Me­ner nors­ke po­li­ti­ke­re mang­ler si­vilt mot

Møt Wil­liam Ny­gaard i lør­dags­por­tret­tet.

Aftenposten - - Forside - TEKST: MI­RIAM LUND KNAPSTAD mi­[email protected]­ten­pos­ten.no FOTO: STIG B. HAN­SEN stig.b.han­[email protected]­ten­pos­ten.no

Iføl­ge skil­tet ved por­ten er ei­en­dom­men vi­deo­over­vå­ket. Han har bodd her si­den han var barn, flyt­tet ut og inn igjen fle­re gan­ger. Her – i det bru­ne tre­hu­set i Da­ga­livei­en – har li­vet tatt ven­din­ger som har satt stør­re av­trykk enn ku­le­ne som traff ham på gårds­plas­sen 11. ok­to­ber 1993.

Opp­veks­ten uten en far. Skils­mis­sen da bar­na var små. Alt i et pent, na­tur­na­ert strøk på Slem­dal, der et vel­fylt bi­blio­tek av skjønn­lit­te­ra­tur i al­fa­be­tisk or­den slår som selve hjer­tet.

– Man skul­le kan­skje tro jeg ble høyre­flan­ket av å vokse opp i det­te om­rå­det, sier Wil­liam Ny­gaard.

– Men?

– Jeg er nok godt for­ank­ret på ven­stre­si­den. Det skyl­des tro­lig min åpne mor. Jeg vil ikke kal­le det bare in­tel­lek­tu­elt, det blir for eks­klu­sivt, men også et re­flek­tert og sports­lig liv.

Fa­ren, for­lags­sjef Mads Wiel

Ny­gaard, tit­ter ned fra en ram­me på veg­gen.

– Men jeg ser jo også hvil­ke pri­vi­le­gi­er jeg har fått, leg­ger han unn­skyl­den­de til.

– Det kan gjø­re meg litt for­le­gen.

Utål­mo­dig

Han er et mot­vil­lig in­ter­vju­ob­jekt.

Blir brysk når han sier: Å bli skutt er in­gen pre­sta­sjon.

– Vi kan godt snak­ke om noe an­net, me­ner han om at­ten­ta­tet der Kri­pos nå – 25 år se­ne­re – har tatt ut sik­tel­se mot fle­re per­soner.

Selv har Wil­liam Ny­gaard tatt plass i en stol i bi­blio­te­ket og vir­ker utål­mo­dig. Folk som kjen­ner ham, sier han er en som vil ha ting gjort, gjer­ne så fort som mu­lig. Men det må også bli bra.

På for­hånd har han sendt en SMS: «Hvis noe skal gjø­res, må der gjø­res skit­godt». Tom­mel opp og sin­na-emoji.

For­lags­sjef og ad­mi­ni­stre­ren­de di­rek­tør i Asche­houg i 36 år. Styre­le­der i PEN, den nors­ke av­de­lin­gen for ver­dens størs­te skri­bent- og yt­rings­fri­hets­or­ga­ni­sa­sjon. Tid­li­ge­re styre­le­der i NRK. Ute i gan­gen står bil­der av en yng­re ut­ga­ve av ham sam­men med Yasir Ara­fat på Oslo-be­søk og Sal­man Rus­h­die på hage­fest.

En for­kjem­per for yt­rings­fri­het som hol­der til­ba­ke når det gjel­der ham selv.

– Jeg er en pri­vat per­son, det må jeg er­kjen­ne. Per­son­lig eks­po­ne­ring har så man­ge kon­se­kven­ser, og i alle mi­ne år som leder har jeg va­ert opp­tatt av å stå bak – ikke foran.

Han brum­mer som en bjørn, fu­ren mel­lom øyen­bry­ne­ne syn­ker enda dy­pe­re. Så smi­ler han mildt:

– Ja, hva skal vi snak­ke om?

Skik­ke­lig dust

– Vi kan jo be­gyn­ne med å si gra­tu­le­rer med Gun­nar Sønste­bys minne­pris, som du over­rek­kes den 11. ja­nu­ar for ditt en­ga­sje­ment for yt­rings­fri­he­ten?

– Jo. Det er hyg­ge­lig og aere­fullt, så klart, men det­te er en kol­lek­tiv inn­sats. Vi er en flokk som ar­bei­der med dis­se spørs­må­le­ne i PEN – og i sin tid i for­la­get. Vår ak­ti­vis­me for å vok­te det de­mo­kra­tis­ke grunn­la­get for vårt samfunn er en kon­se­kvens av ti­den vi le­ver i.

