Trollmann holder seg forbløffende godt
Musikalen feirer 80 år i disse dager. Chateau Neufs ferske versjon fremstår som det utstyrsshowet Trollmannen fra Oz skal vaere.
Musikalen Trollmannen
fra Oz feirer 80 år i disse dager. Chateau Neufs ferske versjon fremstår som det utstyrsshowet det skal vaere.
Trollmannen fra Oz var blant de første filmene som kom på UNESCOs Verdensarvliste, og den står i tillegg på Det britiske filminstituttets liste over 50 filmer du må se før du er 14 år. Den var opprinnelig en bok fra 1900, ble film i 1939 med ikonet Judy Garland, og utallige teaterversjoner fulgte. Den første i Norge, i Folketeateret i 1965, var Wenche Myhres teaterdebut.
Den udødelige musikken
Den siste produksjonen i rekken er nå i Chateau Neuf, som tross alle begrensninger fremviser en troverdig eventyrramme.
Med levende scenografi, oppfinnsomme kostymer og masker, magisk lys og effekter, drivende kjapp personregi og fremfor alt den udødelige musikken, fremstår Troll
mannen som det utstyrsshowet den skal vaere.
Musikken er innspilt av orkestreringsspesialister i New York, og det den eventuelt mister av naerhet, tar den igjen i musikalenergi med ekte Broadway-atmosfaere. Her er eim av Gershwin-orkestrering og Goodman-swing, squaredans, jitterbug, nostalgisk vals og romantiske feler. Nostalgi for alle.
Kamp mot ondskapent
Den foreldreløse Dorothy bor hos tante og onkel på en gård i Kansas, der nabokona raser mot Dorothys hund Toto. Når Dorothy løper til familien for å fortelle, har ingen tid til å lytte, ingen ser henne.
Hun rømmer, og en voldsom tornado river henne og Toto med til landet på den andre siden av regnbuen, der de møter Fugleskremselet, Blikkmannen og Løven.
Sammen går de fire vennene den gylne veien til Oz, der de håper den store trollmannen i Smaragdbyen kan utstyre dem med henholdsvis hjerne, hjerte og mot, og dessuten få Dorothy hjem til Kansas igjen.
Gjennom sine handlinger viser vennene at de hverken mangler vett, følelser eller vågemot når det gjelder. Magi er ikke nødvendig hvis man tror på seg selv og tar opp kampen mot ondskapen.
Får maksimalt ut av hekserollen
Sofie Bjerketvedt er en energisk Dorothy som danser godt og har en fin stemme, men uten mange nyanser i spillet. Hun er ikke sårbar og undrende, men moderne tøff fra begynnelse til slutt.
Tom Sterri er morsom som snill og forvirret professor – og snill, men elendig trollmann, mens Janne Formoe virkelig får svingt seg på FrP-hjul som den onde heksen fra Vest.
Maken til hekselatter! Hilde Lyrån er snill heks, og får det maksimale ut av rollen. Alexander Langsets koreografi er spenstig showpreget, til beste for ham selv som lealaust Fugleskremsel, for Sindre Postholm som rusten Blikkmann, og kanskje saerlig for Håvard Eikeseth som herlig, feig Løve.
De medvirkende barna er gjennomgående veldrillede og kjempesøte i mange roller, og som helhet har forestillingen høyt tempo og masse temperament.