Er det dems pro­blem?

Aftenposten - - SPRÅKET VÅRT - HE­LE­NE URI Af­ten­pos­tens språk­spal­tist er for­fat­ter og har dok­tor­grad i an­vendt ling­vis­tikk og ho­ved­fag i nor­disk. Hun har nå en pro­fes­sor II-stil­ling ved Norsk barne­bok­in­sti­tutt.

Som man­ge vet, er pro la­tin og be­tyr ’i ste­det for’. Pro­no­men kan stå ”i ste­det for” sub­stan­tiv (no­men): «Den man­nen er kjekk» -> «Han er kjekk», der han er ek­sem­pel på et per­son­lig pro­no­men. Jeg skri­ver den­ne spal­ten for­di jeg har fått et brev fra en le­ser.

Blant språk­spal­tele­se­re er feil­ak­tig pro­no­men­bruk de­fi­ni­tivt in­ne på topp ti-lis­ten – el­ler la oss kal­le det bunn­lis­ten, for jeg snak­ker om de språk­fei­le­ne som ir­ri­te­rer mest. Også jeg blir små­am­per når jour­na­lis­ter var­ter opp med kon­struk­sjo­ner som «til slutt grei­de vi å på­gri­pe de» (som det sto i her­va­eren­de avis i fjor en gang). Av og til er det sunt å va­ere litt språ­k­ir­ri­tert, men førs­te re­gel er å skil­le mel­lom skrift og tale. Man­ge dia­lek­ter i Nor­ge skil­ler man ikke mel­lom sub­jekts­form og ob­jekts­form i tredje­per­son, fler­tall. I de fles­te dia­lek­ter bru­kes den sam­men for­men i beg­ge dis­se set­nin­ge­ne: «De kom» og «Jeg så dem». Det kan he­te for ek­sem­pel dem – dem, dom – dom, døm – døm, di – di. Noen ste­der bru­ker man dei i beg­ge til­fel­ler, og det gjør man også i ny­norsk: «Dei kjem» og «Eg såg dei». Jeg bru­ker selv et tale­språk som skil­ler mel­lom sub­jekts­form og ob­jekts­form i de to set­nin­ge­ne, men li­ke­vel er det mest na­tur­lig for meg å si «De li­ker jeg». Men jeg skri­ver selv­sagt «Dem li­ker jeg».

I det hele tatt er det mye å skri­ve om pro­no­men­sys­te­met i nors­ke tale­mål. Sør­len­din­ger skil­ler of­te hel­ler ikke i andre­per­son, en­tall: «Enig med du!» Og oss i sub­jekts­form kjen­ner vi fra Ed­vard Storms «Oss har gjort kva gje­rast skul­le», skre­vet på gud­brands­dals­mål på 1700-tal­let. Vi kan gle­de oss over sam­me pro­no­men­bruk i Lars Myt­tings sis­te ro­man,

Søs­ter­klok­ke­ne, der helt­in­nen Astrid har re­plik­ker som den­ne: «Oss får sjå ås­sen det bli.» Tid­li­ge­re kal­te vi ord som

min og din for ei­en­doms­pro­no­men. Nå hø­rer dis­se or­de­ne til i ord­klas­sen de­ter­mi­na­ti­ver. Og her kom­mer jeg til­ba­ke til bre­vet jeg fikk. Brev­skri­ve­ren he­ter Amund og er tolv år. Han re­flek­te­rer klokt rundt en­gels­ke ord i norsk – og så ir­ri­te­rer han seg over folk som ikke kan bru­ke pos­ses­si­ve de­ter­mi­na­ti­ver (= ei­en­doms­pro­no­men) rik­tig. Han skri­ver: «Jeg lu­rer også litt på om bare jeg er vel­dig sa­er, et barn som bryr seg om man sier dems el­ler de­res, el­ler om det er fle­re barn som ten­ker som meg.» Det er de­fi­ni­tivt fle­re barn som ten­ker som Amund. Jeg får ikke så of­te brev fra dem, men jeg har møtt noen opp gjen­nom åre­ne. Jeg be­hø­ver vel ikke å si at jeg sy­nes det er sti­lig med barn som er opp­tatt av gram­ma­tikk! AEre va­ere en tolv­åring som vil ta vare på språ­ket, og han har helt rett i at sys­te­met i bok­mål kre­ver de­res. Or­det dems er ikke til­latt iføl­ge rett­skriv­nings­reg­le­ne våre.

Det fin­nes noen hull i språ­ket. Vi har an­to­ny­me­ne sul­ten og mett, men hva er man når man er det mot­sat­te av

tørst? Jeg har lyst til å bru­ke Amunds brev for å peke på et språk­lig hull, el­ler ret­te­re sagt en pro­no­mensvak­het. For pro­no­men­rek­ken på bok­mål har en sys­tem­svikt. Se bare her på den­ne (noe for­enk­le­de) over­sik­ten: Jeg – meg – min

Du – deg – din

Han – ham – hans Hun – hen­ne – hen­nes Vi – oss – vår

Dere – dere – de­res De – dem – de­res

Ser du, Amund? Det er en litt uhel­dig over­lapp i sys­te­met! Fore­still deg at du hø­rer noen si: «Det er de­res feil.» Da kan det hen­de du ten­ker: «Hm? Er det vår feil? El­ler er det fei­len til de to der borte?» Beg­ge de­ler er mu­li­ge tolk­nin­ger. På ny­norsk er det grei­ere, der skil­ler vi mel­lom «dyk­kar feil» og «dei­ra feil». Sagt på en an­nen måte: De­res er et litt uprak­tisk ord. Kan­skje er det en av grun­ne­ne til at du hø­rer man­ge si dems. Da for­svin­ner jo tve­ty­dig­he­ten.

I en­gelsk er det, ak­ku­rat som i ny­norsk, to for­skjel­li­ge ord som bru­kes der vi i bok­mål bare har ett: «your fault» og «their fault».

Kan­skje har du ald­ri tenkt over det­te? De faer­res­te har nok det, og det er for­di si­tua­sjo­nen som of­test gjør det klart hvem det re­fe­re­res til når noen sier de­res.

Alt i alt har for­res­ten pro­no­men­sys­te­met i da­gens en­gelsk fle­re sam­men­fall enn det bok­måls­ke sys­te­met. Tenk på hva you dek­ker. You be­tyr bå­de du, deg og dere. Dess­uten skal you dek­ke høf­lig­hets­for­me­ne De og Dem, som fin­nes i norsk, selv om de sjeld­ne­re og sjeld­ne­re bru­kes. Og in­gen­ting ty­der på at kom­mu­ni­ka­sjo­nen er i ferd med å bry­te sam­men i en­gelsk­språk­li­ge land.

Ikke her til lands hel­ler. Men i skrift­språ­ket he­ter det ikke dems, og vi skil­ler mel­lom de og dem.

Har du tips til språk­spal­ten? Send en e-post til: sprak­[email protected]­ten­pos­ten.no

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.