I be­grun­nel­sen for pri­sen står det at in­gen an­nen nord­mann «så kon­kret har måt­tet be­ta­le en så høy pris for sitt yt­rings­mot».

Wil­liam Ny­gaard ser ikke di­rek­te smi­gret ut. El­ler er han det?

Han skjen­ker kaf­fe.

– La meg un­der­stre­ke at det­te er en sak som er mye stør­re enn meg. Hvis jeg gjor­de den til noe per­son­lig, til noe som hand­let om meg, vil­le jeg frem­stått som en skik­ke­lig dust, et of­fer og gjort meg selv in­ha­bil, ute av stand til å dis­ku­te­re de prin­si­pi­el­le si­de­ne.

Liv­li­ge fes­ter

«Han er av ty­pen som vil kal­les for­leg­ger, ikke di­rek­tør», sier en gam­mel kol­le­ga. «Like­gyl­dig­het er det ver­ste han vet, det var ald­ri snakk om å le­ne seg til­ba­ke og tro at ting gikk av seg selv. Bø­ke­ne måt­te bety noe for sam­fun­net!»

Han rei­ser seg og går mot de tun­ge hyl­le­ne, drar frem bø­ker han er stolt over å ha gitt ut. Uli­ke ro­ma­ner, bio­gra­fi­er, Nor­ges his­to­rie i 12 bind, Ver­dens his­to­rie i 15. Bind om kunst­his­to­rie, idé­his­to­rie, kul­tur­his­to­rie og Norge i krig.

Kunn­skap som er di­gi­ta­li­sert og borte fra nors­ke bok­hyl­ler for lengst, men som er kja­er­li­ge min­ner for Ny­gaard.

I 2010 over­tok søn­nen Mads Ny­gaard som hans etter­føl­ger i for­la­get. Selv har han ikke va­ert i kor­ri­do­re­ne på Se­hesteds plass si­den han slut­tet i 2010.

– Ble du for­leg­ger på grunn av fa­ren din?

– Det er et håp­løst spørs­mål, som å spør­re skue­spil­le­rens, le­gens el­ler ad­vo­ka­tens sønn … men ja, som dem er jeg sik­kert på­vir­ket. Lit­te­ra­tur, kunn­skap og for­mid­ling ble i hvert fall min sto­re am­bi­sjon og lyst i li­vet, men det var in­gen som la no­en fø­rin­ger for meg.

Den førs­te bo­ken han kan hus­ke at han les­te selv, var In­ger Ha­ge­rups barne­rim Så rart.

– Jeg var vel rundt 7–8 år og satt der borte da jeg les­te den.

Han pe­ker mot et hjør­ne.

– Den gjor­de dypt inn­trykk. «Lil­le Tor­di­vel», hus­ker du den?

– Ja ...

– Men den gan­gen var jeg ikke helt sik­ker på de il­lust­ra­sjo­ne­ne, de var vel­dig mo­der­nis­tis­ke og av in­gen hvem som helst, Paul Re­né Gau­gin.

Rett før jul døde In­ger Ha­ge­rups sønn, Klaus Ha­ge­rup. Han og Wil­liam Ny­gaard had­de et na­ert venn­skap.

– Jeg ble jo godt kjent med In­ger også. Hun var en skøy­er og en spill­opp­ma­ker, full av hu­mor og tref­fen­de ka­rak­te­ris­tik­ker, men også med en leng­sel etter å for­stå li­vet. Hun be­holdt sine me­nin­gers mot, også etter kri­gens da­ger. Klaus had­de mye av det sam­me. Han vil bli stå­en­de som en vik­tig for­fat­ter, først og fremst for barn og un­ge, i lit­te­ra­tur­his­to­ri­en.

Han for­tel­ler om de gam­le for­lags­fes­te­ne, mar­ke­rin­ge­ne de holdt når for­fat­ter­ne fyl­te år.

– Da jeg var helt ny i job­ben, had­de jeg gle­den av å fei­re In­ger Ha­ge­rups 70-års­dag. Jeg ble plas­sert midt mel­lom hen­ne og Hall­dis Mo­ren Ves­aas. Det var en sterk opp­le­vel­se for en ny­be­gyn­ner. På den ti­den fei­ret vi jo for­fat­ter­ne på den gam­mel­dag­se må­ten – i dag er det en litt an­nen sjan­ger. Det var nok mer liv­lig før.

