160 over­grep har gjort hen­ne så syk at hun har va­ert in­ne­låst på syke­hus i nes­ten fi­re år

Den 18 år gam­le jen­ta har ikke gjort noe galt, men er den per­sonen i Nor­ge det bru­kes mest tvang mot. Fa­ren nek­ter for å ha for­gre­pet seg på dat­te­ren og har an­ket dom­men fra Ber­gen ting­rett.

Aftenposten - - Forside - TEKST: IN­GUNN RØREN in­gunn.ro­[email protected] TEKST: PER LIND­BERG per.lind­[email protected] FOTO: VEGAR VALDE [email protected]

Jen­ta prø­ver for­sik­tig å spi­se. Ma­ten kom­mer så vidt inn i mun­nen før hun spyt­ter den ut. Hun rei­ser seg brått, kas­ter seg mot veg­gen med ho­det først. Fi­re an­sat­te må til for

å over­man­ne hen­ne. Jen­ta spen­nes fast i belte­seng.

Over 2000 mål­ti­der har endt med at ten­årin­gen må hol­des fast el­ler bel­te­leg­ges.

– Krop­pen hus­ker det som har skjedd, selv om hjer­nen prø­ver å glem­me. Jeg gjen­opp­le­ver over­gre­pe­ne nes­ten hver dag. Det er som om jeg er li­ten igjen og kjen­ner pap­pa oppå meg, sier den unge kvin­nen, som nå er 18 år. Ber­gens Ti­den­de mø­ter hen­ne in­ne på den luk­ke­de psy­kia­tris­ke av­de­lin­gen der hun bor.

Ten­årin­gen har ikke gjort noe galt, li­ke­vel er hun fra­tatt sin fri­het.

Hun er den per­sonen i Nor­ge det bru­kes mest tvang mot.

Fa­ren er dømt for minst 160 ana­le og ora­le over­grep mot dat­te­ren. Hun for­tel­ler at det å spi­se gjør at hun gjen­opp­le­ver fø­lel­sen av fa­rens pe­nis i mun­nen. Hun rea­ge­rer så vold­somt at hun blir far­lig bå­de for seg selv og and­re.

An­sat­te som har va­ert til ste­de ved fle­re hund­re av an­fal­le­ne hen­nes, be­skri­ver hvor­dan jen­ta skri­ker «au, au, vondt bak», med lys barne­stem­me. Hun spyt­ter, brek­ker seg og prø­ver å få noe ut av mun­nen. Fle­re gan­ger har hun for­søkt å klo­re seg i øyne­ne el­ler løpe rett i en vegg.

I pe­rio­der har hun blitt fast­spent i belte­seng etter hvert enes­te mål­tid. Si­den hun var 14 år har jen­ta blitt holdt fy­sisk fast el­ler belte­lagt 2539 gan­ger.

Tvangs­bru­ken har man­ge gan­ger på­gått i fle­re ti­mer i strekk.

Jen­ta selv er redd for å ska­de noen når hun får an­fall, og for­står at hun må leg­ges i bel­ter.

I sep­tem­ber 2018 ble fa­ren dømt til ni og et halvt års feng­sel for å ha for­gre­pet seg jevn­lig på dat­te­ren fra hun var 8 til 12 år gam­mel. Ber­gen ting­rett me­ner at det har skjedd over­grep om­trent fi­re gan­ger i må­ne­den. Fa­ren nek­ter for å ha for­gre­pet seg på dat­te­ren, og har an­ket dom­men.

Moren støt­ter fa­ren, også etter at han ble dømt.

– Jeg er vel­dig en­som, jeg hø­rer lik­som ikke til noen ste­der el­ler hos noen. Jeg hø­rer ikke til i det nor­ma­le li­vet, sier dat­te­ren.

Et men­nes­ke som tror hun ikke kan els­kes. Det er slik jen­tas psy­kia­ter opp­fat­ter hen­ne.

– Hun har en sterk opp­le­vel­se av at det må va­ere noe i vei­en med hen­ne for å bli ut­satt for det hun ble. At pap­pa gjor­de det han gjor­de, at mam­ma viss­te om det, måt­te va­ere for­di hun var så uelsk­bar at folk kun­ne gjø­re slikt mot hen­ne, sa psy­kia­ter Car­men Esco­bar Kvit­ting da hun vit­net i retts­sa­ken.

Jen­tas for­eld­re er blitt fore­lagt al­le på­stan­der mot dem, og gitt an­led­ning til å sva­re. De sier via fars for­sva­rer, Per Mag­ne Kris­ti­an­sen, at de rea­ge­rer på Kvit­tings ut­ta­lel­ser. De me­ner psy­kia­te­ren ikke kan vite hva far har gjort og mor har visst.

Klikk, klikk, klikk

Tre lås­te dø­rer må åp­nes for å kom­me inn til ten­årin­gen på Sand­vi­ken syke­hus. Hun har knapt va­ert uten­for syke­hus­veg­ge­ne de sis­te tre åre­ne.

