I morgen kveld er Nasjonalgalleriet historie
Nasjonalgalleriet stenger dørene for godt. Først i 2020 åpner det nye Nasjonalmuseet på Vestbanen.
I hovedrollene:
Politikere med byggeløyve (nasjonen Norge skal bygges) Oslo-borgere med tykk lommebok Engasjerte arkitekter
En mektig nazist
Flere frekke tyver En kulturminister som ikke alltid har vaert kulturminister
Prolog:
Oslo, januar 2019. I galleriet.
– Jeg er så opprørt. Det er helt grusomt. Ingen andre land i verden gjør det samme som oss med sine historiske bygg.
Benedicte Lyssand Granly, kunstlaerer ved Edvard Munchs videregående skole, har nettopp vist kunstklassen sin hvor små menneskene er i møte med naturen i de gigantiske nasjonalromantiske verkene. Hun er hektisk. Har dårlig tid.
– Det blir ikke det samme å oppleve denne kunsten i et nytt hus. Dette bygget har utrolig solide kvaliteter. Jeg er skikkelig lei meg, sier Granly og haster videre til modernismen i neste sal.
Securitasvakten i andre etasje svelger. Hun er glad hun ikke skal på jobb søndag. Da ville hun ha grått.
– Alle vi ansatte har det på den måten, sier hun.
– Dette museet er blitt herjet med. De siste tiårene har vaert en skandale, sier magister Nils Messel, som har hatt sin arbeidsplass her siden 1973.
I sal etter sal går de rundt, aktivt betraktende. Selv med flere tusen innom daglig de siste ukene, er det en meditativ, konsentrert stemning i salene.
I første etasje er det enda trangere om plassen. Utstillingen med bilder av Harald Sohlberg, Rørosmaleren som fanget vinternatten på lerretet, får folk til å sukke høylytt.
– Jeg er ganske sint. Du vet, når det er politikere som skal bestemme over så viktige nasjonale byggesteiner, har de for kort perspektiv. Bare til neste valg, sier Baerums-mannen Egil Fjell. – Det er kunst i veggene her.
Veggene han snakker om, er de tykke murveggene i Nasjonalgalleriet, bygget som ble åpnet i 1881.
1. episode:
På skissestadiet. Vi bygger en nasjon
Det var ganske stusslig i Oslo på 1800-tallet.
Vi var blant de fattigste landene i Europa, helt ute i periferien. Hovedstaden manglet det aller meste. Praktbygg var under planlegging, men staten går med store underskudd, og det meste ble satt på vent.
Da Stortinget i 1837 vedtok å bruke 1000 spesidaler til innkjøp av kunst, ligger det en klar tanke bak.
– Det var selve nasjonen som skulle bygges. Kunsten skulle bidra til dannelsen av folket, sier Nils Messel, kunsthistoriker ved Nasjonalmuseet.
De første pengene ble brukt opp på en auksjon i København samme år. 28
malerier kom hjem med dampskip, uten at man helt visste hva man skulle bruke dem til. Store mestere ble innkjøpt, men publikum fikk lite tilgang på kunsten. Kunstsamlingen er forløperen til Nasjonalgalleriet.
– Den store diskusjonen de første tiårene var et permanent visningssted. Samlingen ble først åpnet i noen rom på slottet, mens det var en byggeplass. Etter et par år fant man at samlingen var i veien, og galleriet ble kastet ut, forteller Bente Aass Solbakken, seniorkurator ved Nasjonalmuseet.
Byplanlegger og slottsarkitekt Hans von Linstow la i 1838 frem et «Forslag angaaende en Forbindelse mellem Kongeboligen og Christiania Bye» med en «Nationalplads» der Studenterlunden ligger i dag, med stortingsbygning, universitet og et kunstmuseum.
Selve plasseringen av kunstmuseet er ikke uviktig. For som kulturministeren sier på telefon fra regjeringsforhandlingene på Gran:
– Nasjonsbygging er også husbygging.
Trine Skei Grande vil få en mer fremtredende plass i dramaet i en senere episode.
Linstows planer ble det ikke noe av. Penger, uenighet mellom stat og kommune om tomter og politisk vegring var utslagsgivende. Det lyder kjent.
Private aktører blir avgjørende. Oslo Sparebank finansierer Skulpturmuseet der Nasjonalgalleriet blir leietager.
– Museet ble en stor suksess, sier Bente Aass Solbakken.
2. episode: Nakendebatt, smarte kunstkjøp, rause gaver
Hva skal huset fylles med?
Til nå handlet mye om de gamle mestre, norsk nasjonalromantikk
– og ikke minst antikke skulpturer. Skulpturene ble brukt til undervisning, både i kunsthistorie, tegning og naturvitenskap.
Men skulpturene skapte debatt. Kunne man fylle et rom med nakne kropper og slippe unge, bluferdige kvinner inn? Flere museer i Europa hadde for vane å