– Det var no­en skik­ke­li­ge fes­ter?

– Ja, vel­dig fes­te­te. Det har skjedd en be­ty­de­lig end­ring og pro­fe­sjo­na­li­se­ring i hele fel­tet rundt kunst, kul­tur og al­ko­hol, på sam­me måte som i idret­ten.

– Kje­de­li­ge­re? Han kneg­ger.

– Det kom­mer an på hva man li­ker. Jeg sy­nes for­and­rin­gen har va­ert til det po­si­ti­ve. Det var jo også en be­ty­de­lig for­skudds­kul­tur den gan­gen som er bed­ret med da­gens sti­pen­die-po­li­tikk. Det var uver­dig for en le­den­de for­fat­ter når han el­ler hun måt­te be for­la­get om pen­ger til li­vets opp­hold.

– Er lit­te­ra­tu­ren blitt bed­re av det?

– Umu­lig å si. Men kva­li­te­ten i bred­den har økt, og for­fat­ter­ne har i alle fall fått mer ver­di­ge leve­for­hold. Det er et opp­munt­ren­de tegn for norsk lit­te­ra­tur og kul­tur­po­li­tikk at vi har fått så stor spred­ning in­ter­na­sjo­nalt. I år er vi ho­ved­land un­der bok­mes­sen i Frank­furt, også som sti­mu­lans for les­nin­gen som så­dan.

Li­vet uten to for­eld­re På en hyl­le ved skrive­pul­ten, høyt oppe un­der ta­ket, står et an­net min­ne. Mads Wiel Ny­gaards si­ga­rett­eske. Han kun­ne røy­ke opp­til 60 om da­gen.

Wil­liam Ny­gaard var ni år gam­mel da fa­ren døde av hjerte­in­farkt.

– Det gjor­de meg nok ... litt an­ner­le­des, sier han.

– Jeg var jo ikke som de and­re bar­na. Som li­ten gutt tren­ger du en far.

– Hvor­dan ble du på­vir­ket av det?

– Jeg had­de nok en be­ar­bei­dings­tid, uten at jeg vil sit­te her og på­stå at jeg ble trau­ma­ti­sert. De voks­ne var nok ikke like flin­ke til å in­klu­de­re bar­na som i dag. Jeg ble sendt til na­bo­en og stil­te opp i bi­set­tel­sen – den var na­er­mest et sjokk.

Han ten­ker seg om.

– Hele pro­ses­sen var feil. Jeg skul­le va­ert in­klu­dert. Det var en mis­for­stått måte å be­skyt­te på.

Etter at fa­ren døde, var mo­ren ale­ne med de tre bar­na. Etter ti år, da bar­na had­de flyt­tet ut, møt­te hun en ny.

– Da blomst­ret hun opp igjen. Ty­ri-Hans, som han ble kalt, var et fri­luftsog hunde­men­nes­ke. Noe hun også var, med sin opp­vekst på en gård i Hed­mark. Vi ble alle gla­de i ham. Men for meg var min­net om min far der hele ti­den og strakk meg mot et al­ter­na­tivt liv.

– Sav­net du ham?

– Jeg kom­pen­ser­te med gode ven­ner og ut­vik­let kan­skje også en form for selv­sten­dig­het, som har kom­met meg til gode se­ne­re i li­vet. Men et barn tren­ger to for­eld­re.

– Du ble selv skilt?

– Ja. Og det er en gans­ke al­vor­lig ting, suk­ker han.

– Jeg me­ner det ikke er bra. Det er en skarp inn­gri­pen i bar­nas liv, selv om man kan­skje kan si det er ver­re å leve i et sam­liv som ikke fun­ge­rer.

– Ble du over­ras­ket over det­te?

– Det tror jeg nok. Det tar jo på en måte ikke slutt. Selv om vi had­de et godt sam­ar­beid, ser du at barn li­der. Det er et vei­valg som får kon­se­kven­ser for res­ten av li­vet. Der­for er det kan­skje bra at de un­ge i dag ven­ter len­ger før de etab­le­rer seg.

– Iføl­ge bar­na dine, Mads og Eli­se, var du en god og na­er­va­eren­de far li­ke­vel? Han blir litt flak­ken­de i blik­ket. – Ja. Jo. Jeg har for­søkt.