Si­den 2013 er det barne­ver­net og Helse Ber­gen som har hatt an­sva­ret for hen­ne. Den luk­ke­de psy­kia­tris­ke av­de­lin­gen er hen­nes hjem, og kom­mer tro­lig til å va­ere det i man­ge år frem­over. Hun over­vå­kes døg­net rundt.

På rom­met sitt skri­ver hun sang­teks­ter om barn­dom­men. «In­gen tå­rer, in­gen trøst. Mør­ket fal­ler over meg. Li­ten jen­te vil bli stor, flyt­te vekk fra far og mor»

Med lav, fast stem­me be­skri­ver hun for­hol­de­ne i ene­bo­li­gen i Ber­gen der hun voks­te opp. Det ster­kes­te barn­doms­min­net er luk­ten av røyk og al­ko­hol. Det var slik pap­pa luk­tet når han la seg oppå hen­ne, sier hun.

– Det var mye krang­ling og skri­king når mam­ma og pap­pa drakk. Og over­grep på kvel­den. Noen gan­ger var mam­ma i sen­gen med meg og pap­pa mens det skjed­de, men det var bare når hun var skik­ke­lig full. Jeg prøv­de å vek­ke hen­ne, men hun våk­net ikke.

For­eld­re­ne sier de over­ho­det ikke

kjen­ner seg igjen i den­ne be­skri­vel­sen. De me­ner de har va­ert nor­malt fun­ge­ren­de for­eld­re, som ikke har hatt pro­ble­mer med al­ko­hol. Beg­ge var i full jobb på den­ne ti­den, og de sier in­gen på de­res ar­beids­plas­ser har rea­gert på be­ru­sel­se.

– Jeg prøv­de å vri meg unna

Over­gre­pe­ne skal som re­gel ha fulgt sam­me møns­ter. Fa­ren sa at dat­te­ren måt­te gå og leg­ge seg. Etter en stund skal han ha kom­met inn i sen­gen.

– Han holdt meg fast. Han sa jeg skul­le hol­de kjeft. Det var så vondt, jeg bet meg i lep­pen for ikke å skri­ke. Jeg prøv­de å vri meg unna, men klar­te det ikke for­di han holdt meg.

Etter­på hus­ker hun fø­lel­sen av å brek­ke seg, å vil­le kas­te opp.

En del av over­gre­pe­ne skal ha skjedd mens moren var på natte­vakt i helse­ve­se­net. And­re gan­ger skal moren ha va­ert i hu­set.

– Hun satt i stu­en og drakk, el­ler had­de sov­net for­di hun var full.

Moren og fa­ren av­vi­ser at det­te har skjedd.

Moren ble av­hørt som mis­tenkt, men sa­ken mot hen­ne ble hen­lagt etter be­vi­sets stil­ling, opp­ly­ser stats­ad­vo­kat Be­ne­dic­te Hord­nes.

– Det med mam­ma, at hun ikke gjor­de noe for å be­skyt­te meg, er vel­dig vans­ke­lig for meg. Jeg vil helst ikke ten­ke på det, sier 18-årin­gen.

– Barn som ut­set­tes for vold el­ler over­grep fra far har of­te en drøm om at når mam­ma fin­ner ut hva som fore­går, da vil hun red­de dem. Så kom­mer den da­gen, og så vel­ger mor noen gan­ger far frem­for bar­net. Det kan for noen opp­le­ves som et enda stør­re svik, sier as­sis­te­ren­de sek­sjons­le­der Susan­ne Karl­sen på Akutt­post barn og unge på Hauke­land syke­hus.

Jen­ta var inn­lagt på den­ne av­de­lin­gen i nes­ten tre år før hun ble over­ført til vok­sen­psy­kia­tri­en.

Moren sa det slik da hun vit­net i retten:

– Hun vet at jeg ikke tror på det med over­gre­pe­ne. Jeg tror ikke di­rek­te hun snak­ker usant, men at hun er blitt for­le­det til å tro at det­te er sant.

For­eld­re­ne har ikke sett dat­te­ren på over to år.

– Nå har det skjedd så mye vondt at det kan­skje blir vans­ke­lig å ha kon­takt, sa moren da hun vit­net i sa­ken mot ekte­man­nen.

For­eld­re­ne øns­ker å pre­si­se­re at de er blitt bedt om ikke å opp­søke dat­te­ren, noe de har re­spek­tert.

18-årin­gen selv var for syk til å vit­ne. I retten ble vi­deo­er fra to av­hør av hen­ne på Barne­hu­set spilt av. I beg­ge av­hø­re­ne for­kla­rer hun seg sam­men­hen­gen­de en stund, før hun be­gyn­ner å klyn­ke og får an­fall. Av­hø­re­ne en­der med at tre voks­ne må leg­ge seg oppå jen­ta for å få kon­troll på hen­ne.

