Va­er frukt­ba­re og bli man­ge, slik Gud og Er­na Sol­berg sier

In­gen bør føde barn av hen­syn til vel­ferds­sta­tens ba­ere­kraft i sis­te halv­del av vårt år­hund­re.

Aftenposten - - Forside - Kommentar å Andreas Slett­holm Kom­men­ta­tor

Åha mye folk er til he­der for kon­gen, man­gel på folk blir fyrs­tens fall.» (Salo­mos ord­språk 14:28)

Re­gje­rin­gen Sol­berg har spar­ket i gang Føde­året 2019. Strengt tatt tjuv­star­tet de før jul. Både barne­mi­nis­ter Lin­da Hof­stad Helle­land og sje­fen selv var ute og «vil­le fin­ne ut hvor­for nors­ke kvin­ner fø­der så få barn». Så ble «fød mer» san­ne­lig også ho­ved­opp­ford­rin­gen i nytt­års­ta­len.

Sol­bergs bud­skap til un­der­såt­te­ne føy­er seg inn i en lang tra­di­sjon: «Va­er frukt­ba­re og bli man­ge» var fak­tisk Guds al­ler førs­te be­skjed til Adam og Eva i 1. Mose­bok.

Et døds­dømt samfunn

Så gjør vi et lite hopp i his­to­ri­en: Også i mel­lom­krigs­ti­den var den demo­gra­fis­ke be­kym­rin­gen stor, da fød­sels­tal­le­ne sank i de fles­te euro­pe­is­ke land. Da­ti­dens euro­pe­ere fikk fort and­re ting å be­kym­re seg for mot slut­ten av 30-tal­let, selv om det selv­sagt ikke kan ute­luk­kes en el­ler an­nen sam­men­heng mel­lom lave fød­sels­tall og fa­scis­mens frem­vekst.

Etter kri­gen fød­te folk fle­re barn igjen. Så kom 70-tal­let med pre­ven­sjon, abor­tret­tig­he­ter og kvinne­fri­gjø­ring. Da­len­de fød­sels­tall i hele Ves­ten skap­te ny be­kym­ring hos makt­ha­ver­ne.

«Et samfunn ute av stand til å opp­rett­hol­de sin egen be­folk­ning er et døds­dømt samfunn», sa for ek­sem­pel den frans­ke pre­si­dent Va­lé­ry Gis­card d’Esta­ing på 70-tal­let for å for­kla­re sin abort­mot­stand.

Det er alt­så kort vei fra fød­sels­rate til grunn­leg­gen­de spørs­mål om si­vi­li­sa­sjo­nens opp­rett­hol­del­se. Om ikke folk vil set­te barn til ver­den, hva sier det om na­sjo­nens frem­tids­tro og slag­kraft?

Men det­te er ikke en nød­ven­dig slut­ning fra fal­len­de fød­sels­tall. Det kan jo rett og slett bare va­ere folk sy­nes barn er slit­somt og slur­ver mind­re med pre­ven­sjo­nen enn før.

Ar­beids­kraft og vel­ferds­stat

Sol­bergs be­grun­nel­se er mer pro­sa­isk enn apo­ka­lyp­tisk.

«Man­gel på barn er man­gel på ar­beids­kraft», har Sol­berg frem­holdt. I nytt­års­ta­len vis­te hun også til at faer­re barn be­tyr faer­re til å «ba­ere en sta­dig tyng­re vel­ferds­stat på sine skuld­re».

Av det­te får man jo fø­lel­sen av at stats­mi­nis­te­ren ser på men­nes­ker ho­ved­sa­ke­lig som real­øko­no­mis­ke inn­sats­fak­to­rer. Men om man først skal dis­ku­te­re i den ret­ning, går det også an å så tvil om hvor­vidt litt la­ve­re fød­sels­tall er en øko­no­misk ka­ta­stro­fe.

