Poenget med det hele

Ti poeng, sier jeg, og Pernille smiler lykksalig. Mot oss kommer den eldre herren med sin nylonaktige parykk, den som alltid ser ut som den sitter bak frem. Vi ser ham kanskje en gang i uken, og det burde vaert oftere, så mye glede som han sprer.

For det er ikke mange nok blant oss som fortjener lykkens ti poeng: toppscore i min private ranking for folk som bidrar til fellesskapets glede bare ved sitt naervaer i gatebildet.

Jeg har noen faste: Det er han med harlekinrutete bukser, seler og grått, oppsiktsvekkende hår. Det er skotten med sin svarte kilt og beltet med den lille vesken på. Skotten er slett ikke ute etter å underholde meg, men har dypere, skotske grunner til å gå med nasjonaldrakt også når det er så kaldt at knaerne hans er helt blå over ullsokkene.

Selvsagt er det flere feiende flotte damer i alle aldre, med vaiende kaftan og alarmerende leppestift, med kjempemessige afrikanske hårsløyfer, med broderte Frogner-bukser og små pelsvester. Har du nådd en viss alder, skal det ikke mer til enn et par reale røde briller, så er det poeng å få.

En viss diskresjon kan vaere lurt under poengtildelingen, jeg bruker klokke-systemet: – Ti poeng kvart over, sier jeg, og da vet Pernille at hun skal se til høyre. Når en syver befinner seg ti over halv, må hun se seg litt bak og til venstre. Vi må ikke gå glipp av kandidatene, vi bor tross alt i verdens likeste land.

Jeg blir glad for hundeeiere som ser ut som hunden sin, for gothere med dystert blikk og nagler på rare steder, for bløte, små emoer med utvasket grønt hår – heia, tenker jeg, thank you for sharing. For vi er jo sammen om dette, gatebildet, bylivet, offentligheten, og den er, både visuelt og emosjonelt, i gråeste, svarteste og marineblåeste laget.

Det er klart, ikke alle ti-poengere er ute etter å score noe som helst, eller engang å bli lagt merke til. Da jeg bodde i Paris en stund, delte jeg nabolag med en mann som trillet en barnevogn full av små dukker, og han hadde det nok ikke saerlig bra, men han var uforglemmelig, og et minne er en gave.

– Å, vi skulle brukt mye mer farger, sier folk ofte til meg, som jo er en slags fargeklatt av legning og profesjon, men så blir det ikke til det likevel. – Vi skulle vaert litt mer gaerne, sier de også, men gaeern er faktisk et stykke arbeid, og slett ikke for enhver.

Men alle kan gjøre noe. En cowboyhatt kan vaere nok, i alle fall på Oslo vest, og derfra er rommet stort for alle som vil bidra til felles, daglig begeistring. Kom igjen! Dumme bukser, muntre sko, stolte sveiser, kjør på!

Først og fremst skal vi naturligvis aere og heie hengivent på alle de helt frivillige bidragsyterne. Til det trengs ikke mer enn to åpne øyne og et varmt hjerte. Ti poeng!

Jeg blir glad for hundeeiere som ser ut som hunden sin, for gothere med dystert blikk og nagler på rare steder, for bløte, små emoer med

utvasket grønt hår.