To som bryr seg om hen­ne På til­hø­rer­ben­ken sit­ter to kvin­ner som har fått et helt spe­si­elt for­hold til ten­årin­gen. De hol­der hen­ne lø­pen­de opp­da­tert via chat om hva som skjer i retten. Kvin­ne­ne gjør det de kan for å va­ere i li­vet til hun som ikke sto­ler på folk.

– Hun har krø­pet inn un­der hud­en vår, sier en av dem.

Bå­de fa­ren og moren sa i retten at his­to­rie­ne om over­grep er plan­tet hos dat­te­ren, og at det er hen­nes halv­søs­ter og an­sat­te i psy­kia­tri og barne­vern som står bak det­te.

Retten gir dem ikke med­hold i det­te. I dom­men står det at det er «in­gen som helst in­di­ka­sjo­ner for at hjel­pe- og be­hand­ler­ap­pa­ra­tet har frem­kalt en urik­tig for­kla­ring fra for­na­er­me­de».

– Det er in­gen­ting som ty­der på at ska­den kan for­kla­res med noe an­net enn det til­ta­len gjel­der, sa sak­kyn­dig Jan Øystein Ber­le, spe­sia­list i psy­kia­tri, da han vit­net.

Han var ty­de­lig på at pro­ble­me­ne ikke skyld­tes en en­kelt trau­ma­tisk opp­le­vel­se.

– Det­te er noe som har på­gått over lang tid fra ung al­der, sa Ber­le. Psy­kia­te­ren med over 30 års er­fa­ring be­skrev jen­ta som en av de sy­kes­te pa­si­en­te­ne han har sett.

«For­na­er­me­de har va­ert til­na­er­met full­sten­dig in­va­li­di­sert si­den inn­leg­gel­sen på barne­pos­ten i fe­bru­ar 2015», står det i dom­men mot fa­ren.

Ska­de­ne hen­nes er så al­vor­li­ge at hun har en dia­gno­se som opp­rin­ne­lig ble ut­vik­let for å be­skri­ve krigs­trau­mer. Hun har post­trau­ma­tisk stress­li­del­se (PTSD).

Jen­ta har vokst opp i et bo­lig­strøk i Ber­gen, med rekke­hus og vil­la­er, na­er et po­pu­la­ert tur­om­rå­de. Hun er født i 2000, og har hatt et van­lig løp i barne­hage og sko­le frem til 2013.

Dom­men slår fast at over­gre­pe­ne er år­sa­ken til at den unge kvin­nen nå er 49 pro­sent medi­sinsk in­va­lid. Den høy­es­te gra­den av medi­sinsk in­va­li­di­tet det er mu­lig å set­te med hen­nes dia­gno­se, er 54 pro­sent.

– Hun er vel­dig ska­det, og de psy­kis­ke ska­de­ne vil på­vir­ke al­le de­ler av li­vet hen­nes nå og i minst ti år frem­over, sa Ber­le i retten.

Jen­ta be­skri­ver seg som eks­tremt stil­le på sko­len, men kan ikke hus­ke at la­ere­re el­ler and­re spur­te hvor­dan hun egent­lig had­de det. Hun kjen­te in­gen voks­ne hun stol­te nok på til å for­tel­le hva som fore­gikk.

Hun for­tel­ler at barn i nabo­la­get sa at de ikke fikk gå hjem til hen­ne, for­di for­eld­re­ne hen­nes drakk.

Hun sier hun of­te var in­ne med for­eld­re­ne når de and­re bar­na var på leke­plas­sen rett ved hu­set.

For­eld­re­ne av­vi­ser det­te, og hev­der dat­te­ren dag­lig had­de ven­ner med hjem.

Den nye ekte­man­nen for­and­ret moren

Noen prøv­de å si fra. Det var jen­tas eld­re halv­søst­re, som bod­de hjem­me mens hun var li­ten. De er mo­rens døt­re fra et tid­li­ge­re for­hold, og de opp­lev­de en mor som for­and­ret seg da hun traff sin nye ekte­mann.

– Mam­ma var en fan­tas­tisk mor før hun ble sam­men med ham. Hun var na­er og til­stede­va­eren­de, tok godt vare på oss. Alt end­ret seg da hun møt­te min ste­far, sier jen­tas elds­te søs­ter.

Hun hev­der ste­fa­ren had­de et al­ko­hol­pro­blem da han flyt­tet inn, og at han dro moren med seg.

Hun be­skri­ver en mor som tok bar­na med på svøm­ming og tu­rer i sko­gen. Da ste­fa­ren flyt­tet inn, ble det slutt på ak­ti­vi­te­te­ne.

– De satt foran tv-en og røyk­te, med øl i kaffe­kop­pe­ne, sier kvin­nen.

