Stille liv

Man trenger ikke å vaere blind for ikke å se. Denne spaltens Alfabet for sammensatte følelser er denne gang kommet til bokstaven S. Det er S for Synet, altså den sanselige handlingen det er å ta verden inn gjennom øynene. Jeg skriver om det langsomme synet, og ikke øyeblikket.

Nietzsche er ofte meget sitatvennlig. Han skriver om at det er nobel kultur å laere å se, og det gjelder «å gjøre øynene dine vant til ro, tålmodighet, å la tingene komme til deg». Man må laere ikke å reagere umiddelbart, fortsatte han. Å se og å bli sett er i dag språkbilder for forholdene mellom mennesker, for empati, interesse, nysgjerrighet og respons. Ordet respekt kommer av det latinske spectare, som betyr å se. Respekt er re-spectare, som betyr å se om igjen, eller å se tilbake på verdig vis.

Vi ser ikke bare på hverandre, men også på tingene. På et nylig besøk i Bologna ble jeg kjent med kunstneren Giorgio Morandi; arbeidene hans, vel å merke. Han døde for mer enn femti år siden. Byens kunstmuseum har en egen paviljong. Han bodde i en leilighet med sine søstre. Når han ikke malte utsikten fra vinduet, viet han seg til interiøret i det rommet hvor han både sov og arbeidet. Han ble en mester i stilleben. I 40 år malte han de samme motivene, de foretrukne flaskene, bollene og krukkene, om igjen og om igjen.

Han så og malte, så og malte. Han så stadig nytt i de samme tingene. Dette kom til uttrykk i nyansene, detaljene, sjatteringene.

Og komposisjonene ble enklere og enklere. Han brøt det ned til følelsen av det sette. Kort før han døde, sa han til en venn: «Hvis du bare visste hvor stor lyst jeg har til å arbeide ... Jeg har nye ideer jeg vil utvikle.»

Stilleben er et tysk ord og viser til stille liv. I stillebenet gir man liv til det som ligger, står eller henger stille. Navnet er mer brutalt på fransk: nature morte. Ja, det kan vaere døde gjenstander. Men på engelsk kommer livet på plass igjen. Still life viser ikke bare til det stille livet, men også at det kan vaere still life – fortsatt liv.

I stillebenet er det altså et liv etter døden. En god venn, kunstfotografen Per Maning, begynte å fotografere husets og sin kones gjenstander etter at hun døde for to år siden. Fotografiets frosne øyeblikk setter sorgen i bevegelse, så det ikke er sorgen selv som fryser fast. Det blir liv i tingene.

Stilleben er malerier eller fotografier av det hverdagslige, som mat, vaser, duker og glass. Nettopp fastholdelsen av dette hverdagslige kan vekke oss fra hverdagen. Slike bilder kan trenge gjennom vanens bedøvelse av våre sanser. Eller de trenger gjennom kjapphetens overfladiske blikk. Vi kan gjenoppdage våre egne omgivelser, og se gjenstandene, oss selv og de andre. Vi kan innse at vi ikke ser så godt.

I 40 år malte han de samme motivene, de foretrukne flaskene, bollene og krukkene