Ro, ro, ro din båt

[Trening & mening]

Det som er nytt og spennende for oss, er ofte noe som er laget i plast og har et kult navn. Sånn som wakeboard. Eller SUP-brett. Stand up-padling er jo så bra for balansen og så god trening av de små muskelgruppene, og så kult, stående som en høvding i soloppgangen.

Jada. Men kan ikke det nye også vaere å gjenoppdage noe veldig gammelt, som ble glemt bort? Som en robåt i tre. Det noen kaller en tradisjonsbåt. Avdanket som ferdselsbåt. Men ikke som opplevelse. Som estetisk, sanselig, kroppslig erfaring.

Vi er en kystnasjon med en stolt kystkultur, vi er et sjøfolk. Men Norge er blitt et u-land hva gjelder stillegående sjøfartøyer. Vi er en eneste stor danskebåt, komforten og farten har vunnet på havet også. La oss ta naerheten til sjøen tilbake. La oss ferdes litt oftere kun med seil eller årer, for å høre og se sjøen bedre, for ikke å forstyrrer andre. Og jo naermere sjøen du sitter, jo mindre sannsynlig er det nok at du kaster plast i den.

I år skal jeg begynne å ro. Noen ganger skal det skje om natten, i lyset av månen. Den ideen kan jeg takke Zinnia Gjengstø i Akerselva trebåtforening for. Hun vokste opp i Trondheimsleia, innenfor Smøla og Hitra, der havet står rett inn:

«Pappa tok oss med ut i robåt om natta. Det var sjelden vaer til å kose seg på sjøen på dagtid, men om natta var det ofte blikk stille hos oss. Dette stedet ligger helt ytterst i havgapet. Når himmelen speiler seg i havet her, oppheves grensen mellom himmel og jord. Å ro ute da er som å sveve i rommet.»

– Simen Tveitereid