Dø­den na­er i Hol­men­kol­len Var han redd da han lå i skrå­nin­gen uten­for hus­veg­gen her med to ku­ler i krop­pen? Wil­liam Ny­gaard ble skutt tre gan­ger med en 44-ka­li­bret Dan Wes­son-re­vol­ver. Den tred­je ku­len gikk gjen­nom krop­pen og ble fun­net på gårds­plas­sen.

Nei. For­lags­sje­fen trod­de han had­de fått støt og ante ikke at han var blitt skutt før han våk­net etter ope­ra­sjo­nen.

Der­imot var han visst liv­redd 12 år tid­li­ge­re, da han satt på top­pen av Hol­men­koll­bak­ken etter en brå­kjekk og slei­ve­te ut­ta­lel­se om at han per­son­lig skul­le tes­te den nye stor­bak­ken før prø­ve-VM, 39 år gam­mel.

– Da trod­de jeg vir­ke­lig at jeg skul­le dø.

Rik­tig­nok had­de Wil­liam Ny­gaard en

bak­grunn som vin­ner av junior­klas­sen i Vi­ker­sund­bak­ken, og før det Bekke­lags­ren­net og lands­ren­net for gut­ter. Men han had­de ikke hop­pet i stor bak­ke på 15 år.

– Det var idio­tisk. Le­de­ren av ar­ran­ge­men­tet, den kjen­te hop­pe­ren Tor­bjørn Yg­geseth, had­de pro­kla­mert da­gen før at han vil­le va­ere den førs­te til å tes­te den ny­ut­byg­de stor­bak­ken. Jeg var renn­le­der og ble pro­vo­sert og for­snak­ket meg, for da skul­le jeg hop­pe som num­mer to. Det ble dess­ver­re over­hørt.

– For­tell?

– Det­te var på en lør­dag, kvel­den før had­de jeg va­ert på fest og kom ikke hjem før på mor­gen­kvis­ten. Da var det bare å gri­pe de gam­le hopp­ski­ene, som ikke var ren­set si­den jeg la dem bort, og dra i bak­ken. Det var gal­skap.

Han vokset ski­ene og gikk mot top­pen. I ski­buk­se, topp­lue og ull­gen­ser – uten hjelm. Han re­gist­rer­te at han ble and­pus­ten bare av tu­ren opp. Så Tor­bjørn Yg­geseth flak­se over ku­len.

Nå var det hans tur.

– Jeg hus­ker bare at jeg tenk­te:

Hva er det jeg dri­ver med? Men da jeg sat­te meg i til­lø­pet, skjed­de det noe in­ter­es­sant.

Han tar en kort pau­se.

– Jeg skjøn­te at for å over­le­ve det­te måt­te jeg bare sat­se og smel­le til, hus­ke den gam­le tek­nik­ken, ikke bli redd og trek­ke meg halv­veis. Det ber­get meg. Jeg hop­pet over 80 me­ter, et mer­ke­lig sti­lig hopp.

Lat­ter.

– Det ble av­bil­det og står ute på toa­let­tet. Men det­te var en lang di­gre­sjon, nå må vi ikke slø­se bort ti­den på å snak­ke om ski­hop­ping.

– Var det stolt­he­ten som fikk deg til å gjø­re noe sånt?

– El­ler ren og skja­er dum­skap. Det er ikke godt å si.

Sov­ner hvor som helst «Det var ald­ri en kje­de­lig dag på jobb med Wil­liam. Men med en­ga­sje­ment føl­ger også tem­pe­ra­tur», sier en: «Skul­le du ha en dis­ku­sjon med ham, måt­te du stå tid­lig opp og va­ere godt for­be­redt.»

Sam­ti­dig blir han også om­talt som dis­tré og med en for­bløf­fen­de evne til å sov­ne na­er­mest hvor som helst, når som helst.

Bil­det av ham og Sal­man Rus­h­die fra Asche­hougs hage­fest i 1992 er kul­tur­his­to­rie. I bok­hyl­len står en sig­nert ut­ga­ve fra sam­me år fra for­fat­te­ren av

Sata­nis­ke vers: «To Wil­liam, my won­der­ful pub­lis­her, my great de­fen­der and my de­ar fri­end».

Gjen­nom ar­bei­det i PEN har han fort­satt å job­be for yt­rings­fri­he­ten, fulgt retts­sa­ker mot men­nes­ker som har va­ert straffe­for­fulgt for å ha brukt det frie ord, og stått opp for dem.

– Vil du selv kal­le deg mo­dig?

Han trek­ker av­ven­ten­de til­ba­ke i sto­len.

