sprang over gulvet.
IKKE EN LYD. Neste morgen gikk ferden videre. Det vil si: Ikke morgenen. Vi hadde ikke hørt vekkerklokkene der vi lå pakket inn i balaklavaer, luer og soveposer, så det var blitt ettermiddag, noe som allerede fortonet seg som tidlig natt.
En time ut i marsjen var det så mørkt at bare hodelyktene viste vei. Så da vi etter et par timer sto i en skog som var som hentet ut av gamle eventyr om vetter og troll, og
Få steder kjennes det så rett å ta det med ro som på en beinkald desembertur i Indre
Troms.
vi igjen var litt hustrige, falt vi for det enkle valget: Bare å bli vaerende. Grave en grop, fyre et bål, legge oss ned og se stjernene passere.
Vi hadde jo hatt ambisjoner. Selvfølgelig. Om forholdsvis lange dagsetapper og høye fjell. Nå ble de ambisjonene kraftig justert. Til kortere dagsetapper og ikke fullt så høye fjell.
NYE MÅL. Vi lå der ved bålet med kartet i hendene og pekte ut nye mål, nye steder som skulle bli lette å nå i løpet av dagene vi fortsatt hadde igjen.
Og visste det kanskje allerede. At vi ikke skulle nå noen av dem. At vi skulle kave med snø og kulde, men først og fremst med mørket. At vi til slutt skulle bestige en liten knaus med utsikt over dalen og innse at det var det lengste og høyeste vi ville komme.
Men at vi likevel ville vaere fornøyde til tvers igjennom hjerteroten.
Få steder kjennes det så rett å ta det med ro som på en beinkald desembertur i Indre Troms.