I 2000, da hun var 11 år og søs­te­ren 7, fikk de en lille­søs­ter, jen­ta som se­ne­re skal ha blitt mis­brukt. Mo­rens og ste­fa­rens enes­te fel­les barn.

– Det var mas­se krang­ling. Jeg rea­ger­te på all drik­kin­gen, og sa fra til mam­ma og ste­far. Da ble det bråk, sier søs­te­ren.

Moren og ste­fa­ren sa beg­ge i retten at det ikke var noe unor­malt al­ko­hol­for­bruk hjem­me hos dem, og av­vi­ser at ste­fa­ren had­de et al­ko­hol­pro­blem.

«And­re barn er hel­di­ge som ikke har for­eld­re som drik­ker», sto det med barne­skrift på den hvi­te lap­pen. Den ble hengt opp med tape på en cam­ping­plass. Un­der sto num­me­ret på cam­ping­hyt­ten fa­mi­li­en fra Ber­gen had­de leid. Det var jen­tas halv­søst­re som had­de hengt den opp. De var på fe­rie med mor, ste­far og lille­søs­ter.

– Det var et for­søk på å si fra hvor­dan vi had­de det, sier den elds­te søs­te­ren.

Hun vit­net om cam­ping­tu­ren un­der retts­sa­ken mot ste­fa­ren. Hun be­skrev hvor mye moren og ste­fa­ren drakk, hvor flaut det var at ste­fa­ren løp rundt i fyl­la og tis­set på cam­ping­plas­sen.

– Men det skjed­de in­gen­ting, in­gen rea­ger­te. Mam­ma og ste­far ble ra­sen­de da hun opp­da­get lap­pen, så de av­brøt fe­rien.

Fa­ren rea­ge­rer sterkt på be­skri­vel­sen

av at han løp rundt i fyl­la og tis­set, og hev­der det­te ald­ri har skjedd.

En dag i 2003 sto det fle­re svar­te søp­pel­sek­ker uten­for dø­ren da store­søs­te­ren kom hjem, for­tel­ler hun. Hun var da 14 år.

– Jeg ble kas­tet ut hjemme­fra, de had­de plut­se­lig be­stemt at jeg skul­le flyt­te til min far på Øst­lan­det. De var sik­kert ner­vø­se for at jeg skul­le for­tel­le fle­re om hvor­dan det var hjem­me, sier kvin­nen.

Små­søst­re­ne på 3 og 10 år ble bo­en­de hos moren i Ber­gen.

– Der ble det bare ver­re, sier den nest elds­te søs­te­ren.

Moren og ste­fa­ren nek­tet i retten for at de had­de kas­tet ut den elds­te jen­ta. De me­ner flyt­tin­gen var av­talt, og at hun ble hen­tet av fa­ren.

Førs­te var­sel om al­ko­hol­mis­bruk

I 2004 kom den førs­te mel­din­gen om al­ko­hol­bruk i hjem­met. Barne­ver­net i en an­nen kom­mu­ne had­de en sam­ta­le med den elds­te dat­te­ren. Hun opp­lys­te at hun var bekymret for lille­søs­te­ren på 4 år for­di det var mye krang­ling mel­lom mor og ste­far og at moren drakk en del. Moren be­stri­der det­te.

I 2006, da jen­ta var 6 år gam­mel, kom det en ny be­kym­rings­mel­ding.

Den var knyt­tet til jen­tas nest elds­te søs­ter, som da var 13 år. Hun var mye hos helse­søs­ter og fy­sio­te­ra­peut for­di hun had­de pro­ble­mer med ryg­gen. Etter en av sam­ta­le­ne no­ter­te helse­søs­ter at 13-årin­gen for­tal­te om sva­ert vans­ke­li­ge hjemme­for­hold, og at hun had­de hatt selv­mords­tan­ker.

Ber­gen kom­mu­ne opp­ly­ser i dag at barne­ver­net først ble kjent med den­ne in­for­ma­sjo­nen da det kom en be­kym­rings­mel­ding fra helse­søs­ter to år se­ne­re.

Vin­te­ren 2008 satt den mel­loms­te søs­te­ren nok en gang på helse­søs­ters kon­tor. Hun var 15 år, lille­søs­te­ren var 8. I be­kym­rings­mel­din­gen fra helse­søs­ter står det: «Jen­ta øns­ker hjelp fra barne­ver­net, men er redd for mors re­ak­sjon. Hun sier at mor og ste­far misbruker al­ko­hol. Mor er natte­vakt i helse­ve­se­net, men drik­ker så hun blir sløv når hun ikke er på jobb. NN (15-årin­gen) tel­ler tom­flas­ker for å hol­de styr på hvor mye hun drik­ker. Mor be­nek­ter drik­kin­gen. NN li­ker ikke ste­far, han sier hun er stygg. Han er ube­reg­ne­lig, NN er redd ham når han er sint, prø­ver å unn­gå ham. NN or­ker ikke å bo hjem­me len­ger, hun vil hel­ler bo hos fa­ren. Han er tid­li­ge­re rus­mis­bru­ker, men er snill og bryr seg om hen­ne», skri­ver helse­søs­ter.

