Nå fengsles han igjen i kampen for friheten.
Politiet kom i den stille timen før morgengry en iskald dag i februar i fjor og banket på døren til en nasjonalhelt som igjen var blitt en ettersøkt mann.
Itidligere tider ville Wladyslaw Frasyniuk ha stukket av. Som den dristige og respektløse rampen han var i fagforbundet Solidaritet, Polens demokratibevegelse (se faktaramme), levde han på stadig flukt fra kommunistregimets sikkerhetstjeneste på 1980-tallet.
Han var en opprører som hoppet fra tog, rømte over hustak og raste i vei på motorsykkel.
Men det er lenge siden.
Før diktaturet han hadde kjempet mot, styrtet i grus og åpnet for en ny tid i 1989.
Før valget i 2015 ga makten til en regjering som tok i bruk instrumentene i den moderne, demokratiske staten til å kontrollere uavhengige institusjoner.
Før Frasyniuk innså at historien ikke beveger seg i bare en retning.
– Alt min generasjon fikk utrettet, har gjort det lettere og lettere for denne regjeringen å stramme tøylene, sier Frasyniuk.
Han er mannen som var en revolusjonaer i 20-årsalderen, og som nå er blitt en dissident igjen som 64-åring. Diktaturet gjør comeback og siver inn i deler av verden der det en gang så ut til å vaere beseiret.
Men det er en glattere, mer diskret og følgelig mer sofistikert versjon enn sin autoritaere forgjenger. Det vrir og omformer demokratiske prinsipper til verktøy for undertrykkelse og statskontroll. Det er muligens også langt mer potent og utholdende enn de gamle diktaturer var.
Faerre land betegnes som frie
Etter flere tiår med stadig mer frihet og flere rettigheter, har den amerikanske stiftelsen Freedom House, som forsker på demokrati og menneskerettigheter, registrert klare tilbakeslag. Andelen land som ble karakterisert som «frie», er gått tilbake siden 2007. Det er skjedd i alle deler av verden når det gjelder frie og rettferdige valg, pressefrihet, rettssikkerhet og rettigheter for minoritetsgrupper.
Mens amerikanere nå bekymrer seg for helsetilstanden i sitt eget demokrati, er laerdommen fra andre land at forfallet kan komme uhyggelig raskt.
Det er skjedd i Sentral- og Øst-Europa, en region som for 30 år siden sto fremst på barrikadene under det 20. århundrets siste store styrkeprøve: det liberale demokratiets triumf over diktaturet bak Jernteppet. Anført av unge aktivister som Frasyniuk innvarslet Polen og dets naboland det som så ut til å vaere slutten på denne historien.
I dag går Øst-Europa i spissen for historiens marsj i revers. Det demokratiske samfunnet som Frasyniuk kjempet for er på vikende front, mens en ny type diktatur rykker frem.
– Det er ikke autokrati. Det er ny-autokrati, sier Christian Parvulescu.
Han er dekan ved det nasjonale instituttet for politiske studier og offentlig administrasjon i Romania, et land der kritikerne frykter at rettssikkerheten er i fare.
– Det er ikke demokrati. Det er post-demokrati.
Noen land i regionen, som Ungarn, er på god vei mot et nytt ettpartistyre. I andre stater, som Tsjekkia, ser det bare ut som om lederne søker den slags eneveldig makt.
Men over alt der det dukker opp tegn til diktatur, vet vi dette med sikkerhet: Metodene de bruker, ligner ikke mye på undertrykkelsen som karakteriserte diktaturene i det 20. århundre.
Domstoler under kontroll
Det er ingen soldater som marsjerer i gatene eller persondyrking av den store leder. Motstandere og journalister taler åpent og høylytt, som regel uten frykt for represalier. I stedet for å bygge murer som holder det egne folket inne, konstruerer myndighetene nå høyteknologiske gjerder for å holde fiendene ute. I stedet for økonomisk isolasjon og knapphet, strømmer det på med utenlandske investeringer.
Like fullt har regjeringspolitikere og partier greid å konsolidere makten i en grad vi ikke har sett siden kommunisttiden.
Det som skulle vaere uavhengige institusjoner – blant dem domstoler og påtalemyndigheter – er blitt underlagt politisk kontroll. Aviser og TV-stasjoner blir kjøpt opp av vennligsinnede naeringslivsledere og forkynner pliktoppfyllende regjeringens linje. Det blir fremdeles holdt valg, men de brukes ofte som berettigelse av flertallet for å sette sin vilje gjennom, fremfor å gi mindretallet en sjanse til å få et ord med i laget.
– Det ser ut som Europa på alle måter. Men du finner ikke egentlig den friheten som gjør Europa til det det er, sier Michael Ignatieff, en canadisk menneskeretts-forsker og rektor ved det sentraleuropeiske universitet (CEU), som ennå holder til i Budapest.
– Det er en ny politisk teknologi, legger han til.