– Mo­dig er så mangt. Hva me­ner du med det?

– Be­grun­nel­sen for til­de­lin­gen av Gun­nar Sønste­bys pris trek­ker frem for­leg­ger­gjer­nin­gen og ar­bei­det i PEN.

– Jeg er ikke så god på ka­rak­te­ris­tikk av meg selv. Men jeg sy­nes jeg var gans­ke mo­dig da Da­lai La­ma var på be­søk i Norge. Re­gje­rin­gen vil­le jo ikke møte ham, men kol­le­ger fra PEN og jeg gjor­de det. Og Da­lai La­ma var en sjar­me­ren­de mann. Men det kom som et sjokk da det ram­let ut av meg at jeg ved hans nes­te Nor­ges-be­søk gjer­ne vil­le in­vi­te­re ham på fiske­tur. Der var jeg nok litt frei­dig.

– Hvor­dan var re­spon­sen?

– Vel, Da­lai La­ma brøt sam­men i lat­ter. Han kun­ne jo slett ikke dre­pe fis­ken. Men spi­se den vil­le han gjer­ne.

– For­svar­te du Ve­bjørn Sel­bekk da han tryk­ket ka­ri­ka­tur­teg­nin­ge­ne?

– Ja, både i et debatt-pro­gram i NRK1 og and­re ste­der. Støt­ten fra po­li­tisk hold var ikke god nok, til dels pro­ble­ma­tisk. De­bat­ten var vik­tig og av­dek­ket re­ak­sjo­ner som be­visst­gjor­de hvor­dan kon­tro­ver­si­el­le hold­nin­ger bør mø­tes og når det er vik­tig å stå fast. Sa­ken vis­te vik­tig­he­ten av den re­dak­sjo­nel­le be­grun­nel­se ved et for­svar av grunn­leg­gen­de ver­di­er.

Man­ge­len på si­vilt mot Wil­liam Ny­gaard har va­ert styre­le­der i Norsk PEN si­den 2013. Nå vars­ler han sin av­gang til vår­en.

– Da jeg ga meg som 67-åring etter man­ge år i for­la­get, var jeg ri­me­lig vett­skremt over den nye til­va­er­el­sen og meld­te meg inn både her og der, i frykt for at jeg ikke skul­le ha nok å dri­ve med, sier han.

– Jeg skal fort­satt va­ere sva­ert ak­tiv for Norsk PEN og i yt­rings­fri­hets­spørs­mål el­lers. Men jeg gle­der meg nå til å set­te agen­da­en selv. Jeg vil va­ere mer i na­tu­ren, lese mer, se de fil­me­ne og ut­stil­lin­ge­ne jeg har lyst til å se. Jeg vil syk­le i Mel­lom-Euro­pa, jeg vil syk­le til Finn­mark. Det kom­mer jeg rik­tig­nok ald­ri til å gjø­re.

– Hvor­dan står det til, slik du ser det, med yt­rings­fri­he­ten i Norge?

– Vi har den fries­te pres­se i ver­den, men yt­rings­fri­het er noe du ald­ri kan

ta for gitt, og den er mer ut­ford­ret enn på len­ge. Det er man­ge fak­to­rer som spil­ler inn: Flykt­nings­trøm­mer, klima­end­rin­ger, øko­no­misk ulik­het, tek­no­lo­gi­end­rin­ger, ny­li­be­ra­lis­me og stat­lig le­der­skap. Vi ser også at min­net om kri­gens tra­ge­di­er gjen­nom ti­de­ne står i fare for å vis­kes ut.

Han he­ver stem­men et hakk.

– Jeg kan gjø­re det så en­kelt som å si at Ki­na-av­ta­len er et godt ek­sem­pel på at ma­te­ri­el­le ver­di­er kom­mer før men­neske­ret­tig­he­ter. I vårt for­hold til Ki­na er vi mest opp­tatt av å få vårt ma­te­ri­el­le ut­byt­te iva­re­tatt. Du ser det også på ser­vi­li­te­ten i for­hold til USA, hånd­te­rin­gen av Snow­den-sa­ken. Jeg etter­ly­ser po­li­ti­ke­re som set­ter verdi­spørs­må­let først, og er lei meg for at vår øko­no­mis­ke hver­dags­po­li­tikk set­tes i front.

– Hva er du mest uro­lig for selv?