Be­kym­rings­mel­din­gen ble fulgt av et møte med barne­ver­net i mai 2008, der bå­de den mel­loms­te dat­te­ren og moren var til ste­de.

På mø­tet til­bake­vis­te moren at det var noen pro­ble­mer hjem­me.

Jen­te­nes mor har selv job­bet i barne­ver­net i Ber­gen i man­ge år.

– Hun viss­te ak­ku­rat hva hun skul­le si til dem, sier den mel­loms­te dat­te­ren.

15-årin­gen gjor­de som den eld­re søs-

te­ren, og flyt­tet til sin far.

Den yngs­te jen­ta ble bo­en­de hos for­eld­re­ne.

Sko­len var over­ras­ket over barne­ver­net Barne­ver­net gjor­de en del un­der­sø­kel­ser om hvor­dan den yngs­te jen­ta i fa­mi­li­en had­de det i for­bin­del­se med at søs­te­ren flyt­tet. I au­gust 2008 had­de barne­ver­net et møte med mor og jen­tas la­erer. La­ere­ren opp­lys­te da at sko­len var over­ras­ket over hen­ven­del­sen fra barne­ver­net. Det var ikke noe som ty­det på at det­te bar­net var for­sømt. Sa­ken ble lagt bort.

Jen­ta hus­ker at hun snak­ket med barne­ver­net da hun var 8 år.

– Da had­de mam­ma og pap­pa ryd­det hu­set, og mam­ma spil­te kort med meg. Hun sa jeg ikke måt­te si noe om flas­ker og sånt. Jeg skul­le si at jeg had­de det bra, sier jen­ta.

Jen­ta sier hun gjor­de som hun fikk be­skjed om.

– Da barne­ver­net dro, ble alt som van­lig, med drik­king og krang­ling. Og over­grep når jeg la meg.

For­eld­re­ne sier til det­te at barne­verns­tje­nes­ten snak­ket med jen­ta ale­ne, og at barne­ver­net ikke had­de noe å be­mer­ke etter sam­ta­len.

Jen­ta reis­te spo­ra­disk på be­søk til de to eld­re halv­søst­re­ne hos de­res far.

– Fle­re gan­ger gråt hun in­tenst når hun skul­le til­ba­ke til Ber­gen, hun vil­le ikke hjem. Jeg har hatt mye skyld­fø­lel­se for at jeg ikke spur­te mer om hvor­for hun ikke vil­le hjem, men jeg var jo bare ten­åring selv, sier den elds­te søs­te­ren.

I 2010 ble det of­fent­li­ge igjen gjort opp­merk­som på fa­mi­li­en. Jen­tas far har to voks­ne barn fra et tid­li­ge­re for­hold, og er beste­far til en li­ten gutt. I 2010 ble han an­meldt for et sek­su­elt over­grep mot barne­bar­net. Han nek­tet for å ha for­gre­pet seg på gut­ten, og sa­ken ble etter hvert hen­lagt.

Etter­forsk­nin­gen før­te til mer gnis­nin­ger i fa­mi­li­en, og kon­tak­ten mel­lom man­ge av fa­mi­lie­med­lem­me­ne ble brutt. Den yngs­te dat­te­ren, som da var 10 år, ble sta­dig mer ale­ne med for­eld­re­ne.

Be­kref­ter be­kym­rings­mel­din­ger

Ber­gen kom­mu­ne be­kref­ter å ha mot­tatt be­kym­rings­mel­din­ger om jen­tas fa­mi­lie i 2008 og 2013. No­ta­tet fra 2004 om al­ko­hol­bruk gikk der­imot til en an­nen kom­mu­ne, iføl­ge kon­sti­tu­ert etats­di­rek­tør Ni­na Bol­stad i etat for

Barn og fa­mi­lie. Opp­lys­nin­ge­ne som kom frem i 2006, da den nest elds­te søs­te­ren for­tal­te helse­søs­ter om sva­ert vans­ke­li­ge hjemme­for­hold, ble ikke sendt til barne­ver­net, iføl­ge Bol­stad. Barne­ver­net ble først klar over den­ne kon­tak­ten da be­kym­rings­mel­din­gen i 2008 kom.

– I den­ne sa­ken har barne­ver­net fulgt opp mel­din­ge­ne som kom, og vi hand­let raskt da vi fikk en mel­ding som ga oss an­led­ning til å gri­pe inn, sier Bol­stad. 18-årin­gen har fri­tatt hen­ne fra taus­hets­plik­ten.

På spørs­mål om hvor­dan vars­le­ne ble hånd­tert sva­rer Bol­stad det­te:

– Vi kan ikke sva­re mer ut­fyl­len­de uten å gi nye opp­lys­nin­ger som be­rø­rer for­eld­re­ne.