Hvis det hand­ler om vel­ferds­sta­tens inn­tek­ter og ut­gif­ter, fin­nes en rek­ke and­re til­tak. En stør­re an­del i yr­kes­ak­tiv al­der kan job­be full­tid, for ek­sem­pel. Det går også an å re­du­se­re of­fent­li­ge ytel­ser el­ler få fle­re eld­re til å job­be len­ger. Pen­sjons­re­for­men er et for­søk på beg­ge de­ler. Skat­te­ne kan økes. For så vidt er det også mer lønn­somt å im­por­te­re vest­li­ge inn­vand­re­re enn å fø på fle­re nord­menn, iføl­ge per­spek­tiv­mel­din­gen.

Olje­for­muen de­les på faer­re

Hel­ler ikke for øko­no­mi­en mer ge­ne­relt er det åpen­bart at må­let bør va­ere å nå det be­røm­me­li­ge «re­pro­duk­sjons­ni­vå­et» på 2,1 barn pr. kvin­ne.

Fors­ke­re kom for no­en år si­den frem til at fød­sels­ra­ter på mel­lom 1,48 og 1,78 barn pr. kvin­ne er det ide­el­le for høy­inn­tekts­land. Regne­styk­ket in­klu­de­rer pri­va­te over­fø­rin­ger mel­lom ge­ne­ra­sjo­ner og in­ves­te­rin­ger som føl­ge av øken­de barne­kull og ar­beids­styr­ke. I så fall har nors­ke kvin­ner født for man­ge barn gjen­nom sto­re de­ler av 1990- og 2000-tal­let.

For Nor­ges del er det i til­legg slik at vi dels skal leve på av­kast­nin­gen av olje­for­muen i frem­ti­den. Faer­re barn gir faer­re ho­der å dele pen­ge­ne på, som skul­le bety mer vel­stand pr. inn­byg­ger.

Frem­ti­den blir ga­ran­tert an­ner­le­des

På kort sikt er det uan­sett en for­del for of­fent­li­ge bud­sjet­ter at fød­sels­tal­le­ne syn­ker, si­den barns opp­vekst og ut­dan­ning er et un­der­skudds­kon­sept. Det er først når alt­for små barne­kull blir yr­kes­ak­ti­ve at de ne­ga­ti­ve kon­se­kven­se­ne vil inn­tref­fe.

Men om Norge vil mang­le ar­beids­kraft i 2050 el­ler 2060, er det strengt tatt in­gen som vet. Om alt ma­set om ro­bo­ti­se­ring har noe for seg, kan jobb­man­gel bli et vel så stort pro­blem.

Dis­ku­sjo­ner om be­folk­nings­ut­vik­ling er gjer­ne kjenne­teg­net av en sva­ert lang tids­ho­ri­sont. Sam­ti­dig ty­der er­fa­rin­gen på at sam­funns­ut­vik­lin­gen blir an­ner­le­des enn no­en kan fore­stil­le seg når det er snakk om man­ge ti­år. Hvor stor vekt skal man da leg­ge på et hy­po­te­tisk sam­funns­pro­blem om 50 år?

Om fød­sels­ra­te­ne fal­ler så mye at vel­ferds­sta­tens ytel­ser ikke kan va­ere som i dag, vil frem­ti­dens po­li­ti­ke­re sim­pelt­hen va­ere nødt til å inn­ret­te seg etter de nye rea­li­te­te­ne. Sam­fun­nets evne til å til­pas­se seg til­leg­ges ikke sa­er­lig stor vekt i sli­ke dis­ku­sjo­ner.

Stu­dent­for­eld­re har det for trangt

Sol­berg har li­ke­vel et po­eng: Det er uguns­tig å få barn tid­lig i Norge. Stu­den­ter og and­re som står uten­for ar­beids­li­vet, får sva­ert lite pen­ger sam­men­lig­net med dem som job­ber. En re­ell for­bed­ring i vil­kå­re­ne for stu­den­ter med barn vil va­ere po­si­tivt.

Men det er for­di det vil gi en bed­re livs­si­tua­sjon for folk som fak­tisk ek­sis­te­rer nå. Ikke for­di vel­ferds­sta­ten i 2060 får en eks­tra skatt­yter.

Så va­er gjer­ne frukt­ba­re og bli man­ge, slik Gud og Er­na Sol­berg sier. Men man tren­ger ikke ofre stats­fi­nan­se­ne en tan­ke mens man hol­der på.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.