– Util­strek­ke­lig stor­makts­le­del­se. Min­net om Man­de­la er en svun­nen tid. Mer­kel er vår sis­te skan­se. Våre eg­ne nors­ke po­li­ti­ke­re le­ver på in­gen måte opp til dis­se ver­di­ene. De har ikke si­vilt mot til å ta de selv­sten­di­ge stand­punk­te­ne i det­te spil­let. Og det for­bau­ser meg.

Sa nei til møte

Et min­ne fra den mor­ge­nen han ble skutt og lå på bak­ken uten å kun­ne be­ve­ge seg: Et av nabo­bar­na gikk for­bi. Han rop­te på hjelp, for svakt. Hun hør­te ham ikke, og gikk vi­de­re.

Drap­s­ku­le­ne vir­ket ikke som de skul­le: De eks­pan­der­te ikke til dob­belt stør­rel­se in­ne i krop­pen. Da han se­ne­re lå på Sun­naas, tok den bri­tis­ke pro­du­sen­ten av am­mu­ni­sjo­nen kon­takt. De vil­le kom­me på be­søk for å høre hvor­for han over­lev­de.

– Det mø­tet sa jeg nei til.

Han me­ner selv han ble red­det av oil­skin-frak­ken han gikk i den da­gen, inn­kjøpt til en ka­jakk­tur på Sval­bard. Li­ke­vel tok det fire år før han kun­ne gå or­dent­lig på ski igjen.

– Hva har de per­son­li­ge om­kost­nin­ge­ne

va­ert for deg de sis­te 25 åre­ne?

– Ut­ford­rin­gen har va­ert å hånd­te­re det som en prin­si­pi­ell sak, ikke å frem­stå som et dus­te­te of­fer. Jeg vil­le va­ere en del av hver­da­gen og ar­bei­de for det jeg tror på.

– Er det en del av deg som har lyst til å møte han som skjøt deg?

– Nei, det er ikke det mest in­ter­es­san­te. Det lig­ger et re­gi­me bak som bur­de blitt dømt, Iran. Det er det be­kla­ge­li­ge.

– Hvor­dan be­rø­rer det deg at de tar opp sa­ken igjen, da?

– Jeg sy­nes det var flott at Kri­pos og re­gje­rings­ad­vo­ka­ten for­mu­ler­te det slik de gjor­de i presse­mel­din­gen i høst: At det hand­ler om yt­rings­fri­het og det prin­si­pi­el­le.

Hu­mo­ris­tis­ke ve­se­ner

«De ulte som ul­ver, de gikk i skole­går­den og rap­pet topp­luer. De kun­ne fyke inn i Sørke­da­len og ta høns og jage kal­ver.»

Slik be­skri­ver Wil­liam Ny­gaard for­fed­re­ne til det nye fa­mi­lie­med­lem­met som flyt­ter inn i Da­ga­livei­en til høs­ten, og som skal er­stat­te tom­rom­met etter PEN.

– En barsk, stri­hå­ret vor­steh­er. Det er det jeg skal ha. De kan va­ere vil­le hun­der, alt­så. Men de er no­en skøyer­ak­ti­ge, hu­mo­ris­tis­ke og in­tel­li­gen­te ve­se­ner. Og vel­dig sports­li­ge, selv­føl­ge­lig.

Den nye hun­den skal he­te Max 3. Opp­kalt etter for­gjen­ger­ne Max 2 og Max 1 – som seg hør og bør i en fa­mi­lie som ikke har tra­di­sjon for å va­ere krea­ti­ve når det kom­mer til fa­mi­lie­for­økel­se og navn.

– Det kan kan­skje bli en kon­trast mel­lom min al­der og en li­ten valp, sier Ny­gaard, med et lite rykk i be­kym­rings­ryn­ken.

– Men jeg har al­li­ert meg med et barne­barn.

For­fat­ter Sal­man Rus­h­die og for­lags­di­rek­tør Wil­liam Ny­gaard un­der dentra­di­sjo­nel­le hage­fes­ten til Asche­hougs for­lag i 1992.FOTO: MOR­TEN HOLM, NTB SCANPIX

39 år gam­mel hop­pet Ny­gaard i den nye stor­bak­ken i Hol­men­kol­len etter en brå­kjekk ut­ta­lel­se. – Jeg hus­ker bare at jeg tenk­te:Hva er det jeg dri­ver med?FOTO: JAN GREVE

– Jeg etter­ly­ser po­li­ti­ke­re som set­ter verdi­spørs­må­let først og er lei meg for at vår øko­no­mis­ke hver­dags­po­li­tikk set­tes i front.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.