– Ble barne­ver­net in­for­mert om at jen­tas far i 2010 ble etter­fors­ket for et sek­su­elt over­grep mot sitt barne­barn?

– Det spørs­må­let om­fat­ter per­son­li­ge for­hold om for­eld­re­ne, og vi kan ikke sva­re på det­te si­den de ikke har fri­tatt oss fra taus­hets­plik­ten, sier Bol­stad.

– Sko­len var et fri­sted fra å va­ere hjem­me, men jeg had­de ikke så man­ge ven­ner der, sier jen­ta.

Først i 2013 be­gyn­te sko­len å ane at noe ikke var som det skul­le hjem­me hos den still­fer­di­ge ele­ven. Da kom det en be­kym­rings­mel­ding fra sko­len til barne­ver­net om at jen­ta møt­te på sko­len i skit­ne kla­er, var ustelt og luk­tet vondt.

– Jeg tror det var en av grun­ne­ne til at jeg ikke had­de ven­ner, sier ten­årin­gen.

– Bur­de sko­len ha rea­gert tid­li­ge­re? – Vi har ikke fun­net noe i våre ar­ki­ver som til­si­er at sko­len had­de kjenn­skap til for­hold som før­te til at de bur­de meldt fra til barne­verns­tje­nes­ten tid­li­ge­re, sier Bol­stad.

Jen­ta for­tel­ler om angs­ten når hun våk­net om mor­ge­nen og det var stil­le i hu­set. Fryk­ten for at for­eld­re­ne had­de druk­ket seg i hjel. Hvor vans­ke­lig det var å vek­ke dem. Hvor en­som hun var. For­eld­re­ne vil­le ikke at jen­ta skul­le ha for mye kon­takt med halv­søst­re­ne sine, for­tel­ler hun.

– De var nok red­de for at jeg skul­le si noe til dem. Mam­ma plei­de å gjem­me te­le­fo­nen min, for at jeg ikke skul­le rin­ge søst­re­ne mine.

For­eld­re­ne vi­ser til at de var i jobb, og der­for sto opp om mor­ge­nen. De me­ner de ikke hind­ret dat­te­ren i å ha kon­takt med søst­re­ne.

Ble hen­tet i klasse­rom­met

I 2013 be­stem­te jen­ta seg: Hun måt­te vekk. 12-årin­gen ring­te den elds­te søs­te­ren, gråt, og sa at hun ikke or­ket mer. Søs­te­ren ring­te barne­sko­len, og for­tal­te rek­tor om om­sorgs­svikt og al­ko­hol­mis­bruk i hjem­met.

Av­de­lings­le­de­ren hen­tet jen­ta i klasse­rom­met, og på et kon­tor på sko­len brøt jen­ta sam­men. I be­kym­rings­mel­din­gen sko­len send­te barne­ver­net, kom det frem at ele­ven for­tal­te at drik­kin­gen hjem­me had­de es­ka­lert, og at for­eld­re­ne kal­te hen­ne styg­ge ting. Hun for­tal­te at hun var lei seg hele ti­den, og be­skrev hvor skit­tent det var i hu­set. Jen­ta for­tal­te at beg­ge for­eld­re­ne kun­ne tis­se rett på gul­vet.

Jen­tas for­eld­re hev­der på­stan­den om at de uri­ner­te rett på gul­vet er ren løgn.

Jen­ta var ty­de­lig på én ting: Hun vil­le ikke hjem, ikke un­der noen om­sten­dig­het.

Sko­len vars­let barne­ver­net, og jen­ta ble akutt­plas­sert sam­me dag.

– Jeg var glad for å kom­me meg bort der­fra, selv om jeg måt­te bo hos ukjen­te, sier 18-årin­gen i dag.

En barne­verns­pe­da­gog var hjem­me hos for­eld­re­ne noen da­ger etter akutt­plas­se­rin­gen for å hen­te noen av tin­ge­ne hen­nes.

– Det var så skit­tent i hu­set at sok­ke­ne klist­ret seg til gul­vet, sa hun i retten.

Noen uker etter akutt­plas­se­rin­gen for­tal­te jen­ta til barne­ver­net at for­eld­re­ne tid­li­ge­re had­de sagt til hen­ne at de all­tid vil­le vin­ne over barne­ver­net, og at det ikke vil­le nyt­te om hun send­te mel­ding dit. Hun sa hun var redd for

for­eld­re­ne, og nek­tet å møte dem uten til­syn.

Un­der retts­sa­ken mot fa­ren sa jen­tas mor at det kom som et sjokk da barne­ver­net hen­tet dat­te­ren. For­eld­re­ne me­ner jen­ta har hatt en nor­mal opp­vekst, og at det ikke har va­ert noe galt hjem­me hos dem.

