Prosentmål er en uting
NATO-sjef Jens Stoltenberg har besøkt hjemlandet og benyttet anledningen til å gjenta oppfordringen om økte forsvarsbudsjetter. NATO-landene oppfordres til å naerme seg forsvarsbudsjetter som tilsvarer to prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP). Stoltenberg har god erfaring med et annet prosentmål, nemlig handlingsregelen. Prosentmål kan virke bevisstgjørende og direkte begrensende, som handlingsregelen. Prosentmålene for forsvar, bistand og tidligere kultur kan presse politikerne til å prioritere et område de har lovet å prioritere. Men prosentmål har også åpenbare svakheter.
Svakheten er at målet kan stå i veien for viktige diskusjoner om nettopp prioriteringer. Prosenten blir et mål i seg selv. Innenfor bistand er dette tydelig. Bistandsdebatten begrenses ofte til en diskusjon om hvem som oppfyller målet om en prosent av bruttonasjonalinntekt (BNI), hvorvidt det mangler noen hundre millioner, eller om millionene er bokført andre steder. Denne debatten overskygger fullstendig debatten om hva som virker og ikke virker, en debatt et av verdens viktigste bistandsland trenger.
Det er blitt en populaer øvelse å rangere land etter størrelsen på forsvarsbevilgningene. Det er naermest blitt en sannhet at de bør utgjøre to prosent av BNP.
Det kan vaere en fin ambisjon i arbeidet med å øke bevilgningene. Men tallet kan også forlede. Et land som har en grei vekst i BNP kan øke forsvarsbevilgningene uten at budsjettets andel av BNP øker. Hvis landet ikke har økonomisk vekst, altså at BNP står stille, vil den samme økningen gjøre at toprosentsmålet kommer naermere. I reelle kroner, euro eller dollar er forsvarsbudsjettet det samme. I Europa har vi også sett eksempler på land som har nådd toprosentsmålet ved at den økonomiske veksten har vaert negativ. Det kan neppe sies å vaere positivt.
Det vesentlige er å ha en debatt om forsvarsbudsjettet med utgangspunkt i behovet, ikke prosentmålet. Det er dessuten viktigere å diskutere innretningen på budsjettet enn avstanden til toprosenten.
Prosentmål brukes ikke bare for å sikre budsjettvekst, men også for å sikre budsjettkutt. Den såkalte avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen (ABEreformen) skal sikre at forvaltningen effektiviserer driften med en bestemt prosentsats hvert år. Denne typen ostehøvelkutt fungerer i enkelttilfeller, men fortjener hverken navnet reform eller strategi. Til det er det for lite treffsikkert og har for uoversiktlige konsekvenser.
Prosentmålene har til felles at de står i veien for viktigere debatter og strengt tatt er latmannspolitikk. Vi blir neppe kvitt dem ettersom de fungerer godt retorisk alt etter behovet. Men verdien av dem må ikke overvurderes.
Denne debatten overskygger fullstendig debatten om hva som virker og ikke virker