Ignatieffs respekterte laerested er blitt et offer for denne innovasjonen. CEU ble ansett for en politisk fiende fordi det var grunnlagt av den liberale filantropen George Soros, og det har lenge vaert en skyteskive for den ungarske statsministeren Viktor Orbán. Han har fordømt CEU i taler, og hans regjering har vedtatt lover som har gjort det vanskelig, om ikke umulig, å drive videre for institusjonen, som er akkreditert i både Ungarn og USA.
Men i tråd med den nye stilen har Orbán unnlatt å stenge CEU – og dermed avverget noe av kritikkstormen som ville ha fulgt et slikt trekk. I stedet lot han universitetet leve i uvisshet i nesten to år, og han ga seg selv rom for en viss tvil da CEU bestemte seg for å gå i eksil på tampen av fjoråret.
USAs ambassadør til Ungarn, David Cornstein, benyttet denne tvetydigheten til å legge ansvaret på Soros, ikke Orbán, for flyttingen.
Viktor Orbán betraktes som arkitekten bak den nye autokratiske modellen i Sentral-Europa. Han har skrytt av sine planer om å erstatte utdaterte begreper som liberalt demokrati med «illiberalt demokrati». Andre som beskyldes for å føre sine land bort fra frihet og elementaere rettigheter, avviser påstanden og insisterer på at dette slett ikke lar seg gjøre i det 21. århundres Europa.
– Det er ugjenkallelighetens prinsipp som gjelder. Når du først har nådd et visst nivå med demokrati og menneskerettigheter, finnes det ingen vei tilbake, sier Romanias justisminister Tudorel Toader.
Han tar imot på sitt kontor tvers over gaten fra «Folkets Hus», det gigantiske marmormonumentet over diktatoren Ceausescus stormannsgalskap som nå huser landets parlament.
– Folk har frihet
Toader sørget tidligere i år for å få sparket en statsadvokat som var aktiv i kampen mot korrupsjon og etterforsket ledende regjeringstjenestemenn. Han har også bidratt til å få vedtatt lover som ifølge
Alt min generasjon fikk utrettet, har g jort det lettere og lettere for denne reg jeringen å stramme tøylene
Wladyslaw Frasyniuk
uavhengige instanser vil begrense andre aktorers mulighet til å trekke de mektige til ansvar.
Men diktatur? Neppe, svarer han. – Folk har frihet til å velge hvor de vil reise, bo og arbeide. Dette er noe som folk ikke engang våget å drømme om under kommunismen. En rumener kan ta et fly og reise for å se Frihetsgudinnen. Du kan ikke bare trekke tilbake dette, sier den tidligere jusprofessoren, som ifølge sine kritikere er en erkefiende av rettsstaten.
Det er dette som bekymrer Frasyniuk. Han sonet fire år i fengsel under kommunismen og ble ofte banket opp av vokterne.
Årsaken var at han ønsket at hans polske landsmenn skulle få oppleve demokrati og frihet.
Men de siste tre årene, etter at det høyreorienterte Lov og rettferdighetspartiet vant valget, har han observert hvordan myndighetene bruker rettighetene han kjempet for til å stramme grepet.
Valgseieren ga dem påskudd til å ta over tidligere uavhengige institusjoner. Polens medlemskap i EU ble gjort om til et skjold mot anklagene om undertrykkelse og en bremse i landets langvarige søken etter suverenitet. Integreringen i verdensøkonomien og den raske veksten som fulgte med, har gitt folk flest penger i lommen. Dette har overskygget mer abstrakte bekymringer for rettssikkerheten.
Frasyniuk ble en fremgangsrik forretningsmann etter kommunismens fall. Men Lov og rettferdighets oppsving førte ham ut i gatene igjen.
Oppvigler-helt-oppvigler
Under en demonstrasjon mot regjeringen i juni 2017 kom han i et kort håndgemeng med politiet, fulgt av en etterforskning som han nektet å samarbeide i. Det var nok til at politiet kom på døren hans i februar i fjor, riktignok med en taktikk som var klart mindre brutal enn i gamle dager.
– Myndighetene pleide å behandle folk som meg på alvorlig vis, sier Frasyniuk med et snev av forakt i stemmen. De sparket inn dører og la deg i bakken.
Om fremgangsmåten var ny denne kalde morgenen, var utfallet kjent. Frasyniuk ble ført bort med håndjern og armene bak på ryggen, som et gufs fra en annen tid da han hadde «gullkort» på den lokale politistasjonen, som han sier.
– Jeg er bevis på at du kan oppleve en fullstendig historisk syklus i løpet av et liv. Den aldrende aktivisten er fremdeles i god form, om enn litt grå i håret, der han går helt foran i en ny frihetskamp. Men denne gang er det blinde motet fra ungdomsårene borte.
Han vet at autokratene har overtaket.
Norsk enerett: Aftenposten