De me­ner at jen­ta var helt frisk da barne­ver­net over­tok om­sor­gen for hen­ne, og at hun ble syk først etter at barne­ver­net kom inn i bil­det.

For­eld­re­ne be­nek­tet al­ko­hol­pro­blem I et for­søk på å få dat­te­ren til­ba­ke gikk for­eld­re­ne med på å ta fri­vil­li­ge urin­prø­ver for å do­ku­men­te­re at de ikke had­de noe al­ko­hol­pro­blem. Det ble av­talt da­to­er for når barne­ver­net skul­le kom­me hjem til dem for å ta urin­prø­ve­ne. Bare en gang var for­eld­re­ne hjem­me på de av­tal­te da­to­ene, iføl­ge barne­ver­net.

– Det ble bare tatt en prø­ve. Mor tes­tet rent, mens det slo ut på al­ko­hol på far. Han sa han had­de tatt noen øl, sa barne­verns­kon­su­len­ten som vit­net i retten.

For­eld­re­ne be­kref­ter at det var en po­si­tiv prø­ve av far for­di han had­de tatt en øl, men be­stri­der el­lers barne­ver­nets frem­stil­ling.

Vår­en 2013 over­tok barne­ver­net om­sor­gen for jen­ta på per­ma­nent ba­sis. For­eld­re­ne fikk kun se dat­te­ren un­der til­syn fi­re gan­ger i året, be­stem­te fyl­kes­nemn­da. Da barne­ver­net in­for­mer­te jen­ta om det­te, sank hun sam­men. Jen­ta svar­te: «Så of­te?», vi­ser et no­tat fra barne­ver­net.

– Jeg har ald­ri opp­levd at et barn har rea­gert så sterkt mot sam­va­er når det er om­sorgs­svikt, sa barne­verns­pe­da­go­gen i retten.

Fos­ter­hjem var in­gen god løs­ning 12-årin­gen ble plas­sert i et fos­ter­hjem i en kom­mu­ne på Vest­lan­det. Hjem­met som skul­le va­ere en red­ning for jen­ta, vis­te seg å fun­ge­re dår­lig. Igjen var det store­søs­te­ren som vars­let, etter at jen­ta ring­te hen­ne og for­tal­te hvor­dan hun had­de det. Barne­ver­net for­klar­te i retten at det var en uhel­dig plas­se­ring, og at fa­mi­li­en ikke len­ger bru­kes som fos­ter­hjem for­di de ikke er eg­net.

Det nes­te fos­ter­hjem­met fun­ger­te langt bed­re, jen­ta om­ta­ler dem fort­satt som «de snil­le fos­ter­for­eld­re­ne». Men jen­ta selv fun­ger­te sta­dig dår­li­ge­re. Hun slut­tet å spi­se, ble rad­ma­ger.

– Å spi­se min­net meg for mye om over­gre­pe­ne, jeg klar­te det ikke.

14 år gam­mel ble hun lagt inn på Barne­pos­ten på Hauke­land syke­hus med al­vor­li­ge spise­for­styr­rel­ser. Hun var 1,72 høy og vei­de bare 38 kilo. I epi­kri­sen ved inn­leg­gel­se skri­ver le­ge­ne at hun ikke vil ta til seg an­net enn vann, at hun har stem­mer i ho­det som sier hun ikke må spi­se el­ler drik­ke. De skri­ver at pa­si­en­ten har va­ert ut­satt for al­vor­lig om­sorgs­svikt hjem­me, med svikt i helt grunn­leg­gen­de be­hov.

– Jeg hus­ker ikke så mye av det, bare at jeg måt­te tvangs­ma­tes med son­de.

Fort­satt var jen­ta taus. «Vett­sje», var sva­ret hen­nes på det mes­te de an­sat­te på Akutt­pos­ten spur­te hen­ne om.

De an­sat­te så et skremt, ska­det barn. – Det tok må­ne­der og år før hun be­gyn­te å sto­le nok på oss til å snak­ke, sier en miljø­te­ra­peut som har job­bet tett med jen­ta si­den 2015.

Hun ble over­ført til Akutt­pos­ten for ung­dom, som tar imot ung­dom­mer som er psy­ko­tis­ke, dri­ver med selv­ska­ding el­ler har al­vor­li­ge spise­for­styr­rel­ser. Jen­ta som ikke vil­le snak­ke var na­er­mest et mys­te­ri­um for de an­sat­te. Hun had­de to­tal ve­gring mot å spi­se, men had­de in­gen av de van­li­ge sym­pto­me­ne på ano­rek­si, opp­lys­te psy­kia­ter Car­men Esco­bar Kvit­ting da hun vit­net i retten. Hun er sjef for Akutt­pos­ten, og var jen­tas pri­maer­be­hand­ler.

Kvit­ting be­skrev i retten en jen­te som da var 14 år, men uten de so­sia­le fer­dig­he­te­ne som for­ven­tes av en på hen­nes al­der.

