Norge har et sjåvinistisk tunnelsyn på Kongo
Vi hyller Denis Mukweges fredspris best ved å innse at Norges syn på Kongo er etisk uakseptabelt, skriver Helge Hveem.
Kongoleseren Denis Mukwege mottar i morgen Nobels fredspris. Våre medier og politikere, inkludert statsministeren, har i ti år sett Den demokratiske republikken Kongo som et fengsel for Joshua French. Det er et sjåvinistisk tunnelsyn. Vi hyller Mukwege best ved å innse at det er historisk, realpolitisk og etisk uakseptabelt.
Overfladiske merkelapper
Kongo har utfordringer. Merkelapper som «kaotisk» og «uregjerlig», «statssammenbrudd» og «ustabilitet» er likevel overfladiske. De skyldes konfliktene landet har vaert preget av, først på 1960-tallet og senest fra 1990-tallet. Det er imidlertid problemer med å styre et land som er på størrelse med Vest-Europa, men uten dets infrastruktur. Dessuten fungerer den kongolesiske staten, på saeregent vis og med tidvis sammenbrudd. Og om «kaos» og «ustabilitet» er realiteter, er innblanding fra utenlandske aktører, noen i allianser med lokale, mye av årsaken.
Siden uavhengigheten i 1960 har Kongo vaert preget av geopolitisk rivalisering, regionale motsetninger og rå utbytting. Utenlandske gruveinteresser støttet forsøk på å løsrive Katanga- og Kasai-provinsene på 1960-tallet. Valget av Patrice Lumumba som statsminister i 1960 og drapet på ham førte Øst-vest-konflikten inn i landet og til FNs inngripen. Da FN trakk seg ut, tok landets haersjef Joseph Mobutu over med amerikansk støtte. Makten beholdt han i 32 år, befestet et kleptokrati, plyndret staten til sammenbrudd og bestakk folket. Ingen forsvarte ham da han ble kastet. Samtidig startet volden, som i årene 1998–2003 kan ha drept millioner og drevet like mange på flukt.
Etniske motsetninger som maktmiddel Mukwege var blant de første øyenvitner til massakrene som startet i Øst- og NordKongo midt på 1990-tallet. Hans 20 års innsats er beskrevet i boken The Man Who
Mends Women (original fransk) av den belgiske journalisten og forfatteren Colette Braeckman. Den viser en mann som ser langt ut over sin legegjerning. Han så det han får prisen for å bekjempe: seksualisert vold som våpen i krig. Han satte krigen inn i en større politisk sammenheng da han kritiserte sentralregjeringen i Kinshasa for å svikte folket. Dét brakte ham på kant med regjeringen. Da den måtte gratulere ham med prisen 5. oktober, uttalte kommunikasjonsminister Mendé at Mukwege «kan vaere politisk manipulert». Det er ikke regjeringen som har reddet ham fra de drapsforsøk han har vaert utsatt for.
Dagens president, Joseph Kabila, kom til makten i 2001 og har sittet to år over utløpstiden for sitt siste mandat. Mukwege har sagt at han vil ha en «overgang uten Kabila». Nå skal Kabila gå av. Nyvalg holdes 23. desember, under stram regi og med fare for juks: Kabilas høyre hånd stiller til valg. Mukwege har ikke støttet noen kandidat, selv om mange har meldt seg. Opposisjonen har ikke klart å samle seg om én. Det skyldes at ledere i flere av landets provinser bruker etniske motsetninger for å sikre makt, og at utenlandske interesser trekker «sine» støttespillere i ulike retninger.
Joseph Kabila overtok da faren, Laurent Kabila, ble myrdet. Mens faren i 1997 kom til makten med hjelp fra naboland, spesielt Rwanda, som var hovedansvarlig for å styrte Mobutu militaert, gikk sønnen gradvis frem. Etter at faren skiftet side, droppet Rwanda og dermed utfordret dets sterke president Paul Kagame, ble farens støttespiller Zimbabwes mangeårige president Mugabe. Sønnen fikk overta støtten. Uten den, ført videre av Mugabes arvtager, ville Kabila-klanen ikke ha sittet så lenge. Som betaling fikk politikere og militaere ledere i Zimbabwe høste av Sør-Kongos gull- og diamantgruver.
Kort vei fra alliert til fiende
Det er de ikke alene om. Der det finnes rike mineralforekomster, er det gjerne også krig. I 2018 har det vaert vaepnet konflikt i flere av de over 20 provinsene. I sør og vest lokker gull, diamanter og olje, i nord og øst kobolt og en rekke mineraler, vitale for elektronikkindustrien. Kivu-provinsene i øst ble invadert av hutukrigere, som rømte fra Rwanda etter å ha drept hundretusener tutsier i 1994. I årene etter gikk
Kongo illustrerer at det å vaere rik på naturressurser kan vaere en forbannelse
regjeringsstyrker fra Rwanda inn for å jakte på dem. Mange slapp unna, og har fortsatt å herje med kongoleserne. Dessuten har Rwanda og Uganda kriget om kontroll over Nord-Kongo, samtidig som de har en felles interesse av å svekke sentralregjeringen i Kinshasa. Det er kort vei fra alliert til fiende i Kongo. Det er dette uføret French og Moland har tjent som leiesoldater. Kirkens Nødhjelp og Leger uten grenser har helt andre roller.
I dag høster mange geriljapregede grupper mineraler i Øst-Kongo og selger dem svart internasjonalt. Inntektene gjør at de kan holde områder under sin kontroll og herje med befolkningen. Kongo illustrerer at det å vaere rik på naturressurser kan vaere en forbannelse. «Alle» utnytter en dårlig sikkerhetssituasjon til å ta for seg av ressursene – uten hensyn til en fattig og undertrykt lokalbefolkning. I øst geriljaene, i sør utlendinger og eliten.
Mukweges Kongo
Kongo har store muligheter. Elvene kan bli transportveier og utnyttes mer til elektrisitet. Skogene er globalt viktige i klimapolitikken. En effektiv håndheving av USAs «konfliktminerallov», som gjør salg av mineraler fra Kivu-gruver ulovlig, kan ta ut geriljaene. FN-styrken som er der nå, kan gjøre en bedre jobb. Utlandet, også Kina som nå er på vei inn, kan motstå fristelsen til å utnytte Kongo økonomisk og politisk. Utenlandske selskap kan betale mer skatt. Sør-Afrika, et nytt regime i Angola og noen av vestmaktene har presset Kabila til å gå av og vil kanskje samarbeide om å overvåke valget. Som tross alt kan gi et positivt utfall.
Kongoleserne er vant til å vaere underlagt noen, først belgisk kolonimakt, senere globale og regionale makter – og sin elite. Ifølge Braeckman lever de her og nå, preget av sin historie, uten saerlig tro på seg selv og fremtiden. Mukwege bidrar til å endre dette.
Parallelt med det politiske uføret og konfliktene skjer det mye positivt. Kongolesiske forskere har sammen med amerikanske kommet langt i å utvikle en medisin mot ebola, som flere ganger har rammet Kongo. Et stort antall småbedrifter har vokst opp. Kongolesisk musikk erobrer verden. Mange av de 80 millioner kongolesere lever digitalisert. Kort sagt: Her er en virkelighet våre medier knapt viser og våre politikere og diplomater ikke synes å bry seg mye om.