– Det vis­te seg at hun ikke had­de hatt ven­ner, og levd et vel­dig inn­skren­ket liv, sa Kvit­ting.

Kvit­ting vit­net om at de an­sat­te måt­te la­ere jen­ta grunn­leg­gen­de hy­gie­ne. Hun had­de ikke la­ert å vas­ke hå­ret, el­ler hvor of­te hun måt­te du­sje. Da hun ble spurt om ru­ti­ne­ne hjem­me, sa jen­ta at de ikke plei­de å spi­se mid­dag, hun fant seg bare noe i kjøle­ska­pet. Jen­ta sa det of­te var kaldt i hu­set, og at for­eld­re­ne krang­let mye om pen­ger, sa Kvit­ting i retten.

Psy­kia­te­ren be­skrev hvor­dan av­de­lin­gens vik­tigs­te jobb var å få jen­ta til å tro på at det som har skjedd ikke er hen­nes feil, og at hun for­tje­ner å bli els­ket.

For­eld­re­ne sier at det var pro­ble­mer med hår­vask for­di jen­ta var sva­ert hår­sår, men av­vi­ser at det var kaldt i hu­set og at det ikke var mat. De sier de ikke krang­let om pen­ger, og at de had­de en grei øko­no­mi. De me­ner også at jen­ta ikke had­de noe inn­skren­ket liv, men at hun del­tok på fle­re fri­tids­ak­ti­vi­te­ter.

Moren var en tid­li­ge­re kol­le­ga

En eks­tra ut­ford­ring for de an­sat­te var at jen­tas mor har job­bet i barne­ver­net, men også i psy­kia­tri­en i en årrekke. Man­ge av dem som skul­le be­hand­le dat­te­ren, had­de va­ert kol­le­ger med moren.

– Kan det ha på­vir­ket barne­ver­nets hånd­te­ring av sa­ken at jen­tas mor selv had­de job­bet i barne­ver­net og psy­kia­tri­en?

– Vi har in­gen grunn til å tro at det­te har på­vir­ket barne­ver­nets hånd­te­ring, sier kon­sti­tu­ert etats­di­rek­tør Ni­na Bol­stad i Ber­gen kom­mu­ne.

På syke­hu­set had­de Kvit­ting en sam­ta­le med jen­tas mor ale­ne, og en med beg­ge for­eld­re­ne. Hun tok opp med dem at barne­ver­net men­te det var al­ko­hol­pro­ble­mer i hjem­met.

– De nek­tet for det. Det ble bare de to sam­ta­le­ne. De øns­ket ikke å va­ere med mer. Vi kan ikke tvin­ge for­eld­re til å va­ere med i be­hand­lin­gen av bar­net, sa Kvit­ting i retten.

På det­te tids­punk­tet ble jen­ta kun be­hand­let for spise­for­styr­rel­ser. Hun had­de ennå ikke sagt noe om over­grep.

– Min er­fa­ring er at barn of­te sier en ting når de blir plas­sert, først etter en stund for­tel­ler de hva det­te egent­lig går i, sa jen­tas saks­be­hand­ler i barne­ver­net da hun vit­net i retten.

Knapt en må­ned etter at jen­ta ble lagt inn på Akutt­pos­ten, be­gyn­te hun å fal­le ut i leng­re pe­rio­der. Det var umu­lig å få kon­takt med hen­ne, hun rea­ger­te ikke når de an­sat­te snak­ket til hen­ne.

FOTO PRI­VAT

På bil­det er jen­ta rundt 5 år gam­mel, sam­men med halv­søst­re­ne sine. Fa­ren er dømt for over­grep mot hen­ne fra hun var 8 år gam­mel. Han har an­ket sa­ken. 18-årin­gen selv, hen­nes søst­re og hen­nes ver­ge har god­kjentbru­ken av det­te bil­det.

1417 gan­ger måt­te jen­ta spen­nes fast i den­ne belte­sen­gen på Akutt­pos­ten for ung­dom på Hauke­land syke­hus. 18-årin­gen er den per­sonen i Nor­ge det bru­kes mest tvang mot.2539 gan­ger har hun blitt holdt fy­sisk fast el­ler belte­lagt.

Mu­sikk­te­ra­pi­en på syke­hu­set er en av få ting som gir jen­ta gle­de. Når hun skri­ver sang­teks­ter kla­rer hun å set­te ord påfø­lel­se­ne sine.

Mal­te­se­ren Tim­mi er et lys­punkt i jen­tas liv når han kom­mer på be­søk på syke­hu­set sam­men med jen­tas støtte­kon­takt.ILLUSTRASJON:GUSTAV KVAAL Jen­tas far nek­ter for å ha for­gre­pet seg på hen­ne. Til ven­st­re ak­tor Be­ne­dic­te Hord­nes, til høy­re fa­rens for­sva­rer, PerMag­ne Kris­ti­an­sen.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.